Flyktningens brutale og passiviserte virkelighet

Sumaya Jirde Ali går tett på virkeligheten til flukt i sin nye samling, Når jeg ser havet, slokner lyset.

I henholdsvis tre etapper – Havet, Flyktningleiren, Bodø – speiler diktene en fysisk forflytning: en fluktrute i båt fra et ikke navngitt land, via midlertidighet, til en tilværelse i norsk eksil, der livet igjen kan begynne og leves.

Den ytre reisen kan leses som en speiling av det lyriske jegets, Samiras, indre utvikling. Den samme utviklingen ses imidlertid ikke i diktenes form. Gjennom hele samlingen er formen enkel og knapp, og språket tilnærmet prosaisk. Det er ikke i den formmessige ambisiøsiteten disse diktene utmerker seg. Jeg leser dem først og fremst som en tematisk utforskning av flyktningens brutale og passiviserte virkelighet, der essensen ligger i små nyanser og forskyvninger, som i omsorgen fra jegets bestemor.