Distrikts-Norge: «Makta minke’ og sinne’ væks»

Det er sjelden striden mellom sentrum og periferi topper seg slik vi har sett den siste tiden. Kommune- og regionreform, politireform, NAV- og postomlegginger, flytting av forsvarsanlegg samt nærgående ulv setter sinnene i kok.

Fire av fem nordmenn bor i byer og tettsteder, én av fem på bygda. Bysamfunnene vokser, utkantene skrumper – blant annet fordi kommunesentrene legger på seg, selv i fraflyttingskommuner. Teknologiske fremskritt og økt spesialisering endrer maktforholdet mellom by og land. Dagens arbeidsliv og fritidstilbud er som skapt for byfolk, og det er de da også. Bygdelivet fortoner seg stusslig for annen- og tredjegenerasjons bymennesker med stor omgangskrets, «utfordrende» arbeidsmiljø og assorterte kulturtilbud. Bymenneskets livsstil og tenkemåte setter stadig sterkere preg på utviklingen, også i bygdene. Storsamfunnet tilpasser seg «den nye tid» med forvaltningsreformer og samling i større enheter. Mange i distriktene føler seg tilsidesatt. «Makta minke’ og sinne’ væks», sa de gamle om sin egen avmakt.

Storsamfunnets regler presses på de små samfunn

Ofte blir det bråk når storsamfunnets lover og regler detaljregulerer utviklingen også i de små samfunn. Bygdefolk flest forstår og aksepterer at de offentlige tjenestetilbudene aldri vil kunne bli som i sentrum. De må innrette seg deretter.

Vanskeligere er det å akseptere at regelverk som angår for eksempel byggesaker, strandsone, friluftsliv, jakt og fiske ofte går på tvers av lokale tilpasninger som i generasjoner har regulert byggeskikk og bruken av naturressursene. Myndighetenes planleggere skjønner ikke alltid den praktiserte kollektive eiendomsretten og bruksretten. De tar langt fra alltid hensyn til dem i arbeidet med verneplaner, hevder bygdefolk.