Minerva

Det var ingen selvfølge at Edmund Burke skulle få posisjonen som konservatismens far

Bilde: Wikimedia Commons / The New York Public Library / Edmund Burke (1790)

En periode ble han varmt omtalt på tvers av politiske skillelinjer.

Det er lett å tenke at boka Edmund Burke & the Invention of Modern Conservatism, 1830-1914 er en Burke-biografi. Det vil i så fall avsløre hvor lite man vet om Edmund Burke, som levde fra 1730-1797, og som senere er blitt anerkjent som konservatismens far.

Det er det siste boka handler om, nemlig Burkes resepsjonshistorie, altså hvordan han ble brukt i de politiske debattene, fremstilt og diskutert mellom 1830 og 1914.

Ny bok om Edmund Burke

  • Edmund Burke and the Invention of Modern Conservatism, 1830-1914: An Intellectual History.
  • Av Emily Jones.
  • Oxford University Press, 288 sider.

Forfatteren, Emily Jones, er historiker og tok doktorgraden ved University of Oxford. Det er denne doktorgraden som nå er utgitt i serien «Oxford Historical Monographs». Selv om det er en omarbeidet versjon, sier det noe om hva en bør forvente: mange fotnoter, tydelige definisjoner og stram struktur.

For en trofast leser av Minerva vil det ikke komme som noen overraskelse at Burke ble anerkjent som konservatismens far, eller mer presist den moderne konservatismens grunnlegger.

Det er nok ikke like kjent at dette ble en utstrakt oppfatning først på begynnelsen av 1900-tallet.

Anklagene mot Burke

I den første perioden Jones har undersøkt, ble Burke ofte fremstilt på en negativ måte. Anklagene mot ham var mange. Ikke minst ble det spekulert i hvorvidt han hadde konvertert til katolisismen.

Lenge ble han også forsøkt plassert inn i en katolsk intellektuell tradisjon av den katolske historikeren Lord Acton. Lorden gikk senere tilbake på det og mente heller at Burke var en inkonsistent politisk tenker.

At han ble koblet til katolisismen, ble det imidlertid slutt på rundt 1880, da han ble tydelig plassert innenfor den anglikanske kirke.

Også Burkes finanser ble heftig diskutert, og hvorvidt hans politiske oppfatninger bare var en refleksjon av hans finansielle interesser.

Ikke minst ble det stilt spørsmålstegn om hvorvidt Burke var en konsistent tenker. Ofte ble den politiske tekningen hans delt inn i før og etter den franske revolusjon.

H. T. Buckle skrev blant annet at det Burke skrev om den franske revolusjon, var skrevet av en mann som hallusinerte. Det var det flere som anklaget ham for på midten av 1800-tallet.

Burke var identifisert verken som en del av den konservative eller liberale tradisjonen.

Men fra å legge vekt på det Burke skrev om den franske revolusjon som et brudd med hans tidligere holdninger (han støttet den amerikanske uavhengighetskampen), ble det senere lagt vekt på kontinuiteten i oppfatningene hans.

Burke ble en konservativ

Mellom 1860 og 1880 ble Burke nytolket i et bedre lys, men han ble på det tidspunktet ikke koblet til en spesifikk politisk gruppering. På begynnelsen av 1880-årene var ikke Burke identifisert verken som en del av den konservative eller liberale tradisjonen.

Det var i debattene om irsk selvstyre at denne statusen endret seg, selv om han også ble tatt til inntekt for ulike standpunkter i den debatten.

Debattene om irsk selvstyre skjedde samtidig som de politiske ideologiene som vi kjenner i dag tok form. For at Burke skulle bli anerkjent som den moderne konservatismens grunnlegger, måtte det konservative partiet identifisere han som nettopp det.

Det var imidlertid ikke nok. Tidligere hadde han nemlig blitt varmt omtalt på tvers av politiske skillelinjer, men på denne tiden begynte også de radikale og liberale å avvise Burke.

Fra 1890 utviklet analysene av Burkes tekning seg mot å systematisere Burkes skrifter til en «politisk teori», og denne politiske filosofien ble anerkjent av konservative unionister som en del av deres politiske og intellektuelle arv. En lignende prosess pågikk samtidig med liberalismen.

Burke ble noe mange leste, på samme måte som Shakespeare, Chaucer og Milton.

Gjennom denne prosessen ble Burkes konservatisme forbundet med skepsis til grunnlovsendringer, støtte til privat eiendomsrett og religion og troen på den historiske, organiske naturen i samfunnet.

En klassiker alle leste

Jones konkluderer med at det mellom 1830 og 1914 skjedde en dramatisk endring i hvordan Burke ble oppfattet.

I Storbritannia ble han etablert som en av de fremste grunnleggerne av konservatismen. Burke ble også noe mange leste, på samme måte som andre klassikere av Shakespeare, Chaucer og Milton.

Hva er Burkes konservatisme?

Burkes konservatisme blir tidlig i boka oppsummert som en tro på den organiske naturen til samfunnet og politikk (i motsetning til en mekanisk abstrakt teori som ble anvendt i praktisk politikk), ærefrykt for historie og tradisjon og respekt for religion, eiendomsrett og orden.

Jones siterer fra mange ulike biografier, anmeldelser og artikler om Burke. Der finner man treffende sitater, som denne oppsummeringen av Burkes tenkning: «Anything thoroughgoing, radical, or revolutionary, whether in politics, theology or ethics, was hateful to him in the last degree.» Og: «In a fight between truth and order, Burke would have sided with order.»

Sitatene illustrerer kanskje hvorfor Lars Roar Langslet har skrevet en artikkel i en av sine bøker om at konservatismen i en tidsalder med store samfunnsendringer, også må være reformerende.

Burke i Norge

Burkes mottagelseshistorie i Norge er naturligvis ikke tema for Jones’ bok, men den er også interessant.

Den tidlige Minerva-kretsen med Lars Roar Langslet i spissen var sterkt inspirert av Burke, men i norske akademiske kretser er nok Burke lite studert, og det er nok først og fremst på ideologikurs i Høyre at Burke er tema.

Samtidig har Burke blitt tydelig plassert i den konservative tradisjonen som Høyre er en del av, gjennom bøker som Konservatismen fra Hume til i dag (1965) av Lars Roar Langslet og i antologien Konservatisme (2011) av Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse.

Virkelig konservatismens far?

Selv om Edmund Burke er anerkjent som konservatismens far, er det ikke helt ukontroversielt.

For eksempel har historikeren David Bromwich skrevet at ingen seriøs historiker vil mene at Burke er konservatismens far. Det er store ord, men boka til Jones nyanserer bildet. Det fremstår ikke som helt selvfølgelig at det var nettopp Burke som skulle innta denne posisjonen.

Så det er ikke den første boka om Burke du bør lese.

Boka er en fascinerende fremstilling av hvordan Burke har blitt brukt av ulike politiske grupperinger, og hvordan han gikk fra å være en som ble sitert på tvers av politiske skillelinjer til å bli anerkjent som konservatismens far.

Så har boka noen mulige svakheter: Den forutsetter noe kunnskap om britisk politisk historie og Edmund Burke for å bli virkelig interessant, og selv om forfatteren til tider er flink til å kontekstualisere, kunne dette vært gjort enda bedre.

Så det er ikke den første boka om Burke du bør lese. Men for en næringsminister som er blitt kalt Norges svar på Edmund Burke, og som har et bilde av Burke (i stedet for kona) på kontorpulten, anbefales den i hvert fall.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden