Kommentar

DNs anmelder-kutt bør være en vekker for kulturjournalister

Nå må vi finne ut om kulturjournalistikk kan bety noe for flere.

2019 startet med en dårlig nyhet for norsk kulturoffentlighet: DN slutter å anmelde litteratur, musikk og kunst.

I sosiale medier har flere reagert på nyheten og truet med å si opp abonnementet. Men for den som kjenner mediebransjen litt, er det ikke så vanskelig å forstå avisens valg:

Da man fikk verktøy som kunne måle hvilke artikler folk faktisk leser – og hvilke de fleste scroller forbi – oppdaget man snart at kulturstoffet stort sett havner helt på bunnen.

De som sier at kulturstoff er viktig for dem, og nødvendig for å utløse betalingsvilje, er dermed enten uærlige eller svært få.

Og når anmeldelser er så lite populære hos leserne, er det vanskelig å rettferdiggjøre ressursbruken. DN er ikke alene. Mellom 2012 og 2017 ble det 30 prosent færre kulturanmeldelser i VG, Dagbladet og Aftenposten.

Nisje

Sakte, men sikkert flyttes kulturstoffet over i nisjetidsskriftene og de mer dedikerte kulturavisene som Morgenbladet, Klassekampens bokmagasin og Dag og Tid. Kritikken holdes i live av bevilgninger fra politikere og stiftelser som Fritt Ord, som har fått øynene opp for at kritikken virkelig er under press.

Kan det rett og slett være at anmeldelsene ikke er gode og relevante nok?

Som kulturredaktør er det lett å resignere – det er lite som er mer demotiverende enn å jobbe lenge med en sak og så oppleve at den knapt blir lest.

Og når anmeldelser har vist seg å være så upopulære, er det ikke like greit at de heller trykkes i de avisene de aller mest kulturinteresserte faktisk leser? Det er DNs eget argument, når de trekker frem at de har samme eier som kulturavisen Morgenbladet, og derfor fra nå av vil overlate anmeldelsene til dem.

Mellom smal og grunn

Men nisjekanalene dekker ikke på langt nær behovet for gjensidig samspill mellom kunsten og samfunnet. Det samspillet trenger også kritikk som løfter blikket fra nisjen. Et blikk som går ut forbi det kulturfaglige og inn i de brede, allmenne spørsmålene i verden som kunsten på sitt beste skal berøre.

Dette aspektet ved kulturkritikk blir best når den skrives for og leses av folk som er mer interessert i verden enn i kunsten.

Og her lurer jeg på om det ikke er en elefant i rommet. For mens debatten rundt DNs kutt stort sett handler om at avisene gir etter for det kommersielle, er det et perspektiv som nesten helt mangler – nemlig spørsmålet om hva som er grunnen til at anmeldelsene, både hos DN og andre, blir så dårlig lest. Kan det rett og slett være at de ikke er gode og relevante nok?

Med fare for å generalisere tror jeg anmeldelser har lett for å bikke for langt mot ett av to ytterpunkter, nemlig det «smale» og navlebeskuende på den ene siden og det «tabloide» på den andre.

Kan vi ikke ønske oss en kritikk som appellerer til flere uten å være fordummende?

Kritikerne er stort sett personer med fagbakgrunn innen sine respektive felt. De er vant til å skrive smalt, til å inngå i en fagdiskurs. Det kan være vel og bra i nisjekanalene. Men når dagsavisene etterlyser mer bredde, har tekstene en tendens til å havne i motsatt grøft:

Kritikeren får beskjed fra redaktøren om at hen skriver for «smalt», og at teksten må tabloidiseres og tilpasses med klikkvennlige overskrifter. Resultatet er ofte lite substans – eller en forenklet, pedagogisk utgave av det man allerede hadde skrevet – fortsatt tematisk smalt, men nå også uten dybde.

En annen fallgruve for kritikkene er at de blir for vage: det blir flere beskrivelser enn vurderinger, noe som igjen fører til at leseren får lite konkret ut av teksten. I en gjennomgang av norske kritikker for noen år siden var nettopp hvor tamme de var, noe av det Minervas Kristian Meisingset merket seg. Det skyldes nok blant annet at Norge er et lite land – terskelen for å kritisere hverandre, i alle fall uten en masse forbehold, er høyere i et kulturliv hvor «alle kjenner alle».

Jeg har inntrykk av at holdningen blant redaktører og anmeldere ofte er at joda, det er få som leser anmeldelser, «men de er jo viktige likevel». Men det kan ikke være automatikk i at den tamme, smale og grunne kritikken har livets rett. Det er en journalistisk vurdering; den manglende økonomien er bare en konsekvens.

Leken og litterær

I stedet for å sørge over spilt melk, bør vi benytte anledningen DNs anmelderkutt gir til å reflektere over om det går an å skrive bedre om kultur.

Kan vi ikke ønske oss en kritikk som appellerer til flere uten å være fordummende? Kan vi være mer engasjerende? Mer lekne? Mer litterære? Kan kritikeren finne en stemme som formidler noe essensielt om det å være menneske og om tiden vi lever i?

Det vil kreve ressurser, både for kritikerne og redaktører, men det burde være mulig:

Å gå inn for å prøve ut skrivestil og perspektiver. Å utvide horisonten til de med spisskompetanse – og å prøve ut skribenter med andre typer kompetanse og interesse enn det kritikerne tradisjonelt har hatt.

Det ironiske med at det nå er DN som kutter kritikken, er at denne avisen nettopp har vært et bindeledd mellom kulturen og den mer allmenne offentligheten, med hovedvekt på næringslivet. Og en kritiker som har lykkes med å formidle et blikk på litteraturen og samfunnet, Bjørn Gabrielsen med sin skarpe penn, har funnet seg til rette nettopp der.

Men summen av anmeldelser – eller bunnlinjen, om du vil – har vært for dårlig. Derfor er det verdt å håpe på at den enes død kan bli noen andres brød – «creative destruction» som DN vel ville kalt det – og at brødet går til den som finner ut hvordan man kan lage kulturkritikk som er viktig for flere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden