Slutt å påstå at jeg diskrimineres!

Jeg er ikke kvinnefiendtlig. Jeg er konservativ og derfor kritisk til at andre skal definere når jeg blir utsatt for forskjellsbehandling.

Publisert   Sist oppdatert

De siste dagene har det gått hardt for seg i Minervas spalter. Utgangspunktet var VGs oppslag om Sylvi Listhaug graviditet og valg om fortsatt politisk karriere.

Både Mariette C. Bøe, Lars Gauden-Kolbeistveit og Amanda Schei har skrevet om saken. Schei går hardt ut mot Gauden-Kolbeinstveit og kaller han en konservativ mann, samtidig får andre konservative kvinner og menn passet sitt påskrevet – underforstått at konservativ mann og kvinne er negativt.

Jeg, som konservativ kvinne, tar det til meg. For jeg er jo også feminist, selv om jeg ikke før i det siste har hatt mot til å kalle meg det.

Feminist har ikke alltid vært et positivt ladet ord i alle miljøer og kanskje mindre på høyresiden. Nettopp derfor er det viktig at jeg må kalle meg det, og være med på å gi ordet tilbake positive assosiasjoner. For det er jo det – selv om det har blitt dratt gjennom søla av radikale-feminister og anti-feminister til det ugjenkjennelige.

Ingen gjeng stakkarslige kvinner

Kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet, sa Simone de Beauvoir - en kvinne som brukte livet sitt på å kjempe for like rettigheter mellom kjønnene. Målet med feminisme er å skape et samfunn der individets kjønn ikke begrenser dem fra en rettferdig sjanse til suksess og lykke, uavhengig om du er mann eller kvinne. Det er jo ikke noe nytt Schei tar opp, i kampen for feminisme og likestilling. Vi har hørt det meste før, og våger du å kritisere, blir du for lett kalt kvinnefiendtlig. Men vi er ikke en nasjon stakkarslige kvinner, vi er en nasjon med sterke kvinner og sterke menn.

Er det toppledere eller vanlige folk Schei snakker om? Topplederne blir omtalt av media, både kvinner og menn, på en slik måte at de selger flest aviser. Mens de ”vanlige” arbeidstakerne i mindre grad opplever at slik omtale er et problem. På min arbeidsplass, Forsvaret, som må sies å fortsatt være mannsdominert, skulle man tro at sjansene for en karriere, sammen med et småbarnsliv, skulle sette meg eller kvinner tilbake. Det har det ikke gjort, og det kan jeg takke kvinnene før meg for. For noen har brøytet vei for likestilling i Norge.

Også menn støtter likestilling

Et forskningssamarbeid mellom Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Institutt for samfunnsforskning (ISF) tar for seg holdninger til likestilling i Norge. Resultatet viser at menns holdninger til likestilling er de samme som kvinners. Vi finner noen forskjeller i holdningen når det kommer til alder. Resultatet viser at menn under 30 er mindre likestillingsvennlige enn menn over 30 år. Samtidig viser resultatet at menn under 30 er de mest likestilte. Den noe lunkne holdningen til likestillingen behøver dermed ikke være et uttrykk for negativ holdning til likestilling i seg selv, men det kan være et uttrykk for at unge i mindre grad ser på likestilling som et problemområde.

Schei har sikkert like mange småbarnsforeldre i sin vennekrets som meg, men jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen om fordømmende kommentarer. Ingen av mine venner i denne kategorien har noen gang ment at det var et problem å høre om offentlige personers privatliv. Jeg har selv valgt en karriere og et liv i halvveis offentlighet, som politiker, samtidig som jeg er småbarnsmor og jobber heltid. I valget jeg har tatt er jeg forberedt på mye rart, som nettroll, medias søkelys, spørsmål fra familie, venner, arbeidsgiver etc. De rare tingene jeg er forberedt på har ingenting å gjøre med at jeg er kvinne: Det har å gjøre med posisjonen min og hvor eksponert jeg er.

De gangene jeg får spørsmål, oftest fra kvinner, om hvordan jeg klarer å få tid til alt, hvordan jeg klarer å være borte fra barna og når jeg har tid til å være med på fotballtrening, svarer jeg at jeg har en flink mann som tar seg av en stor del av logistikken på hjemmebane.

Oppslaget i VG, med påfølgende debatter, viser at kvinner og menn har de samme problemstillingene og tar valg ut fra egen livssituasjon. Menn i medias søkelys får akkurat like mange spørsmål på tvers av sitt fagområdet som kvinner.

Når en høyprofilert politiker går ut med en sak om at hun er gravid, vil det treffe rett i folks nysgjerrighetssfære. Og når den samme politikeren selv har reist utfordringen om barn og politiske verv i en hektisk hverdag, blir det plutselig enda mer interessant for folk flest. Hvor interessant forsiden egentlig var kan diskuteres, men det kan som regel førstesidene i VG.

Likestilling handler ikke om å sørge for at kvinner og menn er representert i alle samfunnets roller. Det er ikke likestilling å ha kvinner representert i hvert yrke eller å kvotere inn en kvinne framfor en mer kvalifisert mann. Likestilling er like muligheter, og frihet til å velge.

Viktigste kamper står ikke i Norge

Vi må snakke om det som er viktig i denne debatten - å anerkjenne at vi er ett av de mest likestilte landene i en ellers lite likestilt verden. Vi skal ikke slå oss til ro med utfordringene rundt for eksempel et kjønnsdelt arbeidsmarked, fordeling av verv eller hets og vold mot kvinner, men de aller viktigste kampene står ikke i Norge. Kampen står i land der kvinner fortsatt diskrimineres.

I FNs bærekraftmål nr. 5 er det fastslått at likestilling er en menneskerett. Fattigdom, klimaendringer, konflikter og økonomisk nedgang rammer kvinner hardere enn menn. Av verdens fattigste er kvinner overrepresentert og er de mest sårbare, fordi de mange steder mangler formelle rettigheter. Kvinner over hele verden må gis mulighet til å utdanne seg og forsørge seg selv, og hindre at vold og voldtekt systematisk blir brukt i krigshandlinger.

John Stuart Mill skrev om kvinneundertrykkelsen på sin tid, han kalte det den siste rest av slavetiden. For kvinner i store deler av verden er dette fortsatt en aktuell hverdag. Dette er det verdt å kjempe for, ikke hva som står på forsiden på VG.