Forsiden

Dommedag for rettspsykiatrien

De første månedene etter 22. juli stod debatten om det nye islamhatet sentralt; den siste måneden har fokuset vært på samfunnets beredskap mot ekstremisme og terrorisme. Men alle månedene i mellom ble spist opp av noe helt annet. Dommen imorgen blir også en dom over tilstanden i norsk rettspsykiatri.

De første månedene etter 22. juli stod debatten om det nye islamhatet sentralt; den siste måneden har fokuset vært på samfunnets beredskap mot ekstremisme og terrorisme. Men alle månedene i mellom ble spist opp av noe helt annet. Dommen imorgen blir også en dom over tilstanden i norsk rettspsykiatri.

Denne artikkelen er også publisert som kronikk i dagens Dagbladet.

For skjønt aktor og forsvarer er enig om at det er sannsynlig at Breivik er tilregnelig, står vi i den absurde situasjon at aktor har prosedert på utilregnelighet. Minst tre ulike debatter følger i kjølvannet av dette: Debatten om tilregnelighetsreglene, debatten om rettspsykiatriens organisering og rolle og debatten om rettspraksis ved usikkerhet om tilregnelighet.

Tilregnelighet.

Det var ikke åpenbart at vi måtte få disse debattene. Hadde de andre sakkyndige kommet først, ville få trolig tenkt på alle de prinsipielle og praktiske problemene vi står overfor i rettspsykiatrien. Debatten om tilregnelighetsreglene dukket opp fordi så mange oss mener at dersom det er mulig både å gjennomføre så overlagte handlinger som Anders Behring Breivik gjorde, og ha diagnosen paranoid schizofreni, da bør ikke den diagnosen automatisk lede til utilregnelighet. Det prinsipielle poenget står ved lag til tross for at svært få psykiatere har støttet Torgeir Husby og Synne Sørheim i at Breivik faktisk har denne diagnosen.

Psykiatriske diagnoser er symptomdiagnoser. De er ikke basert på en klar forståelse av den underliggende årsaken til symptomene; dette godt kan være forskjellig for personer med samme diagnose. Fordi symptomdiagnoser gis basert på at psykiatere mener man oppfyller et antall av en lengre liste symptomer, trenger personer med samme diagnose heller ikke ha de samme symptomene. Diagnosene er ikke konstruert for å tilfredsstille behovene strafferetten har for et tilregnelighetsbegrep, men for å være en hjelp i klinisk arbeid. Norsk strafferett baserer seg i internasjonal sammenheng i nærmest unik grad på psykiatriske diagnoser. For Breivik-saken gjelder dagens lovverk. Men helt uavhengig av hva dommen mot Breivik blir i morgen, må Stortinget vurdere om det fortsatt skal være slik.

Rettspsykiaterne

Hadde Riksadvokaten fått sitt nærmest uforståelig ønske om ikke å få oppnevnt nye sakkyndige oppfylt, hadde rettssaken sett annerledes ut, og mange av problemene både i rettspsykiaternes arbeide og i Rettsmedisinsk kommisjon ville kanskje ikke blitt avdekket.

Les også: Tilregnelig misforstått

Rettsmedisinsk kommisjons (RMK) opptreden i rettssalen var blant de mest selsomme i rettssaken. Først og fremst viste det hvor svak kommisjonen er som et organ for kvalitetskontroll. Det er rett at man skal være forsiktig med å fjerndiagnostisere; men det er selvsagt ikke slik at man ikke skal være kritiske til psykiateres kliniske vurdering. Vitenskapelighet er basert på etterprøvbarhet. Ole Røgeberg skrev i forbindelse med rettssaken en artikkel for minervanett.no hvor han viste at forskning avdekker at klinikere stoler altfor mye på erfaring og magefølelse – og ofte tar feil. Derfor må rettspsykiaternes konklusjoner underbygges gjennom deres rapport.

I et slikt lys var det urovekkende å se leder for psykiatrisk gruppe ved RMK, Karl Heinrik Melle, svare på spørsmål fra Mette Yvonne Larsen om Husbys og Sørheims beskrivelse av at Breivik hadde sagt at folk ville bli automatisk radikalisert av å lese hans kompendium. Dette tolket de to som at Breivik mente at kompendiet hadde mystiske egenskaper som gjorde at dette faktisk var en bokstavelig talt automatisk følge av å lese kompendiet – og dette kunne de da plassere som et influenssymptom, et viktig symptom i diagnostisering. For en som leser deres rapport, fremstår tolkningen som nærmest hinsides. Karl Heinrik Melle svarer: ”Du har to erfarne personer som har jobbet med rettspsykiatri i mange år som har satt sammen det de ser.” Det er selvsagt mulig han har rett, og at det var forhold i situasjonen de sakkyndige ikke klarte å formidle i rapporten. Som ellers i livet hender det at ”you had to be there” for å forstå. Men svaret var altfor typisk for Melles opptreden i retten og hans holdning til de problematiske aspektene ved rapporten.

Men en servil holdning overfor ”erfarne” rettspsykiatere betyr samtidig at RMK gjør seg selv fullstendig irrelevant. Og det betyr at det er grunn til å være svært bekymret for hvordan dette har fungert i saker som ikke har hatt medienes søkelys på seg. Spørsmålet er om norsk rett kan leve med å skulle legge så stor vekt på denne type ”godkjent-stempel” som det som hittil har vært rettspraksis. (At serviliteten har vært selektiv, og ingenlunde gjaldt den andre sakkyndigrapporten, gjør saken verre, ikke bedre.) Retten må ta stilling til hvordan rettspsykiaternes og RMKs arbeid påvirker bevisvurderingen; men Stortinget må ta stilling til om vi bør finne en annen måte å organisere rettspsykiatrien på for fremtiden. Vi vet nå at tanken om en enhetlig vitenskap som besitter en endelig sannhet, er dypt problematisk.

Tvil og rettspraksis

Mest spennende i morgen blir det kanskje å se hvordan retten håndterer det forhold at det er skapt tvil om tilregnelighetsspørsmålet. Aktors påstand baserer seg på at små monn av tvil her må komme tiltalte ”til gode”. Men den rettslige presedens for dette er ganske svak.

Les også: Rett tvil?

Utgangspunktet i norsk rett er nemlig at presumpsjonen er tilregnelighet; det er utilregnelighet som må bevises. Diskusjonen om tvil baserer seg i stor grad på en høyesterettsdom fra 1979, der retten på en litt forvirret måte snudde bevisbyrden i det øyeblikk en rettspsykiatrisk rapport hadde innstilt på utilregnelighet. Implikasjonen er at retten da eventuelt må finne andre holdepunkter for at det ikke er rimelig tvil om tiltalte likevel er tilregnelig. Men akkurat hvor stor denne rimelige tvilen skal være, er ikke godt avklart i norsk rett, og er blant de punkter retten må ta stilling til.

Mer fundamentalt – om enn retten kanskje i mindre grad vil ta stilling til det – virker det implisitte synet på vitenskap i denne høyesterettsdommen utdatert. Med dagens forståelse av faglig uenighet og med de svakheter i kontrollmekanismene som rettsaken har avdekket, er det vanskelig å forstå bakgrunnen for at eksistensen av en rettsmedisinsk rapport skal påvirke hva det er som skal bevises.

Et annet viktig punkt for morgendagens dom er forståelsen av hva det vil si at tvil skal komme tiltalte til gode. Aktors påstand baserte seg på at norsk rett har sett straff som det ytterste onde. Men den tiltalte i denne saken foretrekker altså fengsel fremfor tvungent psykisk helsevern. Spørsmålet er ikke her om en åpenbart utilregnelig person som ønsker det skal dømmes som tilregnelig; men hvilket gode en eventuell tvil skal tilgodese. Dette er aldri blitt ordentlig prøvet i norske straffesaker, blant annet fordi ingen tiltalt har utfordret det. Tenkningen rundt tvangsbehandling har dessuten endret betydelig seg siden Høyesterett behandlet spørsmålet i 1979 – og heller ikke der tok retten direkte stilling til tvangsbehandling.

Men å bli dømt til tvunget psykisk helsevern innebærer, slik mange vil se det, ikke bare frihetsberøvelse, men også en krenkelse av menneskeverdet. Mer enn det: Tvangsbehandling utgjør et ømt punkt i norsk psykiatri. Norge tvangsbehandler nemlig langt flere pasienter – som aldri har gjort noe kriminelt – enn de fleste andre vestlige land. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund ser på dette som en krenkelse av mange menneskers helt grunnleggende rettigheter. Men også her har det tross alt vært det rådende syn at dersom det er tvil om det er grunnlag for tvangsinnleggelse, må det komme ”tiltalte” til gode – altså ingen tvang. Det betyr at det er flere ulike innfallsvinkler til ”tiltaltes gode” som i realiteten aldri har vært prøvet mot hverandre i norsk rett.

Noen av disse spørsmålene er av ren politisk art, særlig forståelsen av tilregnelighet, og kan ikke få betydning for Breivik-saken. Spørsmålene om bevisvurdering og om kvaliteten i arbeidet utført av psykiaterne og av RMK, om tvil, og om tiltaltes gode vil derimot stå sentralt for dommen. Slik sett blir morgendagen også på sett og vis en dom over tilstanden i norsk rettspsykiatri.

I mangel av klar presedens må Oslo Tingrett gå opp nytt terreng. Etterpå kan vi forhåpentligvis ta tak i de viktigere diskusjonene om islamhat og samfunnets beredskap.


Fra forsiden