DEBATT

Stortingsvalget viste klare forskjeller mellom sentrum og periferi i Norge. Senterpartiet fikk for eksempel bare 3 prosent av stemmene i Oslo kommune mot 29 prosent i de minst sentrale kommunene, skriver Rune Dahl Fitjar.

Glem høyre mot venstre. Nå er det sentrum mot periferi som teller

DEBATT: Motstanden mot systemet kommer i stor grad fra periferien. Hvorfor er det slik, og hvordan skal vi forstå det norske distriktsopprøret?

Publisert

Vi så det i valget av Donald Trump, og vi så det i den britiske EU-avstemningen: Motstanden mot systemet er sterkest i periferien. Hillary Clinton og Joe Biden fikk over 60 prosent av stemmene i de store byene. Trump vant med samme margin utenfor byene. I London stemte 60 prosent for å bli i EU, mens et flertall stemte for Brexit i alle andre regioner i England. «Hevnen fra stedene som ikke betyr noe», har min kollega Andrés Rodríguez-Pose kalt det. Dette er stedene vi ble kjent med i Thomas Seltzers dokumentar UXA, men som ellers ofte blir oversett. Og de finnes ikke bare i Storbritannia og USA. Marine Le Pen i Frankrike, Alternative für Deutschland, Viktor Orbán i Ungarn og Jair Bolsonaro i Brasil: Alle har sin velgerbase i periferien.

Distriktsopprøret har vokst også i Norge de siste årene. Det blir gjerne tolket som en reaksjon mot konkrete sentraliserende vedtak som kommune- eller politireform, og som saker som faller inn og ut av dagsorden. Parallellen til internasjonale trender har likevel blitt påpekt av flere. Så hva har det norske distriktsopprøret til felles med hevnen fra stedene som ikke betyr noe i andre land?

Stortingsvalget viste klare forskjeller mellom sentrum og periferi også i Norge. Senterpartiet fikk for eksempel bare 3 prosent av stemmene i Oslo kommune mot 29 prosent i de minst sentrale kommunene, og Fremskrittspartiet fikk 6 prosent av stemmene i Oslo mot 12 prosent nasjonalt. Motsatt fikk Rødt, SV, MDG og Venstre til sammen 40 prosent av stemmene i Oslo mot 13 prosent i de minst sentrale kommunene.

Hva skyldes distriktsopprøret?

Hvordan kan vi forklare dette mønsteret? Internasjonalt snakker mange om voksende populisme, gjerne også høyrepopulisme. Velgerbasen og politikken til de systemkritiske partiene har imidlertid lite til felles med det vi vanligvis forbinder med høyresiden. Tradisjonelt har høyre-venstre-aksen vært en økonomisk skillelinje mellom middelklassen og arbeiderklassen, mens disse partiene typisk har sin base i arbeiderklassen i den grad at det har ført til betydelig sjelesøking på venstresiden. Politisk har høyre-venstre-aksen handlet om marked eller stat, individ eller kollektiv, frihet eller likhet. Disse partiene er ofte motstandere av frihandel og setter det nasjonale kollektivet foran individuelle friheter.

Historisk var systemkritiske bevegelser også gjerne knyttet til venstresiden, ikke til høyresiden. De ville avskaffe kapitalismen og innføre et alternativt økonomisk system. Denne formen for systemmotstand har i stor grad forsvunnet. Etter kommunismens fall i 1989 er det bortimot allmenn politisk enighet om det liberale demokratiet og markedsøkonomien som utgangspunkt for samfunnsstyring og økonomi. Det er dette Francis Fukuyama allerede for over 30 år siden kalte historiens ende, epoken hvor det vestlige liberale demokratiet blir universelt akseptert som den beste styringsformen for samfunnet.

Andre har snakket om en ny kulturell skillelinje mellom grønne, alternative og libertarianske partier og tradisjonelle, autoritære og nasjonalistiske partier. Disse modellene kan imidlertid ikke forklare de store geografiske forskjellene i oppslutning.

I stedet er det kanskje den eldste skillelinjen av dem alle – mellom sentrum og periferi – som har fått ny styrke? Sentrum-periferi-aksen reflekterer ulike verdier og interesser blant de styrende elitene i sentrale strøk og befolkningen i periferien. I Norge har skillet historisk ofte gått nettopp mellom internasjonalt orienterte eliter i sentrum og en mer kulturkonservativ og nasjonalt orientert befolkning i periferien. På 1800-tallet støttet embetsstanden svenskekongen, mens bondestanden ønsket makt til Stortinget. På 1930-tallet avviste periferi-befolkningen de liberale og kontinentale tilbøyelighetene til elitene i sentrum og sluttet opp om alkoholforbudet og målsaken. Senere har periferi-befolkningen i to EF-/EU-avstemninger avvist sentrumselitenes ønsker om europeisk integrasjon og sluttet opp om nasjonal selvråderett.

Senterpartiet og Fremskrittspartiet har til felles – med hverandre og med periferiens partier utenlands – at de opponerer mot globalisering: Senterpartiet målbærer særlig motstanden mot økonomisk globalisering gjennom EU/EØS og andre frihandelsavtaler, mens Fremskrittspartiet har brodd mot den kulturelle globaliseringen, ikke minst når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken.

Hvorfor protesterer periferien?

Hvorfor har disse ideene så stor oppslutning i periferien? Vi er vant til å forklare politiske prosesser med modeller fra industrisamfunnet. Med avindustrialiseringen i vestlige land er disse modellene mindre relevante. Stadig flere industriarbeidsplasser blir automatisert eller flyttet til lavkostland. Vestlige land må i stedet spesialisere seg innen innovative og kunnskapsbaserte næringer og er på vei over i en tjenestebasert digital informasjonsøkonomi. Den er sterkt konsentrert geografisk, særlig i de største byene.

Tilbake står store områder som er lite konkurransedyktige i denne økonomien. Her er folk skeptiske til utviklingen og vil bremse eller reversere globaliseringen og overgangen til den nye økonomien. Dette gir grobunn for bevegelser som er skeptiske til frihandel, internasjonalt samarbeid og de grønne, alternative og liberale verdiene som gjerne står sterkest i byene og i de nye næringene. I industrisamfunnet var motstanden mot systemet knyttet til klasse. I den nye økonomien finner vi motstanden i periferien.

Det er en utvikling som gir grunn til bekymring. Den globale økonomien har gitt oss fred og velstand, og vi trenger internasjonalt samarbeid for å løse de store utfordringene verden står overfor, ikke minst når det gjelder klima. Akkurat som kapitalismen er overlegent kommunismen som økonomisk system, er global integrasjon langt å foretrekke fremfor nasjonal isolasjon. Som historien har vist, kan systemet likevel velte hvis tilstrekkelig mange er misfornøyde.

Hvordan kan vi redde systemet?

Det gir grunn til å vie langt større oppmerksomhet til spørsmålet om hvordan vekst og velstand kan fordeles jevnere mellom sentrum og periferi, også for de som i utgangspunktet står nærmere sentrum i verdier og interesser. Den forrige regjeringen satte ned et distriktsnæringsutvalg, og den nåværende nevner «distrikt» tre ganger og «hele landet» fem ganger allerede i innholdsfortegnelsen til sin plattform. Men dette problemet krever et bedre svar enn en distriktspolitikk som gir skattefordeler eller subsidier til bedrifter og arbeidstakere i distriktene. I stedet for å bevare tradisjonelle arbeidsplasser, må vi gi alle regioner en reell mulighet til å konkurrere i den nye økonomien gjennom å investere mer balansert i utvikling.

Tross en aktiv distriktspolitikk, investeres det i dag mye mer i ny kunnskap og innovasjon i sentrum enn i periferien, særlig fra myndighetenes side. Kanskje gir det størst avkastning på kort sikt, men det kan bli kostbart om tilliten til systemet forvitrer blant folk i periferien. Den digitale infrastrukturen er også bedre i sentrale strøk. Desentralisering av statlige arbeidsplasser har vist seg å være en seig materie. Og det er langt mellom nye ideer i regionpolitikken.

Selv om politiske tiltak kanskje kan redusere forskjellene, må vi også regne med at det ikke finnes noen rask og enkel løsning på de dypere utfordringene. Dynamikken i det nye økonomiske systemet gjør at sentrum-periferi-konflikten har kommet for å bli.

Powered by Labrador CMS