Spaltist

Dit #metoo dro for å dø?

Dersom Trine Skei Grande bør gå av, er det ikke for det som skjedde i åkeren i Trøndelag, men for håndteringen etterpå.

Bilde: Jo Straube, Venstre.

Var det til en bryllupsfest i Trøndelag?

Først og fremst en beskjed til deg som helst ikke vil lese dette: Slutt å gjemme deg bak Resett. Kanskje Grande-saken aldri skulle vært offentliggjort. Men det er den altså, og tidsreiser er ikke oppfunnet enda.

Og det at det var folkefienden Resett som til slutt skrev ned det alle Norges medier allerede visste, endrer ikke fakta i saken. Himmelen blir ikke plutselig grønn fordi Resett skriver at den er blå, og de har ikke blitt tatt på faktafeil. Fakta blir heller ikke ikke-fakta selv om hele presse-Norge har kalt dem ondsinnede rykter. Det er derfor ingen skikkelig grunn til å tro at de kommer til å bli tatt i faktafeil denne gangen heller. Så la oss fortsette som om de har rett denne gangen også.

Et litt annet perspektiv

For nå har Resett fylt ut vårt bilde av kvelden med en grundigere beskrivelse. Den nye beskrivelsen gjør hele trakasseringssaken på bryllupet adskillig verre. Og de har plenty med førstehåndsvitner å vise til. Her er problemene, og her er situasjonen med en liten twist:

«38 år gammel mannlig rikspolitiker med stor samfunnsmakt sier «jeg vil ha kvinnfolk» og grafser aggressivt ti damer i skrittet før han ligger med en full 17-årig jente. Offeret hanvet gråtende på kjøkkengulvet. Men dette bør ikke få noen følger, ettersom jenta ikke jobbet i hans parti, og det var frivillig selv om det var dyp anger i etterkant.»

Dette er tre setninger du aldri kommer til å lese i noen norsk avis. Aldri. Noen. Sinne. Dette er noe alle som leser denne teksten vet. Og i den innsikten ligger problemet.

Løst fra taushetsavtalen

En annen ting alle som leser denne kronikken vet – og da mener jeg absolutt alle – er at om denne saken hadde en mannlig hovedrolleinnehaver, så ville et samlet pressekorps kastet seg over den nye beskrivelsen av kvelden med stor appetitt. Som de selvfølgelig burde!

Offeret i denne saken – selv om mange ikke ser på ham som et offer grunnet frivilligheten før samleiet – har nå nemlig løst Grande fra sin taushetsavtale. Det setter hun antageligvis lite pris på. I torsdagens Politisk Kvarter på NRK kan det herske liten tvil om at denne taushetsavtalen fungerte som et effektivt halmstrå for Grande da hun ble forsøkt utspurt.

Hun er altså nå i stand til å kommentere det hele. Om pressen krever det av henne. Og om de ikke gjør det nå, så har hele pressens #metoo-dekning ikke lenger kredibilitet. Da handler ikke dette lenger om trakassering. Og det handler så absolutt ikke om likestilling. Da handler det om en annen form for kjønnskamp som jeg ikke klarer å definere.

Av en eller annen grunn tviler jeg imidlertid på at de kommer til å gjøre det. Og om du fremdeles – etter hva som nå fremkommer – er i stand til å finne en annen årsak til dette enn at den skrittgrafsende i dette tilfellet er en kvinne, så vil jeg gjerne høre den.

Muskelmasse

Nuh. Det er unektelig en forskjell å påpeke, og det handler om noe så banalt som muskelmasse. Jeg er langt fra noen slåsskjempe. Men det er fryktelig langt mellom damer jeg finner fysisk overveldende, og som jeg ikke er i stand til å stanse fysisk.

I de fleste tilfeller av mannlig trakassering er det ikke slik. Dette har vi i hvert fall feminister i lang tid fortalt er en viktig faktor, og jeg kjøper absolutt det poenget. Men i dette tilfellet holder ikke det argumentet som rømningsdør. Dette var et bryllup med mange tilstedeværende. En regelrett voldtekt på dansegulvet lå neppe i kortene, uansett kjønnsrolleinndeling.

Hvor dypt stikker #metoo?

Nå er det litt usikkert hvor dypt #metoo stikker i det norske folk fra før av. Ifølge SSBs levekårsundersøkelse er det slik at 4 prosent av befolkningen blir utsatt for seksuell trakassering med jevne mellomrom (2% menn, 7% kvinner.) Av disse 4 sier 6 prosent at de ble utsatt for det i en situasjon som kan sies å være et asymmetriske maktforhold.

Så er det naturlig å anta at det finnes et spenn av alvor inne i de 4 prosentene. For noen handler det om rystende og grove hendelser. Av typen som gjør at de er redde for å gå tilbake på jobb. For andre er det antageligvis noe de husket da SSB ringte, men ikke tar så høytidelig ettersom de har 26 andre utfordringer de ser på som viktigere. Men la oss si at rundt 3 prosent av befolkningen ser på egne erfaringer som alvorlige.

Dette er for eksempel et adskillig lavere tall enn det tallet som forteller oss hvor mange barn som er blitt utsatt for seksuelle overgrep. At #metoo er en jordskjelvlignende revolusjon utenfor den kronikkskrivende massen i befolkningen kan det derfor stilles et veldig forsiktig spørsmål ved allerede, selv om den vel har fått 50 ganger dekningen som for eksempel Dark Room har fått.

Om den skal beholde sin kredibilitet, så må rett og slett Grande-saken gjøres riktig. Og det har ikke skjedd så langt. På den måten fòrer man Resett med kredibilitet mens man kjører et hardt selvskudd i egen fot.

Håndteringen hovedproblemet

Jeg har alltid hatt sansen for Grande, selv om jeg aldri har stemt Venstre. Jeg er slettes ikke sikker på at jeg synes hun bør måtte gå på grunn av det hun gjorde den kvelden. Hun er menneske, også i fylla. Spørsmålet er snarere om hun bør gå på grunn av de påståtte bakvaskelsene av offeret som ifølge NRK og VG skal ha vært begått i etterkant. Og for det vi kan kalle halvsannheter i sitt forhold til saken generelt.

Valget står egentlig og smertefullt nok mellom Grandes stilling og #metoos fortsatte kredibilitet. Dette er et guffent valg, ettersom det har to negative alternativer. Grande er allright, og #metoo er viktig og rimelig vel gjennomført her til lands. Men jeg tror ikke denne ranchen er stor nok for dem begge. Og når daggry kommer og det er duelltid, så er jeg stygt redd for at pressen må ta et valg. For er det en ting som er helt sikkert, så er det at en mannlig minister og partileder ikke hadde overlevd denne historien. Det vet folk.

Klemmer ikke nok

I forrige runde ble det gjennomført et intervju med Grande, Siv Jensen og Erna Solberg. Fokuset i den samtalen var at de tre arbeidsvenninnene syntes det var viktig å støtte hverandre i vanskelige tider. Det var å «strekke ut en hånd» til Grande, det var å «gi hverandre klemmer på tvers av partigrensene», og det var støtte i tøffe tak.

Etter ny informasjon bør det vel strengt tatt ikke foregå akkurat sånn ved neste gruppeintervju. Og neste gang du hører en representant for en avis bruke Resetts etiske mangler som grunn til å ikke forfølge denne faktiske hendelsen med lys og lykte, så vet du at du hører fra en avis som aldri bør skrive om #metoo igjen. Og det ville være en trist situasjon.

Det er to ting som peker seg ut med akkurat denne trakasseringssaken. Den ene er at den ikke ser ut til å få noen følger. Det andre er de ryktene som Venstre skal ha satt ut om gutten. Det gjør den ekstra guffen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden