DEBATT

Er «Normal People» den første ungdomsserien som foretar et stille opprør mot den slimete digitale verdenen de har fått tredd nedover hodene sine, den marerittaktige infiltrasjonen som andre menneskers blikk har fått i deres liv? spør Håvard Simensen.
Er «Normal People» den første ungdomsserien som foretar et stille opprør mot den slimete digitale verdenen de har fått tredd nedover hodene sine, den marerittaktige infiltrasjonen som andre menneskers blikk har fått i deres liv? spør Håvard Simensen.

Holder du ingenting for deg selv, er det lite du holder kjært

TV-serien Normal People leverer et heltemodig forsvar for privatlivet og for intimiteten i et parforhold.

Publisert

I Ingmar Bergmans fjernsynsteater Scener ur ett äktenskap fra 1974, møter vi Johan og Marianne. De stiller opp i et TV-intervju, for å vise hvordan et hardtarbeidende par fra Stockholm med to barn mestrer en travel hverdag. Men ekteskapet faller fra hverandre. De skilles og finner seg nye kjærester. Noen år etter skilsmissen innleder de i all hemmelighet en affære. Borte er blikkene til andre folk, og borte er presset om å fremstå som et vellykket par. I tillegg er liaisonen mellom de tidligere ektefellene fylt av en nyutviklet ømhet og omsorg.

«Jag tycker faktiskt det känns nesten litt oanstendig.»

«Det är jo det som är trevligt!»

Serien Normal People starter på sett og vis der Scener ur ett äktenskap slutter: Marianne og Connell begynner sin relasjon som hemmelige elskere på en irsk videregående skole. Denne affæren opplevdes som ydmykende for Marianne, ettersom Connell flørter med andre og drar på skoleballet med en annen. Men hvordan hadde egentlig forholdet deres vært, dersom det ikke hadde blitt holdt hemmelig? Da hadde de vært nødt til å møte folks blikk. De hadde vært nødt til å håndtere forventningene til alle andre. De hadde vært nødt til å bruke tid på å definere forholdets innhold. Det hadde ikke vært særlig hett.

Dynamikken mellom de to hovedpersonene endrer seg med en gang noen andre enn de to entrer scenen. Som seer får man lyst til å sparke de andre karakterene ut av bildet. De elskende kan ikke finne tilbake til en reell nærhet, mens andre er til stede, og når de først er alene, går de gjerne rett på sak, ved å ligge sammen, for deretter utveksle noen ord under pillow talk. Begrepet pillow talk har ingen norsk oversettelse. Slike samtaler er fortrolige, kosmisk topphemmelig. Praten er søkende. Samtalen har ikke noe mål, den er bare en del av det intime forholdet mellom to personer som elsker hverandre.

Er Normal People den første ungdomsserien som foretar et stille opprør mot den slimete digitale verdenen de har fått tredd nedover hodene sine, den marerittaktige infiltrasjonen som andre menneskers blikk har fått i deres liv? Sosiale mediers allestedsnærvær og den keitete meldingsskrivingen på glasskjerm som andre TV-serier har hengt seg slik opp i – blir i denne serien viet liten tid, for ikke å si fullstendig ignorert. De to hovedpersonene, Connell og Marianne, lever et liv som om de ikke har behov for dette tullet i det hele tatt.

Jean Twenge har forsket på unge amerikaneres digitale hverdag. Sosiale medier og internettbruk har sabotert lidenskapen. «Frihet har blitt mindre forlokkende», skrev hun. Tenåringer i dag jobber mindre ved siden av studiene, de skaffer seg sjeldnere førerkort, de har sjeldnere sex. Bare 56 prosent av elever på siste året på high school gikk på stevnemøter, sammenliknet med 85 prosent for Generasjon X. Elever debuterer seksuelt ett år senere enn Generasjon X. Blant 17-åringer har antallet som har hatt sex blitt redusert med nesten 40 prosent siden 1991. Overdreven bruk av smarttelefoner og sosiale medier er også forbundet med depresjon og selvmord.

Men Twenges dystopiske funn om ungdomslivet gjenspeiles ikke i Normal People. Serien fremstår som et forsvar for privatlivet og for den skjøre intimiteten i et parforhold.

De to hovedpersonene møter hverandre i ulike settinger, ofte etter at de har hatt forskjellige opplevelser forut, men deres møter er alltid preget av en unik gjensynsglede. De opplever å bli forstått av én annen person, av å bli møtt med gode hensikter, deres begjær er sterkere enn ord, og deres relasjon er noe annet enn vennskap. Forelskelse er som å bli innviet i et mysterium, som å bli opptatt i en hemmelig losje.

I vår kultur har det sneket seg inn en tanke om at det å dele, det å by på seg selv, skulle være et ubetinget gode. Kanskje har velferdsstatens ideal om utjevning blitt adoptert av alle andre områder av samfunnet også. Nordmenn er blant de i verden som utleverer mest om seg selv på sosiale medier, de ønsker innsynsrett i det offentlige, de hyller folk som stjeler statshemmeligheter og lekker dem på nett, de forventer å få vite alt om alle og enhver. (Et aspekt av det pågående oppgjøret med hverdagsrasismen er for eksempel nordmenns forventning om at de har «rett» til å få vite andres bakgrunn.) Nordmenn mangler ofte dannelse og diskresjon. Derfor fremstår nordmenn som prinsippløse og uten lidenskap.

Etter å ha lest noe som Connell hadde skrevet, sier Marianne:

«Det var som å høre dine mest private, intime tanker. Dette vidunderlige, skjulte livet som du har tilgang til.»

Nærhet til den du elsker har diskresjon som en forutsetning. Holder du ingenting for deg selv, er det lite du holder kjært.