Ideer

Dokumentar uten dokumentasjon

Walid al-Kubaisi ser i sin film i stor grad det han vil se: En organisert og truende mobilisering for å islamisere Europa. Filtrerer man vekk unøyak- tigheter og feilslutninger, blir bildet et annet og mindre truende. Det ville gi en bedre bakgrunn for å diskutere også Det muslimske brorskapet.

Walid al-Kubaisi ser i sin film i stor grad det han vil se: En organisert og truende mobilisering for å islamisere Europa. Filtrerer man vekk unøyaktigheter og feilslutninger, blir bildet et annet og mindre truende. Det ville gi en bedre bakgrunn for å diskutere også Det muslimske brorskapet.

Jeg vil starte med et lite forsøk. Se på bildet under her, hva ser du?

Noen vil se en vestlig kledd kvinne gå der i all sin prakt, mens to muslimske «spøkelser» går ved siden av. Noe å være redd for. Et menneskesyn vi frykter.

Sannheten er at bildet viser en tildekket muslimsk kvinne (Zejneba Hardaga) arm i arm med en jødisk kvinne (Rivka Kalb). Den muslimske kvinnen dekker over den gule davidsstjernen til sin jødiske venninne med sløret sitt. Det er Sarajevo 1941. Den andre muslimske kvinnen er svigerinnen til den første, Bahrija Hardasa Sammen fører de Rivka og hennes barn i sikkerhet.

Dette bildet fra the Center for Holocaust and Genocide Studies, University of Minnesota, kan minne om at det hender at vårt inntrykk av noe formes av hva vi “vet”.

Bakgrunn

Filmen til Walid al-Kubaisi, ”Frihet, likhet og det muslimske brorskap” har skapt mye debatt, og det var nok også en del av tanken bak den. La meg begynne med å slå fast at Walid al-Kubaisi er en dyktig skribent og forteller. Formidlingen er god. Han syr sammen et bilde som er egnet til å skremme. Spørsmålet er om det er sant?

Al-Kubaisi prøver å skille mellom islamisme og islam, og forsøker å unngå å ramme muslimer flest. Det er prisverdig. Men slik jeg ser det, lykkes han ikke. Det hjelper lite å ha et mål om ikke å angripe uskyldige, hvis angrepet faktisk rammer dem.

Dokumentaren er problematisk på et overordnet plan: Hvem slipper til, hvordan presenteres de og hvordan sys det hele sammen? Også begrepsbruken er lite egnet til å engasjere mange muslimer til debatt. Disse begrepene dominerer dessverre mye av debatten om islam. Man kan bruke et begrep som ”islamisme” og ha en mening om hva man vil at det skal inneholde, men for mange troende vil det treffe skjevt. Noen foreslår begrepet ”politisk islam”, men også dette er uklart. Skal det være illegitimt å ønske at ens verdier har betydning for ens politiske syn? Man lurer da på hvorfor det er greit å være kristendemokrat. Noen tenker med dette begrepet på spesifikke straffer og intoleranse. Men for alle de muslimer som ikke tenker slik om egen tro, blir det merkelig å nekte akkurat deres livssyn adgang i politisk debatt.

Jeg er tilhenger av å kalle en spade en spade, heller enn å bruke sekkebetegnelser som forskjellige mennesker forstår på ulike måte. Ellers blir debatten tåkete og uklar. Det man kritiserer muslimbrødrene for, og som jeg mener man må kritisere dem og andre grupper for, er spesifikke ting. Blant det som fortjener kritikk er eller bør de følgende være:

  • intoleranse
  • å ikke være seriøse med tanke på demokrati og minoriteters rettigheter
  • manglende respekt for religionsfriheten (inkludert rett til å konvertere bort fra religionen)
  • hat mot annerledes troende og tenkende
  • faktiske konspirasjoner for å overta kontroll i andre land

Så blir spørsmålet: Er muslimbrødrene skyldige i dette? Det må undersøkes på en objektiv måte. Begrepet «muslimbrødrene» eller “de” må også settes under lupen. Filmen vever et bånd mellom en rekke ulike grupper. Er båndet der? Hvis ja, hvor løst eller fast er det? Forholdet mellom politisk arbeid og sosiale prosjekter tas også opp, det er vanskelige spørsmål, men helt klart verdt en nærmere undersøkelse. Hvis filmen er ment som en serie påstander for å skape eller starte en debatt, er det én sak. Når mange heller benytter den som et sluttpunkt, blir det dypt problematisk. Dette kan ikke al-Kubaisi klandres for, men det sier noe om det generelle debattmiljøet.

Filmen er satt sammen av mengder av løsrevne sitater, sydd sammen av en mann med en klar oppfatning og mening som han vil videreformidle. Klassekampens reportasje 4. desember indikerer at intervjuobjektene i stor grad ikke kjenner seg igjen i totalinntrykket. Det vi får servert som fakta og dokumentar er en sannhet som al-Kubaisi har klippet til. Selv om dette i prinsippet gjelder alle dokumentarer — tenk bare på Michael Moore — kan vi ikke la være å problematisere det.

Al-Kubaisis egen fremtoning gjennom filmen er også en del av metodikken. Han er undrende, spørrende, sjokkert og overrasket. Tilsynelatende. Og stopper man ikke opp og problematiserer budskapet, både fra al-Kubaisi som forteller og fra intervjuene, er det lett å ta helheten for god fisk. Men for dem av oss som har kjent ham en stund, vet vi at dette er meninger han har hevdet hele tiden. Dramaturgisk er undringen et godt teknisk grep; men det skaper ikke et riktig bilde.

Gjennomgang av filmen

Så til innholdet. Det begynner med en kort monolog fra al-Kubaisi som stiger frem fra mørket. Ja, Europa har stått for kolonialisme og slaveri. Men Europa har ofret og sonet. Nå er det nok. Man merker begreper fra debatten — naivisme, snillisme, ”white guilt”. Al-Kubaisi lar oss forstå at den dårlige samvittigheten har gjort oss ettergivende; at nå må Europa forsvares.

Deretter fortelles vi om trusselen. En venn av al-Kubaisi sier: ”Nå har vi sjansen til å forandre Europa, det er nå eller aldri”. Vennen, en tidligere kommunist og opposisjonell, har blitt frelst. Han har blitt med i Det Muslimske Brorskapet. Den konspiratoriske tonen er satt. Så ser vi et kort, klippet sitat av Yusuf al-Qaradawi, som presenteres som Det muslimske brorskapets åndelige leder. Stemmer denne påstanden? Al-Qaradawi er en lærd som mange muslimer — deriblant også mange i Det muslimske brorskapet — ser til i teologiske spørsmål. Hans politiske innflytelse er dog ikke like stor. Han har hatt tilknytning til Det muslimske brorskapet, men regner seg ikke i dag som del av gruppen. Bildet som skapes er imidlertid av en fast struktur, av en organisasjon med et stramt hierarki og en ledelse som ikke tåler å bli motsagt.

Qaradawi snakker om at muslimene en dag vil seire i Europa. At dette ikke vil skje med krig, men med fredelige midler. Dette skremmer al-Kubaisi. Jeg ser ikke helt hvorfor. I andre sammenhenger har al-Qaradawi sagt ting, blant annet om Holocaust og med klare antisemittiske trekk som man kan og bør angripe, men dette sitatet, i seg selv, ser jeg ikke det problematiske i. Jovisst, aktiv misjonering kan problematiseres, innvandring og kulturendringer kan problematiseres og diskuteres — men det er ikke det al-Kubaisi gjør.

I stedet gjøres Qaradawis ønske, drøm, eller rett og slett en fantasi (avhengig av hva man tror vil skje) om at andre vil omvende seg til islam om til noe farlig, til en organisert konspirasjon, der Brorskapets variant av islam skal overta Europa. Samme hensikt tjener et annet sitat, fra den kjente fjernsynspredikanten Amr Khaled, om større barnekull hos muslimer enn ikke-muslimer i Europa. Uttalelsene til Khaled, et muslimsk motstykke til gladkristne som feirer ”kristne vekkelsesbølger” andre steder i verden, fremstilles som en koordinert strategi. Hvilken kobling TV-predikanten har til Det muslimske brorskapet kommer heller ikke frem.

Det som fremstilles på filmen, er i stedet at det eksisterer en konspirasjon: Muslimene vil omvende Europa, og vil føde barn i mengder. Begge deler er håpløst: Tallet på konvertitter i Norge er svært beskjedent. At muslimer i Europa har flere barn enn sine ikke-muslimske medborgere, en sannhet som ikke stemmer over tid. Fremstilt som del av en plan klekket ut av Det muslimske brorskap er det en påstand som er så fantastisk at man ikke helt vet om man skal le eller gråte. Med en slik konspirasjonsteori i bakhodet blir en kvinne i fremmede klær med barnevogn en dobbel trussel: Ideologisk og demografisk.

Avhoppere og kildekritikk

Så kommer det mesterlige trekket som får kuldegysningene til å ile langs ryggraden. Vi introduseres for et tidligere medlem av organisasjonen som er truet på livet og ikke kan stå frem med fullt ansikt, selv om navnet er kjent: Det er snakk om Kamil al-Najjar. Al-Najjar er kirurg og en kjent kritiker — ikke bare av konstruksjonen “islamisme”, eller organisasjonen “Det muslimske brorskap”, man av religionen islam og av muslimer. Han er nemlig ikke (bare) avhopper fra Brorskapet, han er frafallen fra islam.

Det er ikke uproblematisk å bruke avhoppere som kilder. Hvorfor er det et problem? Burde ikke dette være lov, er jeg imot retten til å konvertere bort fra islam? Nei. Det mener jeg skal være lov. Både kritikk og frafall om man ikke lenger tror. Men det betyr ikke at en filmskaper ikke bør utøve alminnelig kildekritikk. Al-Najjars ekspertise i Brorskapets gjøren og laden bygges opp rundt hans innsyn som et tidligere medlem. Vi har ingen mulighet til å etterprøve dette. En ekskjæreste sitter nok på innsikt om sin tidligere partner. Men det er likevel ikke sikkert vedkommende er den beste kilden til objektiv informasjon.

En seer vil lett knytte trusselen mot hans liv til Brorskapet, men det er nok andre grupper som står langt fra Brorskapet som står for truslene mot Al-Najjar i England. Synet til brorskapet på frafall eller apostasi kan være greit å ta med seg i denne omgang. Brorskapet har ofte ingen offisiell linje, de oppmuntrer til forskning og til nytenkning. Så også her. Men sentrale personer i og tilknyttet Brorskapet har kommet med artikler og uttalelser som viser et reformistisk syn på dette punktet, bort i fra et tradisjonelt syn der apostasi skulle straffes, ikke minst to sentrale ideologer brorskapet ofte ser til, Salim al-Awa og Rashid al-Ghannoushi. Brorskapets hjemmeside har også flere artikler fra Gamal al-Banna som totalt avviser straff for frafall. Også Al-Qaradawi har i ulike sammenhenger inntatt en noe modererende tolkning i dette spørsmålet, men likefullt er det ikke en total avvisning av straff for konvertering hos ham, noe som selvsagt bør kritiseres. Men også hos ham er det bevegelse i dette spørsmålet.

Hva fortelles vi så av vår mystiske venn? Han bekrefter at organisasjonen sprer sine tentakler utover alle land. Myndighetene forføres og lures, folk føres bak lyset. Vi hører om “skjulte agendaer”. Men det fremlegges ingen belegg for påstandene. Det er vanskelig å forholde seg til en diskusjon der udokumenterte påstander setter premissene, særlig når de ikke stemmer overens med seriøs forskning på feltet.

Er islam roten til alt ondt?

Vi forflytter oss til franske forsteder og opptøyene der. Jeg skal hoppe over al-Kubaisis i overkant romantiske syn på den franske revolusjonen — ikke minst for liberalkonservative! Det interessante er hva ungdommen som vises i noen klipp, klager på. Det er — ifølge dem selv — ikke ideologi eller religion som driver dem, men arbeidsledighet. De føler seg utstøtt. Den tunisiske venstreintellektuelle Lafif Lakhdar kommer inn. Han forteller også om arbeidsløshet som en drivende faktor; men snakker så om muslimske ungdommer.

Vinklingen, forklaringene, blir her viktig. Har man en religiøs vinkling, eller en sosioøkonomisk vinkling? Det som ikke kommer frem, er følgende: Ikke-muslimske ungdommer fra de samme forstedene var like aktive i opptøyene. Ungdommene demonstrerte ikke for noe som handler om religion, men mot å bli behandlet som annenrangsborgere. Siden mange av demonstrantene faktisk var muslimer, hadde demonstrasjonene likevel islamsk islett, blant annet ungdommer som ropte “Allah hu akbar”, men det handlet faktisk om en mengde underpriviligerte og fattige menneskers reaksjon. Om det neppe er et eksempel til etterfølgelse, ligger det ikke så langt unna bondeopprørene under den franske revolusjonen som al-Kubaisi lovpriser. Det kommer heller ikke frem at det bidraget organiserte muslimske stemmer spilte i dette, var at de prøvde å stagge opptøyene i samarbeid med franske myndigheter. Siden opptøyene hadde lite å gjøre med islam, mislyktes de også med et brak.

Lakhdar kan fortelle mer om Brorskapet: De oppsøker og oppfordrer folk til å bryte fransk lov: til å gifte seg ”offentlig” kun én gang, men å ta flere koner gjennom ”religiøse, ikke-registrerte bryllup” i moskeen. Dette møtes ikke med ett kritisk spørsmål, og vi får ikke vite noe mer. At slike ekteskap finner sted, er imidlertid ikke noe jeg trenger al-Kubaisis film for å tro: Det er noe jeg vet.

Jeg vet det fordi mange muslimske lærde har gått hardt ut og fordømt slik praksis. At det er noe organisert bak dette, og at Det muslimske brorskap har noe med det å gjøre, har jeg imidlertid aldri hørt noe om.

Kalifatet og Europa

Ikke lenge etter rosinen i pølsa, skulle man tro, for vi får møte (den foregående) lederen for Det muslimske brorskap, Mahdi Akif. Han forteller om målet for organisasjonen. Å samle alle muslimene i verden i en islamsk stat. For Europa er målet litt enklere, å introdusere religionen for folket der: “Med all sin skjønnhet, storhet, renhet og framskritt. Ikke noe mer enn det”.

Tanken om å samle alle muslimer i en islamsk stat, kan selvsagt være problematisk. Det bor ikke bare muslimer i disse områdene. Og langt fra alle muslimer ønsker en islamsk stat — og blant de som gjør det, menes helt ulike ting med begrepet, alt fra noe tilsvarende kristendemokrati til teokratiske samfunn. Tanken om en slik stat ser imidlertid ganske annerledes ut sett fra Midtøsten enn sett fra Europa: Det ottomanske riket dekket en stor del av de islamske områdene, og ble splittet opp av en blanding av internt forfall, utenlandsk innblanding og krig. Regimene som oppsto etter en periode med kolonimakter, er i all udemokratiske og korrupte. Hva Brorskapet reelt står for i Egypt, er vanskelig å vite ordentlig før vi ser demokratisk endring i Egypt.

Imidlertid er det vanskeligere å skjønne hvorfor al-Kubaisi blir urolig for den delen av uttalelsen som relaterer seg til Europa: Å introdusere en tanke, en religion, med fredlige midler. ”Jeg tror ikke det er så enkelt som han mener,” sier al-Kubaisi. Men hvorfor, det får vi ikke vite.

Hijab og holdninger

Den neste vi møter er Gamal al-Banna, lillebroren til Brorskapets grunnlegger Hassan al-Banna og en kjent reformtenker. Han kritiserer synet på islam som ideologi og politisk redskap. Al-Banna kommer med ramsalt kritikk av en muslimsk stagnasjon, og setter også hijab på dagsordenen. Al-Bannas kritikk av den konservative muslimske tolkningen av kvinnelig hodeplagg er interessant for dem av oss som er interessert i temaet, men jeg ser ikke hvor den passer inn i dokumentaren. For dem som vil drive med demonisering av muslimske kvinner som velger å bruke hijab, er det imidlertid himmelsendt.

Det positive med intervjuet med al-Banna er at det viser at sterk kritikk blant muslimer er faktisk ganske så vanlig kost. Men al-Banna mener ikke, som man får inntrykk av i filmen, at bruk av hijab indikerer at man støtter en bestemt politisk tolkning av islam, slik det også kom frem i Klassekampen 4. desember.

Filmen tar oss til Frankrike i 2004: Massive demonstrasjoner mot hijabforbudet. Al-Qaradawi gav da ”ordre” om demonstrasjoner over hele verden, forteller filmen. Igjen skapes det et bilde av en hierarkisk organisasjon, nesten militært. “Oppfordret til” er nok mer dekkende, men mindre “sexy”. Slik gjøres også norske muslimske jenter som forlanger å bli sett, hørt og møtt på sine egne prinsipper, beskyldt for å være islamiseringsverktøy for al-Qaradawi.

Så kommer nådestøtet: Hassan al-Bannas egen søster brukte ikke hijab. Ergo er hijaben et moderne fenomen og ingen tradisjon. Logikken minner så til de grader om de disputtene vi møter i Ludvig Holbergs satiriske komedie «Erasmus Montanus». Mor Nille kan ikke fly. En sten kan ikke fly. Ergo, mor Nille er en sten.

Al-Kubaisi pøser på med flere ”bevis” av samme kaliber: Bilder fra Kairo universitetet fra 1959, 1978, 1995 og 2004 brukes som bevis på hvordan hijaben gradvis har bredt om seg. Al-Kubaisi snakker med Fekry Abdul Motaleb som forteller om at ingen brukte hodeplagg med mindre de var gamle damer eller hadde hårproblemer før 1970. Nå skal det ikke mye graving til før man finner bilder fra så tidlig som 1920-tallet der man ser flere kvinner med dekkende hodeplagg, deriblant kona til den tyrkiske landsfaderen og beinharde sekularisten Mustafa Kemal, som vist på bildet under:

Mangelen på hijab i de tidligere bildene handlet nok vel så mye om hvem som kunne ta utdanning på den tiden. Moter, vaner og praksis blant sekulære vestlig-orienterte eliter kan ikke benyttes for å si noe om befolkningen generelt.

Det interessante er dog Abdul Motalebs forklaring av hvorfor hijab brukes. Han sier det er for å “tøyle kvinnene”, for å “fylle henne med konservative og rigide holdninger”, selv om bruken av hijab “strider mot hennes nedarvede verdier som toleranse og åpenhet”. For meg er kjernen i feminismen kvinners rett til selv å kunne definere. En slik diktering av hva hijab betyr for (alle) kvinner fra en “sekulær forsker”, tilkjennegir et kvinnesyn som kan minne om det man av og til finner i deler av det politiske Norge: At kvinner kan få velge blant det de godkjenner. Men reell frihet for en kvinne innebærer å velge det hun selv synes er riktig.

Tariq Ramadan

Filmen tar oss tilbake til Oslo, og til Tariq Ramadan, som er på besøk. Ramadan beskyldes for mange ulike ting, den viktigste (og sanneste) er at han er skyldig i å være dattersønnen til Hassan Al-Banna, grunnleggeren av Brorskapet. Al-Kubaisi ber Ramadan om å snakke i filmen, noe han nekter. Al-Kubaisi lar i stedet Al-Najjar komme med sterke personangrep på Ramadan. Og han gjentar at han er barnebarn av sin bestefar, noe nesten alle Ramadans kritikere finner det nødvendig å ta opp, som en bakgrunn og en anklage han ikke skal få lov til å fri seg fra.

Al-Kubaisi forteller i bakgrunnen om at Mahdi Akif har sagt at man ikke må være registrert medlem i organisasjonen. Alle som deler grunntanken til muslimbrødrene, regnes som en av dem. På skjermen ser vi Ramadan som snakker i Oslo. Akif forteller videre at en slik person, som er en muslimbror, bør følge lovene i landet man lever i, og følge muslimbrødrenes prinsipper. Akif blir spurt om han tror Ramadan deler muslimbrødrenes tanker. Det tror Akif, selv om han sier at Ramadan gjør ting på sin egen måte. Hvilke grunntanker eller prinsipper det skulle være snakk om, får vi ikke vite.

Seeren skal sitte igjen med inntrykket at Ramadan virkelig er en sentral del av Brorskapets virksomhet i Europa. Det følges opp av et sterkt personangrep på Ramadan, og de som velger å snakke med ham, fra en kjent egyptisk forretningsmann og kritiker, Tarek Heggy. Det vi ikke får vite, er at Ramadan selv sier at han ikke er en del av Brorskapet. Det tillegges ingen vekt. At det synes åpenbart for de fleste muslimer at Ramadans teologiske innfallsvinkel er langt fra det man forbinder med Brorskapet, tillegges heller ikke betydning.

Det er også interessant å vite at Gamal al-Banna i Klassekampens artikkel reagerer sterkt på stemplingen av Ramadan. Selv om Gamal al-Banna ikke er enig med Ramadan i alt, mener han det er helt feil å koble Ramadan opp mot Muslimbrødrene. Han ser Ramadan som stående i en reformtradisjon på samme måte som seg selv, dog med noen andre synspunkter. Dette er en klassisk liberal posisjon, som jeg må si jeg støtter helhjertet. I en dokumentar som velger å gjøre et poeng av Ramadans slektslinje: Få er vel bedre plassert til å kunne plassere Ramadan i forhold til Brorskapet enn den liberale reformatoren som også er broren til grunnleggeren av Brorskapet?

Brorskapet og sosialt arbeid

Al-Kubaisi forteller om den islam han vokste opp med, “religion og god samvittighet”. Han kjenner ikke den islam som skriker i gatene, og oppfordrer til hat, makt og invasjon. Jeg må si meg enig med ham. Det er det samme jeg vokste opp med, og som jeg faktisk føler jeg lever med den dag i dag. De hatefulle han snakker om, slik jeg forstår det, er små grupper, ikke minst i Norge. Jeg har gjennom årene besøkt mange moskeer i Norge. Fortellingene jeg hører i prekenene minner om de al-Kubaisi forteller om fra sin barndom. Historier om profetene, om god moral, om medmenneskelighet og et godt liv. Noen velger å fokusere på det motsatte, det man ikke ønsker, umoral, ondskap og vanskeligheter. Ikke ulikt den variasjonen en hører i kirker, og prekenene der. Selv om jeg foretrekker det første, og klart mener det er et bedre alternativ, må folk få velge svovelpredikanter om de vil. Men disse er i mindretall. Og hatefulle angrep som nevnes her har jeg aldri opplevd å høre i en norsk moské.

Så kommer al-Kubaisi inn på det Muslimske Brorskaps sosiale arbeid, og problematiserer forholdet mellom dette og politisk arbeid gjennom kommentarer fra Karima Kamal — journalist, forfatter og langt ute på venstresiden i egyptisk politikk. Essensen i hennes angrep er at massene ikke vet sitt eget beste. Hvilket politisk syn denne typen elitistisk tilnærming hører hjemme i, skal jeg ikke gå inn på, bare konstantere at det demokratiske sinnelaget her naturlig burde vært utfordret.

Rifat al-Said, leder av et “venstreorientert demokratisk parti”, sosialistpartiet Tagammu Party i Egypt, følger opp med en kritikk av islamisering av sosiale tjenester. Her vil jeg mene at det er, og bør være, et problem om disse er statlige tjenester. Men at om man har en religiøs organisasjon som driver sosiale tjenester, eksempelvis diakonale sykehus, så er det selvsagt naturlig at det religiøse synet legges til grunn. Tilknyttes misjon til dette er det likevel — i mine øyne — problematisk. Ingen av disse nyansene diskuteres.

Løgn og forbannet dikt

Så går filmen over til et forsøk på å forklare det som sees som logiske problemer i argumentasjonen fra muslimbrødrene: Svaret er dobbelttale. Eller for å si det enkelt, løgn. El-Qimeni er tilbake med grove personkarakteristikker av Muslimbrødrene.

Tror de på frihet og demokrati? spør al-Kubaisi, og vi får svar fra Gamal al-Banna, som refser Muslimbrødrene. Men de siste årenes utvikling har overbevist de fleste eksperter på bevegelsen om at man har inntatt en genuin demokratisk posisjon. I alle tilfeller er Muslimbrødrene neppe de eneste aktørene i Midtøsten med et mindre enn perfekt demokratisk rulleblad. Uansett er det uklart hva konsekvensen skulle være for muslimer i Europa.

Men filmen lager linken for oss: Vi hører om “selvutnevnte muslimske talsmenn i Europa”, som sier de er for demokrati. El-Qimeni tillegger dem imidlertid andre synspunkter. En relativt stygg diskusjonsmetode med stråmannsargumentasjon, som vi ofte vender tilbake til i denne dokumentaren.

Det klippes til demonstrasjonen mot karikaturtegningene i Dagbladet. Den underliggende tanken er at muslimer som reagerer på en lovlig måte er en trussel mot demokratiet. Dette var en demonstrasjon jeg forøvrig var helt uenig i, og en demonstrasjon hvor Islamsk Råd Norge ble angrepet i sterke ordelag (hovedsaklig fordi de valgte å ikke støtte den). Likefullt var det en lovlig meningsytring.

“Demokratiet rommer mulighetene for sin egen destruksjon. Dette utnytter muslimbrødrene,“ forteller al-Kubaisi. Mens bilder fra demonstrasjonen ruller videre. Å demonisere disse unge menneskene, å stemple deres synspunkter, som jeg altså ikke er enig i, som anti-demokratiske er helt feil.

Al-Najjar følger opp med å fortelle om at mange ulike organisasjoner kan være dekke for muslimbrødrene. Når de får makten vil de forby demokratiet, forteller han videre. Ingen kritiske spørsmål stilles. Påstanden er slengt ut. At mye av det synes diktet opp, med lite empirisk støtte, berøres ikke. Det er vanskelig å fri seg fra følelsen at budskapet er: Stol ikke på en muslim.

Filmen tar oss tilbake til Norge. Det er 17. mai, og al-Kubaisi erklærer sin kjærlighet til Norge. Jeg er enig med ham, vi har mye å være glad for i landet vårt. Så snakker han om at friheten er truet, mens bilder av unge lekende muslimske jenter ruller over skjermen. Billedbruken, satt sammen i det som sies, tegner et meget stygt bilde. Det gripes med begge hender av folk med en negativ agenda og som vil demonisere muslimer.

Nye vinklinger

En dokumentarfilm vil alltid ha en vinkling, det har denne også. Den som lager filmen, velger hvem han vil snakke med. Men vinklingene må diskuteres. Al-Kubaisi fortjener takk for å ha vist oss at tanken om en arabisk verden som en masse hvor individuelle tanker og ideer ikke eksisterer, ikke stemmer. Filmen viser en flik av det mangfold den arabiske og muslimske verden inneholder, men som ofte drukner i fiendebilder og stereotypier.

Det som imidlertid er uheldig er at filmen gjennom sin stil og budskap også forsterker fiendebilder og stereotypier. Jeg spurte innledningsvis om ting jeg mener man bør undersøke og etterprøve også muslimbrødrene på, for deretter å kunne si om de er skyldige. Filmen gjør få forsøk på å finne ut noe av dette, annet enn gjennom angrep fra motstandere. Jeg håper dét ikke er standarden vi legger oss på i samfunnsdebatten utover. La meg understreke: Jeg hevder ikke at ikke noen av påstandene stemmer. Jeg tror for eksempel det finnes intoleranse i Brorskapet. Og deres rolle i Egypt kan og bør diskuteres. Men påstandene forsøkes aldri undersøkt på en tilnærmet objektiv måte. Det svekker filmen og dets budskap. Til de mest alarmistiske anklagene om konspirasjoner i og mot Europa, finnes mye seriøs forskning som går i en helt annet retning.

Noen av dem al-Kubaisi har snakket med, som Tarek Heggy, er kjente og viktige. Andre, som Abdul Motaleb, som fremmes som en ledende ekspert på wahhabisme, er ukjente og man finner lite materiale på deres akademiske kvalifikasjoner på fagfeltet. Mange av tingene som presenteres, savner et godt faktagrunnlag. Man kan mistenke al-Kubaisi for å ha funnet svaret på forhånd, for så å finne bevisene som skal til i etterkant.

Flere av påstandene som legges frem i filmen holder ikke, og noe kan rett og slett avvises fullstendig. Det er likevel viktig å påpeke at det finnes viktige poenger der, om de enn drukner i en unødvendig konspirasjonsteori. Disse fortjener å bli løftet opp og frem, og diskutert og debattert, også med andre vinklinger. Jeg håper vi kommer så langt at så faktisk kan skje.

  • Shoaib Sultan (f. 1973) er sekretariatsleder i Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene. Han var tidligere generalsekretær i Islamsk Råd Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden