Kommentar

Døde hvite menn bør fremdeles stå på pensum

Bilde: CC0 Creative Commons

Selv om fortidens filosofer ikke alltid hadde de rette holdningene om rasisme, er de vitenskapelige bidragene for viktige til å se bort ifra.

I sommermånedene har Klassekampen gjennom flere artikler dekket den pågående debatten om avkolonialisering av akademia.

Initiativet til å introdusere denne debatten i Norge kom først fra deler av forskningsmiljøet på PRIO (Peace Research Institute Oslo) og har senere vunnet gehør hos blant annet SAIH (Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) og enkelte universitetsprofessorer.

Ved første øyekast kan enkelte av forslagene som fremmes for å avkolonialisere akademia fremstå som tilforlatelige. Det snakkes om å kritisk gjennomgå etablerte sannheter, utvide meningshorisonten og bedre legge til rette for minoritetsgrupper. Men bakenfor disse argumentene skjuler det seg en ideologisk agenda om å bryte ned selve de vitenskapelige normene for å fremme identitetspolitiske målsetninger.

Den 8. juni arrangerte PRIO seminar om temaet her i Oslo. Blant innlederne var dr. Meera Sabaratnam fra universitetet i London. Hun innledet om hva som menes med at akademia er kolonialt og hvordan det kan avkolonialiseres.

«Akademia er kolonialistisk»

La oss starte med den første biten: I sitt foredrag peker Sabaratnam på at den moderne verden har oppstått under kolonitiden, og at dette har hatt dyp påvirkning på hvordan verden ser på kunnskap.

I følge Sabaratnam skapte kolonitiden et rasistisk hierarki hvor europeere og deres vitenskapelige tradisjoner er på toppen. Og gjennom dette hierarkiet kan europeerne bestemme hva som er god og dårlig kunnskap. Dette er problematisk, mener Sabaratnam fordi det innebærer at noen ideer (særlig vestlig vitenskap) vurderes som bedre enn ideer som har oppstått i andre deler av verden. At vestlig vitenskap betraktes som bedre enn andre kunnskapssyn, er etter dette synet et rasistisk fødselsmerke på våre utdanningsinstitusjoner som vi må kvitte oss med.

Sabaratnam mener også at et slikt fokus i vestlige utdanningsinstitusjoner er dypt urettferdig. Det kan nemlig føre til at mennesker som kommer fra andre deler av verden, ikke vil føle seg velkomne når de ser det er en overvekt av vestlige intellektuelle på pensum og svært få fra for eksempel Afrika eller Asia hvor de kanskje selv kommer i fra.

Hvordan avkolonialisere? 

Det er disse problemene «avkolonialisering av vitenskap“ skal løse. For å få bukt med dette har ikke Sabaratnam så mange helt konkrete forslag, men hun er flink til å antyde.

Hun antyder blant annet at den enkelte professor har en selvstendig plikt til å forkaste deler av pensum dersom det er for sentrert rundt en sivilisasjon eller kultur. Denne ideen finner gehør også hos Odin Lysaker, en filosofiprofessor fra universitetet i Agder som i et intervju med Klassekampen åpnet for å ta Kant ut av pensum på grunn av hans rasistiske holdninger. Lysaker gav ingen argumenter for hvorfor Kants rasistiske holdninger gjør det mindre interessant å lese om det kategoriske imperativ. Hvis alle fortidige tenkere skal sensureres på dette grunnlaget, kan det vise seg å bli tynt på pensumlistene, og ikke bare blant døde hvite menn.

I tillegg mener Sabaratnam at det må opprettes arenaer for kritikk av «hvithet» fordi «hvithet» har blitt normalisert av hvite mennesker. Gjennom dette skal universitetene kunne bli aktører for global omfordeling av makt og kunnskap. Man kan jo saktens spørre seg om Sabaratnam ville ment at tenkere som foreslo arenaer for kritikk av «svarthet» skulle forbli på pensum.

Vestlig vitenskap bygger på ideen om hva som er sant

Sabaratnam fremsetter så mange vrangforestillinger om hva akademia er og bør være i sin innledning at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Det første feilen er at hun legger til grunn at moderne vitenskap er et produkt av kolonitiden. Men til tross for at flere store vitenskapelige bidrag kom under kolonitiden, er ikke den vestlige idetradisjon oppstått i denne perioden.

De vestlige vitenskapstradisjonene kan spores helt tilbake til antikkens Hellas og Aristoteles sin tanker om empirisme. Aristoteles slo fast at læring må være erfaringsbasert og testes gjennom hva vi kan observere og sanse. Dette 2500 år gamle prinsippet er det bærende for den vestlige vitenskapstradisjon. De ulike videreutviklingene av vitenskapsfilosofi og epistemologi som kom gjennom renessansen og opplysningstiden, skjedde kanskje samtidig med kolonitiden, men korrelasjon er, som det vestlige vitenskapssynet kan fortelle oss, ikke kausalitet.

Ideer ranges således ikke ut i fra et rasistisk hierarki slik Sabaratnam påstår, men ut i fra om vi har gode grunner for å tro at de er sanne. Det er dette tankesettet som har tillatt europeere å gjennom historien overkomme en rekke religiøse og mytologiske årsaksforklaringer for hvordan verden henger sammen til fordel for vitenskapelige fremskritt.

Poenget her er ikke at det ikke kan finnes viktige epistemologiske innsikter i andre tradisjoner enn den vestlige. Men den vitenskapelige diskursen er slik at disse kan fremmes innenfor rammene av vitenskapen. Hvis man i stedet forkaster den vitenskapelige metoden på grunn av et ideologisk og politisk ønske om mer mangfold, er det nødt til å gå på bekostning av sannhetsgehalten, etterprøvbarheten og kvaliteten i de akademiske arbeidene. En slik utvikling er det ingen som er tjent med.

Lavere forventningers rasisme

Gjennom å kreve at deler av vestlig vitenskap skal fortrenges for å gjøre plass til andre ideer, tar proponentene for avkolonialisering til ordet for en form for lavere forventningers rasisme. Meera Sabaratnam sier rett frem at hun mener studenter fra andre deler av verden ikke kan føle seg hjemme på vestlige universiteter når det i hovedsak undervises i vitenskapelige fremskritt som har skjedd i denne delen av verden.

Det er en merkelig holdning til kunnskap. Det er ikke mange nordmenn man støter på i antikk vitenskap, eller for den del i opplysningstidens utvikling innen politisk filosofi og fysikk. Men det er ikke fremmedgjørende for nordmenn å lese Aristoteles, som var greker, Spinoza, som var sefardisk jøde i Nederland eller Amartya Sen, som er er inder. Vi synes det er stas å lese om Anton Martin Schweigaard når vi leser om norsk økonomisk historie, men vi forventer å lese de ledende internasjonale økonomene hvis vi studerer faget på et universitet.

Å tenke at ikke-vestlige studenter ikke er i stand til det samme – eller at de ikke bør ta del i denne kunnskapstradisjonen – er i verste fall en form for lavere forventningers rasisme, og i beste fall en relativisme når det kommer til kunnskapssyn som er uforenlig med vitenskapelige fremskritt.

Det er også en form for gruppetenkning som ser helt bort i fra det faktum at vestlige universtiter er regnet som ekstremt attraktive verden over, nettopp fordi unge kloke hoder ønsker å få tilgang på den beste kunnskapen som er tilgjengelig.

Vestlig vitenskap er en gave til verden

I motsetning til hva Meera Sabaratnam antyder i sitt foredrag til PRIO, er ikke vestlig vitenskap et instrument for å holde andre deler av verden nede. At Vesten har brukt fruktene av kunnskap til å dominere, er nemlig noe helt annet. Det gjør det bare enda viktigere at selve kunnskapen blir tilgjengelig for flest mulig.

I løpet av de siste hundre årene har det skjedd enorme fremskritt, økonomisk og teknologisk, også utenfor den vestlige verden. Dette er muliggjort gjennom at andre deler av verden har tatt del i ideer om vitenskap, markedsøkonomi, menneskerettigheter og demokrati.

En forutsetning for at dette kan fortsette er at vi selv velger å tro på og være stolte av våre egne fremskritt, fremfor å slakte våre egne idétradisjoner på det politisk korrekte alteret.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden