Fra papirutgaven

Dissidentene på Løvebakken

FRA PAPIRUTGAVEN: Narkotikapolitikken er ekspolitikernes og ungdomspolitikernes felt. Sittende politikere frykter ubehagelige medieoppslag og vanskelige spørsmål fra bekymrede velgere med tenåringsbarn. Det vil Minerva gjøre noe med.

FRA PAPIRUTGAVEN: Narkotikapolitikken er ekspolitikernes og ungdomspolitikernes felt. Sittende politikere frykter ubehagelige medieoppslag og vanskelige spørsmål fra bekymrede velgere med tenåringsbarn. Det vil Minerva gjøre noe med.

Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Minerva nr 4 2011.  Les også nummerets lederartikkel, Narkotikafreden.

I juni i år la Global Commission on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet som gjennom 50 år ikke har lykkes i å hindre omsetning av narkotisk stoffer, og som fører til enorm organisert kriminalitet i hele verden. Kommisjonen bestod av medlemmer som ikke bare har en imponerende CV, men dyp erfaring fra ledende posisjoner med å bekjempe narkotikaproblemet. Ta en titt på denne listen:

Fernando Henrique Cardoso, tidligere president i Brasil. César Gaviria, tidligere president i Colombia, narkotikakartellenes hjemland. Ernesto Zedillo, tidligere president i Mexico, en viktig front i narkotikakrigen. George Papandreou, statsminister i Hellas. George Schultz, tidligere utenriksminister i USA mens den kalde krigen gikk mot slutten. Javier Solana, tidligere EU-”utenriksminister”. Kofi Annan, tidligere generalsekretær i FN. Paul Volcker, tidligere sentralbanksjef i USA. Ruth Dreifuss, tidligere president og innenriksminister i Sveits og ansvarlig for innføringen av den sveitsiske heroinmodellen. Og selvfølgelig vår egen tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg.

Stikkordet, dessverre, er altså ”tidligere”. Thorvald, ikke Jens. Overalt er det tidligere politikere som fronter denne saken. Det finnes i hvert fall én ganske åpenbar grunn til at det er slik: Sittende politikere vil ikke støte noen. Ikke velgere, ikke mediene, ikke interessegrupper. Det gir fort dårlig presse å være ”soft on crime”; å anklages for å ville utsette velgernes 14 år gamle jenter for akutt heroinisme. Derfor er kommisjonens politikere ”has-beens”, kunnskapsrike has-beens med integritet, men like fullt has-beens.

Slik debatten har vært, opplever mange at de vil stemples med emosjonelle merkelapper som lett fester seg i bevisstheten til bekymrede tenåringsforeldre.

Da kommisjonens rapport møtte norske stortingspolitikere, benyttet representanter for FrP, Høyre, KrF og SV alle sjansen til å avvise rapporten uten debatt. Stilt overfor en kommisjon hvis medlemmer åpenbart — åpenbart — kan enormt mye mer om temaet enn han selv, og som bygger på forskningsfronten på feltet, uttalte Hallgeir Langeland at legalisering ”er som å tisse i buksa” og at ”vi er nokså samstemte på Stortinget i denne saken, og det er få som kalles hasjliberale.” Og ofte ser Stortinget forbløffende samstemte ut i disse spørsmålene. Så døde da også debatten ut etter noen dager: En politisk debatt kan ikke holde seg i live om ingen politikere er villige til å fronte den. En og annen akademiker kan skrive leserinnlegg, og nyhetene kan ha et og annet innslag fra heroinprosjekter i andre land. Men uten at politikere følger det opp, vil endringer gå ulidelig langsomt.

Endringstilhengerne finnes. Minerva kjenner til et stort antall stortingspolitikere som mener at dagens forbudslinje ikke fungerer: At den ikke reduserer misbruket, at den ikke gir misbrukerne et verdig liv, at den fører til kriminalitet, nasjonalt og globalt. Fortsatt er imidlertid få villige til å si det offentlig. Slik debatten har vært, opplever mange at de vil stemples med emosjonelle merkelapper som lett fester seg i bevisstheten til bekymrede tenåringsforeldre.

Men Minerva har gjort et utvalg av stortingspolitikere som er uenige i konsensussynet i narkotikapolitikken, og som er villige til å si noe. For de fleste av dem har det vært en prosess å bevege seg fra konsensusregimet vi er vokst opp med, en prosess som har kommet som et resultat av et møte med ny kunnskap. Vi håper det kan motivere andre til å komme ut av skapet, og vi håper tilhengerne av dagens regime kan lese med åpne sinn. Tekster av og samtaler med dissenterne på løvebakken utgjør resten av denne artikkelen.

Bård Vegar Solhjell, Sosialistisk Venstreparti
Teksten er et forkortet utdrag fra Solhjells bok Solidaritet på ny, som kom ut på Samlaget i   november.

Det er eigentleg ein skandale at 200 menneske kan miste livet utan større mediedekning og offentleg debatt. Skal vi vere ærlege, trur eg vi må innrømme at det kan skje fordi mange ikkje ser på tunge rusmisbrukarar som menneske, som oss sjølve. Vi tenkjer ikkje ”å, det kunne vore meg”, slik vi gjer om ei ulukke på E6. Vi tenkjer inni oss at dei er nokon andre, nokon som er på sida av samfunnet, og som definitivt ikkje kunne vore oss sjølve.

Kvifor døyr så mange? Det er eit komplekst spørsmål. Ei årsak er at det i Noreg er vanleg å injisere heroin, medan det i eit land er fleire som røykjer heroin. Andre døyr fordi dei gjer feil med stoffet eller ikkje har reint utstyr. Når dei så set overdosen i ein situasjon der ingen kan hjelpe dei, er risikoen for å døy større.

Felles for mange av dødsfalla er at dei kunne vore unngått dersom vi hadde tenkt og handla annleis. Heilt annleis:

Rusmiddelavhengige skal ha dei same menneskerettane, den same verdigheita som andre. Det bør opprettast eigne brukarstader der tunge brukarar kan ta stoff, men der det samstundes er sosialfagleg og medisinsk kompetanse. Mange synest å tru at det er viktig at livet er litt tøft for tunge narkomane, slik at dei tek seg saman og sluttar. Men ingen har ressursar til å bli rusfri og kome seg vidare i livet utan først å ha eit minimum av ressursar.

Vi må slutte å straffe bruk og det å ha mindre mengder narkotika til eige bruk. Det er meiningslaust å bruke politiressursar på å bøteleggje — eller verre, fengsle — menneske som er avhengige og til dømes set ei sprøyte på gata. Det har ingen førebyggjande effekt, ingen avskrekkande effekt. Derimot sit mange tunge narkomane med ei stor mengd bøter dei aldri kjem til å betale. I staden for straff må vi tilby hjelp: samtale, behandling eller andre tiltak.

Oppfølging av rusmiddelavhengige må ta utgangspunkt i heile livet til den enkelte. Eg har knapt møtt ein misbrukar som ikkje har ei tøff historie frå oppveksten med seg. Mange bruker rus til å rømme frå underliggjande problem. Det er òg tett samanheng mellom pykiatri og rus.

Vi diskuterer ofte rus og narkotikapolitikk som eit nasjonalt spørsmål, men det er eit fundamentalt internasjonalt problem som krev ein felles internasjonal måte å tenkje på. Dette, meir enn dei enkelte framlegga, er bakgrunnen for at eg er så positiv til rapporten som Global Commission on Drug Policy la fram våren 2011. Bodskapen der er at den globale krigen mot narkotika ikkje er ein suksess — krigen er snarare tapt. Den tek til orde for å avslutte kriminaliseringa av brukarar og sjå på tunge avhengige som sjuke menneske som treng hjelp. I staden bør ein gå etter bakmenn og store distributørledd, hindre smugling, men viktigast: regulere marknaden for omsetjing slik at den ikkje er ulovleg og uregjerleg som i dag.

Rapporten argumenterer med at så lenge det ikkje finst ein regulert marknad, vil det oppstå ein stor illegal marknad med kriminalitet på alle nivå. Dei rusmiddelavhengige blir kriminelle for å skaffe pengar til stoff, og narkotikatrafikken gjev ei enorm forteneste til store kriminelle organisasjonar. Rekrutteringa av folk dit er ikkje noko problem, så lenge det er store pengar i bransjen. Kommisjonen tek difor også til orde for forsøk med regulert omsetjing eller gratis utdeling av stoff til brukarar, då dette kan undergrave marknaden.

Det finst sjølvsagt motargument, og det er ikkje slik at det eg argumenterer for, vil løyse alle problem. Men eg er overbevist om at vi treng reformer. Krigen mot narkotika er tapt, om det betyr eit samfunn utan narkotika. Då er det skadeleg å føre ein politikk som baserer seg på at vi kan få eit rusfritt samfunn, fordi vi ofrar dei som er avhengige på alteret til ein visjon som er umogeleg å nå. Både i norsk og internasjonal ruspolitikk er det behov for endringar.

Håkon Haugli, Arbeiderpartiet
Vi må tenke nytt i narkotikapolitikken. Hva er alternativet? Å gjøre mer av det som ikke virker? Vi er i ferd med å tape krigen mot narkotika. Internasjonalt og i Norge. Det har ødeleggende konsekvenser for enkeltmennesker — og for store og små samfunn. I juni i år la Global Commission on Drug Policy frem en rapport som bør få mer oppmerksomhet. Kommisjonen tok til orde for å legge nulltoleransetankegangen død, avkriminalisere cannabis og ikke straffe brukere av narkotika som ikke skader andre. Det er gode forslag.

I Norge gjennomsyres narkotikadebatten av moralisme. Og mange som har utfordret den rådende tankegangen, har enten vært folk som selv har et overdrevent positivt, nærmest romantisk forhold til rusmidler, eller ideologiske liberalister som er sterke i troen, men ikke vet hva de snakker om. Heldigvis finnes i økende grad enkeltpersoner som modig og innsiktsfullt stiller vanskelige spørsmål. Som Thorvald Stoltenberg og Arild Knutsen.

Avhengighet er ikke et spørsmål om moral. Politikk må være kunnskapsbasert. Håkon Hauglie (Ap)

Norge ligger på verdenstoppen i overdoser. Da jeg satt i Oslo bystyre, tok jeg initiativ til en gjennomgang av alle Oslos overdosedødsfall. Narkotikabrukere behandles annerledes enn alle andre syke mennesker. Ingen andre overlates til seg selv etter livreddende behandling, ingen andre møter hjelpeapparatet gang på gang uten å få noe reelt tilbud om behandling. Ingen andre mennesker jages vekk — spyles vekk — fra steder der de oppholder seg, på instruks fra dem som styrer i Oslo. Elendigheten mange rusavhengige opplever, den manglende respekten for deres menneskeverd, er i seg selv et argument for nytenkning. Men ikke det eneste.

Kriminalisering, stigmatisering og marginalisering er strategier som ikke fungerer. Avhengighet er ikke et spørsmål om moral. Politikk må være kunnskapsbasert. I tillegg til å ta oppgjøret med fordommene og moralismen må vi sørge for at folk som ønsker behandling, får et reelt tilbud om behandling. Og vi må styrke barnevernet, slik at barn som trenger det, får hjelp. Rusavhengighet rammer ikke tilfeldig. Det hender barnehagepersonell og lærere spår at det ene eller det andre barnet får rusproblemer. Veldig ofte får de rett. Det må vi få en slutt på.

Thor Erik Forsberg, Arbeiderpartiet
I narkotikapolitikken brukes enorme ressurser i samfunnet på noe som åpenbart ikke fungerer. Vi trenger en omlegging av hele måten vi tenker narkotikapolitikk på, for å kunne ta bedre vare på mennesker i vanskelige livssituasjoner.

Derfor vil jeg avkriminalisere bruken av narkotika. Vi må vri de betydelige politiressursene som nå går til narkotikafeltet, over til annen kriminalitet. Avkriminalisering gir også noen fordeler i bekjempelsen av deler av omsetningen — for brukerne vil da tørre å kontakte politiet om det for eksempel er urene og ekstra farlige stoffer i omløp.

Heroinassistert behandling er et tilbud som kan inngå i rehabilitering, som kan skape kontaktpunkter og være et skritt på veien ut av rusbruken. Men det er også et tilbud for de aller mest slitne, dem vi ikke klarer å hjelpe ut av rusbruk, men som vi kan hjelpe til et verdigere liv.

Heroin er lett tilgjengelig for brukere i alle fall. Spørsmålet om heroinutdeling eller ikke må ikke gjøres til et spørsmål om vi ønsker at det skal være tilgjengelig. Denne innsikten kan ha konsekvenser også for andre rusmidler. I dag har vi gatas apotek. Vi har kontroll hverken på pris, utsalgssteder eller åpningstider. Jeg mener vi bør vurdere forsøksordninger med regulert omsetning.

I dag har vi gatas apotek. Thor Erik Forsberg (Ap)

Vi bør også huske på at når det kommer til ruspolitikk, er ikke det største problemet cannabisrøykerne, og ikke engang de 10  000 — 12 000 sprøytenarkomane, selv om mange av dem selvsagt er i en forferdelig vanskelig situasjon. Men det store rusproblemet i samfunnet er alkohol. Det er der de store tallene er, det er det rusmiddelet som i sum har størst konsekvenser for voldsbruk, familieliv og oppvekstkår. Da må det være noen logiske sammenhenger i hvordan vi setter sammen ruspolitikken vår. Det er ingen logikk i å kalle enhver som røyker cannabis, en kriminell misbruker, når det ikke er mange forskere som mener cannabis er mer skadelig enn alkohol.

Vi er nødt til å skape mer åpenhet i rusfeltet, få bort skammen som er assosiert med å være narkoman. Vi må gjøre det enklere å be om hjelp, uten å bli utstøtt eller stigmatisert. Vi må fokusere på tillitsskapende tiltak. Jeg har ingen tro på overdreven bruk av urinprøver for at tunge rusbrukere skal vise for byråkrater at de ikke har brukt noe rus. Skal vi først ha en nullvisjon, la oss begynne med en nullvisjon for overdosedødsfall. Nullvisjonen for narkotika har spilt fallitt, samtidig som 250 mennesker dør av overdoser hvert år, og mange av dem kunne vært forhindret. Vi må skape tro på at det finnes en morgendag, og møte mennesker med likeverd og respekt.

Ruspolitikk for meg må handle mindre om politi, domstol og fengselsvesen, og mer om alt det som skjer før og etter bruk: barnevern og skolehelsetjeneste, rusomsorg og ettervern, NAV og sosial boligpolitikk. Narkomane skal ikke støtes ut.

Trine Skei Grande, Venstre
Venstre har programfestet at vi ønsker å innføre heroinassistert behandling. Dette er basert blant annet på resultatene vi har sett i land som Sveits og Tyskland. Den store utfordringen er at norsk narkotikapolitikk har utviklet seg mer i retning av en overordnet moraldebatt enn en debatt om konkrete løsninger som heroinassistert behandling, 24-timersregel fra avrusning til behandling og skifte fokus fra straff til behandling. Vi lukker øynene for gode erfaringer i andre land og en mislykket politikk på hjemmebane. Det som mangler i norsk rusomsorg, er politisk ledelse.

Venstre vil gi rusavhengige behandling, ikke straff, og mener derfor at det må utredes en modell etter mønster fra Portugal, der behandling av rusavhengighet prioriteres fremfor straffeforfølgelse. I dag bruker vi store ressurser i politiet og fengselsvesenet på å følge opp rusavhengige som heller burde blitt møtt med et annet system.

Nikolai Astrup, Høyre
Norsk narkotikapolitikk har stort sett bestått av mer av det samme de siste 30-40 årene. Mer forebyggende arbeid, flere lavterskeltilbud, bedre ettervern. Tiltakene har stort sett befunnet seg i skjæringspunktet mellom behandling og sosial renovasjon. Beslutningen om å innføre metadon for femten år siden, representerer imidlertid et paradigmeskifte i norsk narkotikapolitikk. Legemiddelassistert rehabilitering har siden utgjort grunnstammen i statens behandlingstilbud til narkomane. Når vi først har passert den prinsipielle grensen det er å behandle narkomane med kjemisk fremstilte opiater, er døren også åpen for å benytte medisinsk fremstilt heroin som en del av behandlingen. Vi bør være pragmatiske nok til å gå inn den døren, dersom det kan gi et bedre liv og en mer effektiv behandling enn det dagens LAR-program kan tilby.

Det finnes imidlertid ingen ”quick fix” i norsk narkotikapolitikk. For ungdom som søker spenning eller virkelighetsflukt, er terskelen til et liv i rus fremdeles skremmende lav. For rusmisbrukere motivert for behandling er terskelen for faktisk å få behandling fremdeles altfor høy.   4000 mennesker venter på behandling, og de fleste av dem lider av langt mer enn rusmisbruk. Og for dem som faktisk får behandling, er veien tilbake til rusen fremdeles altfor kort.

Personlig foretrekker jeg å sette menneskeverdet til de mest slitne og svake blant oss foran utdaterte prinsipper. Nikolai Astrup (H)

Vil utdeling av heroin som et ledd i behandlingen endre noe av dette? Nei. Men hvis det kan hjelpe noen av våre tyngste, mest slitne rusmisbrukere til et mer verdig liv, og et behandlingsopplegg som gir bedre resultater, så er det forsøket verdt. Hvis vi av prinsipielle grunner ikke kan forsøke dette, så må vi også slutte med utdeling av andre kjemisk fremstilte opiater. Det er i det minste konsekvent. Personlig foretrekker jeg å sette menneskeverdet til de mest slitne og svake blant oss foran utdaterte prinsipper.

Torbjørn Røe Isaksen, Høyre
Norsk narkotikapolitikk har for lenge vært preget av dogmatiske slagord, luftige visjoner og mangel på debatt grunnet i fakta. Det er på tide å endre debatten og politikken.

Høyre stiller i vårt program seg klart bak dagens nullvisjon i narkotikapolitikken. Partiet mitt er også motstander av for eksempel sprøyterom. I denne saken er jeg altså uenig med partiprogrammet.

“Vi erklærte krig mot narkotika. Narkotikaen vant”, skal en amerikansk politiker ha sagt. Dagens narkotikapolitikk har store ulemper: Den fostrer kriminalitet, krig og svært høye priser som igjen fører til urent stoff. Den gjør sannsynligvis hverdagen for brukerne vanskeligere og fører til at Norge har skyhøye tall for overdosedødsfall. Forbudet gir i realiteten null kontroll over omsetningen av narkotika.

Dagens narkotikapolitikk gjør sannsynligvis hverdagen for brukerne vanskeligere og fører til at Norge har skyhøye tall for overdosedødsfall. Torbjørn Røe Isaksen (H)

Jeg er ingen prinsipiell tilhenger av retten til å gå til grunne. Mitt standpunkt for en ny narkotikadebatt er praktisk fundert. Dagens politikk fungerer ikke. Derfor er jeg tilhenger av at vi straks åpner for brede forsøk med utdeling av heroin, og øker antallet sprøyterom. Et reguleringsregime kan ikke komme over natten, men vi må legge fakta til grunn for debatten. Dersom et reguleringsregime kan gi færre dødsfall uten at antallet brukere øker dramatisk, er det kanskje en bedre politikk enn den som føres i dag.

Jørund Rytman, Fremskrittspartiet
Dagens narkotikapolitikk har spilt fallitt. Både med tanke på forebygging, behandling og ettervern. Jeg støtter langt på vei det rusutvalget, bestående av Thorvald Stoltenberg, Carl I. Hagen og Åslaug Haga, kom frem til av diverse forslag til tiltak. Personlig er jeg åpen for forsøksordninger som går enda lenger. Den illegale omsetningen av narkotiske stoffer danner grunnlaget for enorm global kriminalitet, og finansierer blant annet terrorvirksomhet og krig. Mye av ressursene i norsk fengselsvesen og norsk politi går til dette. Jeg har selv tidligere jobbet for Landsforeningen Mot Stoffmisbruk. Riktignok for over 10 år siden, men da opererte vi med tall og undersøkelser som viste at ca. 89 % av all vinningskriminalitet i Norge ble begått av narkomane. Narkomane som måtte ha penger for å finansiere sin avhengighet. Nå er tallet kanskje noe lavere, da jeg vil tro at en del utlendinger fra nye EU-land fra Øst-Europa har tatt en større del av vinningskriminalitetsstatistikken.

Jeg har også vært lagrettemedlem og meddommer, og kan konstatere at i alle sakene jeg har vært med på å dømme, var det kriminalitetssaker relatert til narkotika. Enten ren vinningskriminalitet begått av narkomane, eller ran med døden til følge der ransutbyttet trolig var penger fra narkotikasalg. Vi har en rekke andre negative konsekvenser av norsk narkotikapolitikk. Til tross for strenge straffer når det gjelder narkotikasalg og smugling, florerer det av narkotika i Norge. Vi har lenge vært på Europa-toppen i antall overdoser. Da må vi innse at vi ikke har noen god narkotikapolitikk. Da må vi også tørre å tenke nytt og diskutere en ny politikk.

Vi har lenge vært på Europa-toppen i antall overdoser. Da må vi innse at vi ikke har noen god narkotikapolitikk. Da må vi også tørre å tenke nytt. Jørund Rytman (Frp)

Jeg skal, kan og vil ikke konkludere, men jeg vil ikke avvise en diskusjon om regulert omsetning av narkotiske stoffer. Personlig synes jeg vi må tørre å diskutere det, utrede det og se om vi bruker skattepengene våre riktig i å bekjempe noe som de aller færreste av oss liker.

Jeg har selv mistet en bror som døde av overdose. Så jeg blir irritert og lei meg når noen reagerer med sinne fordi jeg åpner for at vi må tenke annerledes. Følelser spiller inn, og jeg har gang på gang merket meg at mange politikere ikke vil eller klarer å diskutere rasjonelt når det gjelder å tenke nytt og være åpen for andre løsninger en dagens mislykkede politikk.

Denne artikkelen er opprinnelig publisert i  Minerva nr 4 2011.  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden