DEBATT

Gambit H+K bør revurdere om de ønsker bidra til Saudi-Arabias renvaskingsoffensiv, skriver kronikkforfatteren.
Gambit H+K bør revurdere om de ønsker bidra til Saudi-Arabias renvaskingsoffensiv, skriver kronikkforfatteren.

PR-byråer bør la være å bistå autoritære regimer på jakt etter internasjonal legitimitet

DEBATT: Gambit H+Ks oppdrag for det saudiarabiske regimet kan virke uskyldig, men byrået tar samtidig del i en trend hvor autoritære ledere, ofte ved hjelp av vestlige PR-konsulenter, søker internasjonal legitimitet, og dermed bevaring av egen makt.

Publisert

«[Et] fascinerende land som foreløpig er veldig mye bedre enn sitt rykte, og med et helt vanvittig høyt tempo og store endringer.» Slik lyder Facebook-posten (nå slettet) til en av Gambits rådgivere, som for tiden yter PR-tjenester til det saudiske diktaturet. Om rådgiveren har latt seg blende eller blitt betalt for å skryte av regimet i sosiale medier er ikke godt å si. For selv i gatene rundt Deera-plassen i Riyadh, eller «Chop-chop square» på folkemunne, hvor offentlige halshugginger inntil nylig fant sted, yrer det nå av folkeliv, hippe kafeer og «mocktail»-barer.

Dessverre er de «store endringene» i beste fall kosmetiske (halshugginger foregår ikke lenger på torget). Saudi-Arabia ligger på 172. plass på V-Dems demokratiindeks, bak kleptokratiet Ekvatorial Guinea. Regimet holder fortsatt «et helt vanvittig høyt tempo», for å bruke rådgiverens ord, når det gjelder henrettelser. Mellom januar og juli i år delte minst 40 mennesker denne skjebnen, ifølge Amnesty. Dødsdommene er ofte avgitt etter urettferdige rettsaker hvor tilståelser presses frem ved bruk av tortur. 2020 var kanskje et lyspunkt i henrettelsesstatistikken, men Saudi-Arabia hadde samtidig presidentskapet for G20. Det ville vært kjedelig om regimets forbilledlige prioriterer under presidentskapet – kvinner, unge, miljø og teknologi – havnet i skyggen av rapporter om grove menneskerettighetsbrudd. Etter at Italia overtok G20-roret, var antallet henrettelser tilbake til normalen.

Gambits oppdrag kan virke uskyldig. Byrået bistår i forberedelsene til en konferanse om bærekraft og økonomisk utvikling. Det er sikkert en interessant oppgave. Samtidig er det slike ting Saudi-Arabias ledere gjerne vil assosieres med, fordi det er med å komplisere bildet mange har av et regime som beordrer drap på journalister og fengsler kvinneforkjempere.

Byrået er ikke alene om å bistå autoritære stater med PR-arbeid. Kina er storkunde hos McKinsey, og flere konsulentselskaper med base i Brüssel og London jobber for makthavere i land som Russland, Aserbajdsjan, Usbekistan, Bahrain, Emiratene og Qatar. En kartlegging av Corporate Europe Observatory viser hvordan selskapene håndterer omdømmeutfordringer, driver valgkampanjer, lobber for unntak fra vestlige sanksjoner, skjuler informasjon om overgrep og drar i land investeringsavtaler på vegne av regimene.

I boken Making the World Safe for Dictatorship (2021) viser statsviteren Alexander Dukalskis hvorfor utviklingen er uheldig. Boken beskriver et sett metoder autoritære regimer bruker for å skape et bedre image utad. I tillegg til PR-byråer, betales høytstående vestlige opinionsledere og superstjerner for å spre positive budskap om regimet og forsvare regimet mot internasjonal kritikk. Tony Blairs virke for Kasakhstans tidligere president Nursultan Nazarbajev er blant de mer bisarre tilfellene. Videre inviterer de journalister, selskaper, forskere og tenketanker på gratis «studieturer» for å vise landet «slik det egentlig er», og de kjøper annonsespalter i utenlandske publikasjoner for å fremme regimet som investeringsdestinasjon. De rikeste arrangerer globale idrettsarrangementer hvor PR-byråer bidrar med branding, og de kjøper fotballklubber i Europa.

Regimenes «image management» handler også om å beskytte sitt politiske narrativ mot kritiske stemmer. Her går de ofte taktisk til verks. Blant annet «outsources» oppgaven med å fjerne kritikere for godt, slik at makthaverne kan avvise beskyldninger om involvering. For eksempel stilte Saudi-Arabias kronprins Mohamed Bin Salman seg uforstående til at han skulle ha hatt noe med drapet på journalisten Jamal Khashoggi å gjøre, men lovet samtidig at de skyldige ville bli straffet. Regimene gjør også forholdene for lokalt sivilsamfunn så vanskelige at aktører har fått mindre kapasitet til å dokumentere og videreformidle menneskerettighetsbrudd til søsterorganisasjoner i Vesten. Forskere fra PRIO og University College London viser i en ny studie at strategien virker. Regimer som evner å tøyle sivilsamfunnet, for eksempel ved å innføre kompliserte restriksjoner på reise, fundraising og bruk av kontorlokaler, eller hyre mobber for å true aktivister, får mindre internasjonal kritikk rettet mot seg.

Ifølge Dukalskis jobber regimene for å endre det normative landskapet til deres fordel. Målet er utelukkende eksistensielt: å bevare og styrke egen makt. De har kommet langt hvis deler av offentligheten i vestlige land får inntrykket at deres styre ikke er så ille som man skal ha det til. Strategien kommer i tillegg til mer kjente metoder for å fremstå endringsvillige, som ratifisering av menneskerettighetstraktater. En studie publisert i International Studies Quarterly viser at autoritære regimer som har ratifisert flere menneskerettighetstraktater i større grad tiltrekker direkteinvesteringer fra utlandet. Effekten er positiv særlig for regimer som fortsetter å begå grove menneskerettighetsbrudd. To studier fra 2016 og 2017 viser også at regimer som er gode på å tiltrekke investeringer reduserer sannsynligheten for regimeendring eller kupp. Å spre illusjonen om et reformvennlig lederskap er med andre ord bra for business, som også er med å sikre regimets stabilitet.

Alle stater bruker diplomatiske og andre virkemidler til å polere sitt internasjonale image, også Norge. Forskjellen er at Saudi-Arabia, og lignende regimer, har særlige incentiver til å søke legitimitet i en verden hvor demokrati og menneskerettigheter, i hvert fall retorisk, er de globale normene. En annen forskjell er at makthaverne tar i bruk metoder som demokratier av åpenbare grunner ikke har på menyen.

Et argument i Gambits favør er at byrået følger det offisielle Norges «konstruktive» linje. Den offisielle kritikken mot regimets menneskerettighetsbrudd er forsiktig. Det er heller ikke så lenge siden Norge, etter alt å dømme, stemte for Saudi-Arabia som medlem i FNs kvinnekommisjon. Frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (GCC) sikrer også gunstige betingelser for handel med tjenester som gir norske bedrifter konkurransefortrinn ikke bare i Saudi-Arabia, men også Qatar og Emiratene. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn klarsignal for tjenesteeksport, PR-tjenester inkludert.

Kanskje har denne linjen gitt byrået færre kvaler med å påta seg oppdrag på vegne av regimet. Det bør ikke hindre dem i å revurdere om de ønsker bidra til Saudi-Arabias renvaskingsoffensiv, en eksistensiell bestrebelse, hvis mål er å stilne kritikk, tiltrekke investeringer, sikre fortsatt makt, og gjøre verden til et trygt sted for diktatorer.