Spaltist

Det ytterste høyre

Bilde: Elvert Barnes / Flickr [CC BY 2.0]

Nazismens ætlinger gir uhyggelige assosiasjoner til Gestapos mørkkledde dødsengler, til SS Sturmbannführere og konsentrasjonsleirer. Det er ytterkanten av det politiske landskap, det ytterste høyre. Er det ikke det?

«Det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse,» skrev som kjent Karl Marx i Det kommunistiske manifest. Nå har et annet spøkelse reist seg, velkjent det også, og ikke til å ta feil av. Det er nazismens ætlinger som dukker opp i skinnjakker og med hakekors, som en slags avart av Hells Angels. Selv om de fremdeles er små i størrelsen, vokser de nynazistiske bevegelsene her i Norden. Andre steder i Europa har arven fra nazitiden ført til dannelsen av nye politiske partier.

Det er skremmende, selvfølgelig er det det. Det gir uhyggelige assosiasjoner til Gestapos mørkkledde dødsengler, til SS Sturmbannführere og konsentrasjonsleirer. Det er ytterkanten av det politiske landskap, det ytterste høyre. Er det ikke det?

Begrepsforvirring

Begreper er så forvirrende. Vi omgir oss med begreper, det er med på å strukturere tilværelsen. Gir mening til meningene. Begreper er som sorteringsbokser. Og de er organiske også, på en måte. Vi gror inn i dem. Det ytterste høyre. Alle vet hva det er. Det er skummelt, og ikke så hyggelig – ikke for venstresiden, men heller ikke for dem som befinner seg på høyresiden.

For jo lenger ut til høyre man er, politisk sett, jo mørkere blir fargen, jo tettere blir mørket. En gang skilte man mellom fløyene også på høyresiden. Da snakket man om sjatteringer. Var man lyseblå, var det fra en sosialdemokratisk innstilling beklagelig, men greit, var man mørkeblå, var det beklagelig og ugreit, da hadde man meldt seg ut av det politiske fellesskap, man var blitt ett med mørket.

Jeg hører til den generasjon som vokste opp med krigen. Den var nettopp forbi da jeg ble født. Den fulgte meg og min generasjon langt inn voksen alder. Vi hørte om de grønnkledte, vi hørte om arrestasjonene, vi hørte om slaget om Storbritannia, om Monty og Rommel og D-dagen, men også om Grini og illegale aviser og blendingsgardiner, ja om verdensbrannen som truet med å fortære alt vi kalte sivilisasjon, og så tilslutt ble slukket av et kraftig brannkorps.

Foreldrene våre hadde vært der. De hadde opplevet det. Kanskje hadde de gått med nisselue eller rablet H7 på husveggene for å fornærme tyskerne. Noen gamle tanter hadde den gang de var unge smuglet mat inn bak piggtrådgjerdene til russiske krigsfanger. Lærerne vi hadde på skolen hadde alle som en vært involvert på en eller annen måte. Mange hadde vært i fangeleirer, noen i Sachsenhausen, et par hadde sloss mot tyskerne på Hegra eller ved Hamar. Flere hadde rømt til Sverige.

Noen få, som vi bare hørte rykter om, hadde vært på den gale siden, og betalt prisen for det. Høyresiden. Hvordan kan da noen overhodet slutte seg til den? Hvordan kan et parti i det hele tatt kalle seg Høyre? Det er jo venstresiden som er garantisten for demokratiet. For alt som er sunt og godt og progressivt. Det er venstresiden vi har å takke for friheten. For de liberale, fremskrittsvennlige verdier. Og sentrum er selve tryggheten i det politiske landskapet.

Kryssende linjer

Jeg har sett en politisk analyse der nazismen ble satt inn i en helt annen kontekst. I motsetning til hva vi er blitt fortalt til det kjedsommelige, ikke minst av journalister, men også av politikere og pedagoger – nemlig at politikken kan beskrives som en høyre-/venstreakse, og at hvis man vil være forstandig for å unngå å havne i uføret, må man søke mot midten, mot sentrum; så hevdet Samuel Lipset i det nå klassiske standardverket i moderne statsvitenskap «Det politiske mennesket.»( 1956, i norsk oversettelse av Odd Johan Holen, 1968) at politikken ikke bare kan tegnes opp som en rett linje, men at det er mer fruktbart og anvendelig å se den som et diagram.

Et parallelt, men pervertert politisk univers, hvor de vanlige demokratiske verdier og regler er satt ut av spill.

Én ting er linjen som går fra høyre til venstre eller omvendt, men den møter kryssende linjer. Og det er ved disse krysningspunktene det skjer, det er her de demokratiske bevegelser skjærer ut og kommer de autoritære krefter i møte. Det finnes, hevdet Lipset, parallelle linjer til vår ordinære demokratiske høyre-/venstreakse. Et parallelt, men pervertert politisk univers, hvor de vanlige demokratiske verdier og regler er satt ut av spill. Hvor krefter som tar i bruk metoder vi ikke liker å forestille oss engang, overtar styringen, og det ikke finnes noe politi å søke beskyttelse hos, slik det skjedde under Hitler og hans regime, der de styrende var like medgjørlige som en mafiabande.

Hele det vanlige politiske spekteret har altså sitt motstykke, sitt «speilbilde». Her har høyre og venstre ikke samme betydning, aksen løper ikke egentlig primært fra venstre til høyre, men kontrapunktisk, fra demokrati til diktatur. Lipset tegner opp et parallelt skjema for de totalitære krefter vi er vant til å se plassert på «høyresiden». Hvis vi fremdeles for ordens skyld holder på en høyre – sentrum – venstre akse vil vi i en totalitær sammenheng se at nazismen, (hevdet han), slett ikke er noen «høyre-orientert» ideologi, og selvsagt heller ingen venstre-orientert ideologi, men faktisk (og dette er det virkelig oppsiktsvekkende ved Lipsets modell) det han kalte en «sentrums-ideologi» i den forstand at den utgår fra det som under normale omstendigheter vanligvis betegner støttespillerne for det politiske sentrum. Vi kjenner naturligvis til at nazisme er en forkortelse for «nasjonalsosialisme», men vi vet også at sosialistene ikke er nazister, selv om de kan ha aldri så mye forkjærlighet for nasjonsbygging. Tyskland i mellomkrigstiden var et samfunn i dyp krise, derfor ble de normale tilstander oppløst og normale begreper var ikke lenger anvendelige. En følge av det var at det politiske «sentrum» forflyttet seg, eller ble parallellforskjøvet fra den demokratiske til den antidemokratiske og totalitære akse.

Ingen rendyrket høyre-ideologi

I kapitlet «fascismens sosiale grunnlag», (s. 163 i den norske utgaven), skriver Samuel Lipset:

«Analysen av de moderne totalitære bevegelser har gjenspeilt de gamle begrepene «venstre», «høyre» og sentrum». Både politikere og forskere har sett på disse bevegelsene som uttrykk for de ekstreme ytterligheter av det politiske spektrum. Derfor snakker de om kommunismen som det ekstreme venstre og fascismen som det ekstreme høyre. Men både antidemokratiske ideologier og antidemokratiske grupper kan bli klassifisert og analysert mer fruktbart hvis det blir erkjent at både «venstre» «høyre» og «sentrum» har en moderat og en ekstrem versjon, den ene parlamentarisk og den andre utenom-parlamentarisk orientert. Det er også nødvendig å erkjenne at en venstre-ekstremistisk bevegelse som er basert på arbeiderklassen og er arbeiderorientert, også kan være militaristisk, nasjonalistisk og anti-marxistisk.»

Nazismen var i utgangspunktet ingen overklasse-ideologi, men folkets valg, det må aldri glemmes. Men samtidig fikk den tilsig fra andre klasser, også kapitalister og industriherrer, samt fra aristokratenes og overklassens rekker. Men disse hadde ikke fått innflytelse uten den støtte de hadde fra det nå perverterte folkelige eller borgerlige sentrum. Man kan heller kalle nazismen en form for voldelig populisme, det var også et slags opprør mot det etablerte, altså den skjøre Weimarrepublikken som ikke klarte å demme opp for totalitarismens krefter og som dermed gikk med i dragsuget.

Med semantisk overforenkling brukes i dag gjerne begrepet nazisme og fascisme om hverandre, som om det dreide seg om samme ideologi, som hadde den samme forutsetning og det samme mål. Men hvis vi er enige om at antisemittisme var et svært viktig trekk ved den rene nazismen, som førte til de ugjerninger nazistene med rette skal dømmes etter, var ikke Mussolinis partifeller i utgangspunktet særlig opptatt av jødespørsmålet. Det var så mye annet på agendaen. Det er riktig at de under krigen også gikk til arrestasjon av jøder, men det var under tysk påtrykk. Bruker vi Lipsets modell må fascismen faktisk plasseres til venstre for nazismen, med sin idé om den korporative stat, selv om ideologien endret seg under marsjen og partiet fikk støtte fra grupperinger som sverget til den tradisjonelle høyresiden.

Noen rendyrket «høyre-ideologi» var fascismen likevel ikke.

Noen rendyrket «høyre-ideologi» var fascismen likevel ikke. Den hadde begynt som en bevegelse på venstresiden, og til tross for at Mussolini ble godkjent som diktator av Vatikanet, hadde Mussolini en klar front både mot den katolske kirke og mot de tradisjonelle konservative tilhengere av det gamle samfunnets regler og normer som var like foraktelige som marxistene i hans og de fleste av hans sympatisørers øyne.

Italias historie i mellomkrigstiden er svært innfløkt, men fascistenes tilhengere delte seg i flere fløyer. Noen hørte til det som hadde vært den liberale fløy, men Mussolini selv betraktet seg i utgangspunktet som en revolusjonær som ville fjerne den liberale stat og dens institusjoner og lover og erstatte den med den sterke mann, nemlig ham selv, som borget for en aggressiv nasjonalistisk ekspansjonspolitikk.  Staten var alt, og individer som arbeidet på tvers av den korporative stats interesser, ble tatt hånd om, ofte på brutalt vis. Mussolini inngikk mange kompromisser for å få nye alliansepartnere, ikke minst støtte fra næringslivet, så på mange måter var Mussolinis politikk en opportunistisk politikk, leder av en demagog.

I Østerrike før krigen utspilte det seg en bisarr kamp der så vel fascister som nazister var involvert. Hvis man slår fascister og nazister i hartkorn, kan det i så fall ikke gjelde Østerrike. Der var de østerrikske fascister nasjonalister, det vil si de ville beholde et autonomt og selvstendig Østerrike, mens nazistene var tilhengere av «Anschluss», altså en sammenslåing med nazi-Tyskland. De støttet da også Hitlers annektering av Østerrike. Skal man finne en virkelig antidemokratisk høyre-orientert politisk bevegelse, er det nok falangismen i Spania som passer best. Den går ofte under navn av fascisme, selv om den adskilte seg klart fra den regulære fascismen ved at den søkte sin støtte fra den katolske kirke og den gamle overklassen, nettopp de konservative krefter, som Mussolinis fascister hadde brodd mot i Italia.

Om Francos falangister, som Lipset betegner som et autoritært konservativt regime, skriver han:

«De konservative regimene er – i motsetning til sentrums-regimene – ikke revolusjonære og ikke-totalitære. Under et konservativt diktatur venter ikke regimet total lojalitet, eller at en skal slutte seg til partiet eller andre institusjoner, men simpelthen at en skal holde seg borte fra politikk.»

Men hvis Lipsets analyse er korrekt, og hverken nazisme eller fascisme er høyre-ideologier i egentlig forstand, hvorfor kalles de det da?

Men hvis Lipsets analyse er korrekt, og hverken nazisme eller fascisme er høyre-ideologier i egentlig forstand, hvorfor kalles de det da? Det kommer selvfølgelig an på hva man legger i ordet «høyre-orientert.»  Hvis man mener at «høyre-orientert» er det samme som å støtte et mest mulig fritt næringsliv, å sverge til en statsmakt som ikke er allmektig, å tro på økonomisk liberalisme etter mønster av Adam Smith – da er vel det så langt fra nazisme og fascisme som det er mulig å komme. I økonomiske spørsmål var Hitler tilhenger av blandingsøkonomi, og brukte altså ideene til professor Keynes. Ikke så veldig langt til høyre, altså.

Ikke ideologiske

Men hvor stammer egentlig begrepene høyre og venstre fra? Og hva var det den opprinnelig høyre- og venstresiden sto for? Som oftest har abstraksjoner og begreper rot i en praktisk ordning. Så også her. Begrepene stammer fra den første fase av den franske revolusjon da man i Konventet grupperte seg til høyre og venstre for presidentens podium. Til høyre satt monarkistene, til venstre de revolusjonære. Og i midten satt de moderate, som hverken støttet høyresiden eller venstresiden i salen. Etter hvert som revolusjonen skred frem, ble venstre og høyre og sentrum fylt av andre folk. Monarkistene var borte, men girondinerne tok deres plass. Og da benkene deres ble tømt, våget ingen lenger å sitte på den høyre siden av salen, men tok plass i midten. Under bourbonmonarkiet ble ordningen tatt opp igjen, da satte republikanerne seg til venstre og monarkistene til høyre, som før. Hvordan franske klerikale monarkister ble til tyske nazister er en gåte, men noen ønsket opplagt å trekke denne sammenligningen, folk fulgte etter og så stor er vanens makt på dette område som på så meget annet. Det er bestandig noen som har definisjonsmakten.

I Norge er det sikkert mange høyrefolk som ville ha stemt på Demokratene hvis de fikk stemme i et amerikansk valg.

Det er kanskje ikke like meningsløst å karakterisere Trumps tilhengere som høyresiden av amerikansk politikk som det er å karakterisere Hitlers tilhengere på denne måten. Men denne karakteristikken rekker bare et stykke på vei, for også deler av demokratene i USA kan like gjerne kalles høyrefolk, målt med norske mål. Og i Norge er det sikkert mange høyrefolk som ville ha stemt på Demokratene hvis de fikk stemme i et amerikansk valg. Vi vet at Hillary Clintons lojalitet var til the establishment, som også støttet henne, og det var denne støtten som ble hennes politiske død. Hun hadde forbindelser til de øverste sjikt i det amerikanske samfunn, til den amerikanske overklassen og ikke minst til Wall Street.

Trump, den løse kanon på dekk, var riktignok en brautende milliardær, men den overveiende del av hans misfornøyde tilhengere var det ikke. De regnet seg sikkert selv til grasrota i amerikansk politikk, og sosialøkonomisk vurdert kan man ikke si at brorparten av dem tilhørte eliten. Hvorvidt den gjengse trumpist sto til høyre på den politiske skalaen i ett og alt, er igjen et vurderingsspørsmål. Det er et moment ved det amerikanske politiske system som sjelden kommer ordentlig frem. I USA er de to politiske kolossene – Elefanten og Eselet – ikke analoge med våre politiske partier, eller partier i dagens Europa.

De er ikke ideologiske i utgangspunktet, men kan mer karakteriseres som store rivaliserende firmaer eller hus med sine egne allianser og støttespillere som skifter vær og vind med det rådende politiske klima, omtrent som britiske whig’er og toryer på 1700-tallet.

Et lite historisk tilbakeblikk bekrefter det. Det var i Det republikanske partiet, det vil si Abe Lincolns parti, flesteparten av motstanderne mot slaveriet befant seg, ikke hos Demokratene. Men tilbake til den amerikanske høyresiden. Problemet med den amerikanske høyresiden, skrev grunnleggeren av den intellektuelle nykonservatismen, Peter Viereck, da Barry Goldwater-bølgen var på det høyeste, «er ikke primært at den står så langt til høyre – men at den befinner seg så langt vest.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden