Forsiden

Det veloppdragne folket

Jeg vet ikke, er det galskap å skrive en debattartikkel til den stadig voksende nettsiden Avpixlat, eller er det bare en naturlig del av Bjørn Stærks prinsippfaste tro på den frie debatten?

– Jeg vet ikke, er det galskap å skrive en debattartikkel til den stadig voksende nettsiden Avpixlat, eller er det bare en naturlig del av Bjørn Stærks prinsippfaste tro på den frie debatten?

Forfatteren og spaltist Bjørn Stærk er fantastisk interessant i sin brutale ytringsfrihetskamp. Og selv om det meste av det som står i hans siste bok Oppdra folket (Trolltekst, 2013) allerede er kjent, er det interessant å lese om de mer eller mindre absurde svenske utspillene mot norsk kultur. Se bare på Sofia Jupithers utspill om Folk og røvere i Kardemommeby, til den rasistiske veden, nynorsken og skigåingen.

Det frustrerende og samtidig imponerende ved Stærk, er at han er så konsekvent. Jeg vet ikke, er det galskap å skrive en debattartikkel til den stadig voksende nettsiden Avpixlat, eller er det bare en naturlig del av hans prinsippfaste tro på den frie debatten? For en diskusjon om bøker som handler om innvandring, kommer før eller senere til å havne på Avpixlat. Hvorfor ikke invitere til den diskusjonen ved å fortelle hva det er man selv tror på?

Stærk kritiserer i sin artikkel også miljøet og nettsiden, og skriver: ”Jeg er skeptisk til bildet Avpixlat tegner av Sverige. Avpixlat velger konsekvent den vinklingen som stiller innvandring i et negativt lys. Det virker som om alt er galt, hele tiden. Men slik er ikke virkeligheten. Den er full av gråsoner. Kanskje er tanken å veie opp for den ensidige rapporteringen i andre medier? Men du finner ikke sannheten gjennom å bekjempe ensidighet med ensidighet. Da får du bare enda mer ensidighet.”

Mainstream i Norge, ekstrem i Sverige

Jeg har et ytterst liberalt syn på innvandring. Når det kommer til asylsøkere, handler det om mennesker som lever under undertrykkelse og forfølgelse. Asyl handler om medmenneskelighet og er et internasjonalt ansvar.

Mange europeiske migrasjoner er heller ikke kun asylsøkere, men også en stor del arbeidsinnvandrere. Men for mange virker det kompliserte europeiske byråkratiet avskrekkende, og dyktige mennesker velger heller å flytte til andre kontinenter og land. Migrasjonsprosessene må derfor bli mye enklere: Vil man leve og bo i Europa, skal det være enkelt å gjøre nettopp det. Det er snarere markedet som burde styre hvilke behov som finnes av arbeidskraft, i stedet for statene. Jeg tror på åpenhet og ikke på stengte grenser.

Det betyr ikke at jeg mener Sverige er et dårlig land. Jeg verdsetter vår frihet, vår vakre natur og at homoseksuelle kan få adoptere barn. Blant annet. I anledning årets 17. mai-feiring skrev jeg en lederartikkel i de fire lokalavisene i Hälsingland, der jeg oppfordret både nordmenn og svensker til å feire og forsvare alt det de har og er. Lederen spredte seg raskt på sosiale medier, og en blandet gruppe av nordmenn fortalte at de satte pris på teksten. En del etablerte politikere, og en hel del vanlige mennesker.

Samtidig ble mailboksen min full av epost fra svenske menn – bare menn – som takket for at noen endelig skrev det man ikke ”fikk si eller skrevet i dette landet”, (åpenbart går det aldeles utmerket) samtidig som de gav meg patriotiske hilsener.

Det var tydelig at de svenske leserne var mennesker som kjente at de hadde blitt overskygget. Og dessuten trodde de heller ikke at kommentarene deres ville bli publisert på nettsiden. De våget ikke å annonsere at de verdsatte en aldeles vanlig lederartikkel om å kunne være stolt av sitt eget land.

Det er åpenbart et utbredt problem i Sverige at man kun kan se en sak i sort eller hvitt. For det finnes også gråsoner og man kan ha flere tanker i hodet samtidig. Når jeg prater med mennesker som har flyttet til Sverige, nevner flere hvordan den herskende konsensustanken gjør at alt ved første øyekast framstår som fabelaktig politisk korrekt. Men etter en stund sprekker denne fasaden, og det kommer frem både den ene og den andre ytring om kvinner, innvandrere og homoseksuelle. Og dette er bare noen eksempler.

Men allikevel hersker det utad en stillhet: ”De våger ikke si imot, men velger heller tausheten”.

Eller så spyr man anonymt ut edder og galle på nettsider som Avpixlat.

Kanskje er det som den briljante Johan Hakelius sier i Minerva: ”Sverige er bare én sak om gangen, og akkurat nå er det politisk korrekt.

Ikke bare Aftonbladet

I Oppdra folket er også et utdrag fra Gunnar Sandelin og Karl-Olov Arnstbergs bok Innvandring og mørklegging, med. Det har blitt en viss oppstandelse om at boken ikke har fått nok redaksjonell oppmerksomhet i Sverige. Det kan finnes flere forklaringer på det.

Dårlig markedsføring er et eksempel – noe så enkelt som en mail fra Trolltekst forlag gjorde at jeg fikk opp øynene for Oppdra folket. Jeg vet ikke hvordan Debattförlaget, Arnstbergs eget forlag, arbeider med å nå ut med sine nye bøker. Men etter at jeg selv har arbeidet som opinionsdanner og dessuten skrevet bøker, vet jeg at det krever mye arbeid for å nå ut med eget budskap.

I tillegg er det dumt bare å ha fokus på landets største aviser. For det kan da ikke være slik at disse er de eneste som teller? Det stemmer nemlig ikke at det kun er Aftonbladet som har skrevet om boken. Et intervju med Jan Sjunnesson, som i boken Innvandring og mørklegging skriver om sine erfaringer som rektor for en grunnskole i Tenta, har blant annet blitt publisert i Gotlands Allehanda og Nya Wermlandstidningen.

Med tanke på den strie strømmen av debattbøker som slåss om oppmerksomheten, er det ikke så ille som det først kunne se ut til. Disse havner dessuten sjelden på kultursidene. Ofte er det vel vi skribenter som plukker dem opp.

Hvordan var det nå med Fremskrittspartiet?

I forkant av det norske valget den 9. september, fylles de svenske avisene med advarsler om at et mer eller mindre fascistisk parti, det vil si Fremskrittspartiet, kan havne i den norske regjeringen. FrP kan rett og slett ikke forstås ut fra en svensk kontekst.

Ofte sammenliknes de med Sverigedemokraterna, som kjent har en helt annen bakgrunn enn FrP. Det er også en annen type parti. Når man går gjennom Sverigedemokraternas debattartikler og uttalelser, er det dessuten vanskelig å finne politiske debatter som ikke omhandler innvandring.

Partiet har store politiske visjoner og prater gjerne om at for eksempel retten til heltid for offentlige ansatte skal bli en profileringssak.  Men det finnes få eksempler på at andre spørsmål får komme til. For Sverigedemokraterna handler alt om innvandring, alltid. Det er en vesentlig forskjell fra det klassiske protest- og misnøyepartiet FrP, som jo innledet sin politiske historie ved å være mot byråkrati og skatt. Fanesaken om innvandringsmotstand har heller blitt plukket opp senere.

Når det er sagt, skal det også sies at det svært så populistiske partiet FrP heller ikke er et hvilket som helst liberalt parti. Synet på mennesker fra andre land og på omverdenen, viser den rake motsetningen. Kampen mot høyere skatter gjør det enkelt å kreve høyere offentlige utgifter og ikke minst lempe på handlingsregelen – især når man har en oljedrevet seddelpresse.

På et møte i Stockholm for noen år siden, pratet partileder Siv Jensen om at hun egentlig var for fri innvandring, men at dette ikke ville fungere med dagens system.  Og slik er det jo. Men da er det jo også systemet som må forandres – og ikke innvandringen som må minskes.

Jovisst kan man også finne liberale reformer i programmet deres. Men på grunn av populistiske spørsmål, som for eksempel å forlate Schengen og la det gå ti år før man kan søke norsk statsborgerskap, havner all retorikken om liberale idéer i skyggen.

Spørsmålet blir derfor: Om FrP kommer i regjering, er det virkelig et borgerlig parti som kan levere liberale reformer?

”Man vil ikke ta risikoen”

I Bjørn Stærks artikkel på Avpixlat skriver han at da hans forlag kontaktet svenske avisredaksjoner for å fortelle om utgivelsen, fikk de svar som at ”man vil ikke ta risikoen”, ”man vil ikke risikere jobben”, ”det er en stor risiko å skrive om dette i Sverige”, ”debattklimaet her skummelt” og ”man må jo få betalt sine lån”.

Det gjør meg trist å lese dette.

Og enda verre blir det på slutten av den nevnte artikkelen i Aftonbladet om Sandelin og Arnstbergs bok: ”(…) så får Arnstberg, Sandelin og alle de andre herje videre et sted i skyggen”.

Å la diskusjoner forbli et sted i skyggen, er åpenbart ingen vinnertaktikk. Om man tror på egne standpunkter, så må man også tørre å stå for dem i møte med meningsmotstandere.

Det er ikke det samme som at man ”spiller på deres premisser”.

Det betyr at man drar alt frem fra skyggene.

Men den svenske konsensustanken gjør også at det eksisterer en utbredt frykt for konflikt. ”Om jeg har en mening og noen andre er uenige, så blir det kanskje bråk? Det er jo rene marerittet!”

Og jo mindre det diskuteres åpent, jo styggere og mer polarisert blir debatten. Slik fortsetter dermed den onde sirkelen, med et svensk debattklima der man kun har én tanke i hodet av gangen.

 

Artikkelen er oversatt av Linn-Aurora Wengen

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden