Kultur

Dommedagsteater

Marie (Ane Dahl Torp) og Ane (Marie Blokhus) øver på ein amerikansk skodespelarmetode. Foto: L-P Lorentz.

Presisjonsnivået i Tore Vagn Lids Fridomens vegar kan sammenlignes med en av Donald Trumps «rants».

Fridomens vegar,
av Tore Vagn Lid,
Det Norske Teatret,
8. oktober – 27. desember

«Det viktigste er å vinne», slår den ene quizlederen fast i starten av Fridomens vegar, som hadde premiere på Det Norske Teatret lørdag. Poenget er at presset for å vinne og å være best, gjennomsyrer stadig mer av samfunnet.

«Jeg håper å komme på sporet av det moderne menneskets fremmedgjøring», sier Tore Vagn Lid, som har skrevet og regissert stykket, til avisen Rix.

Budskapet i stykket er nedslående: Mens vi gjerne snakker om frihet, så styres vi av tester og kontroller. Testene kveler kreativiteten vår, og i stedet for at de viser hva vi er, er testene blitt så altomfattende at de bestemmer hva vi blir.

Utviklingen vil føre oss til en ny periode med rasehygiene. Hygienen vil gripe inn i alle sider av oss, både mentale og fysiske, og selv om vi ikke selv er ansvarlige for utviklingen, så velger vi frivillig å være med på den. For vi gjør ikke motstand.

Testsamfunnet

Diagnosen i Fridomens vegar er ikke helt ute av kontakt med virkeligheten, selv ikke for en fremtidsoptimistisk liberaler i Minerva. Stykket peker på ubehagelige tendenser i tiden.

Barn og unge blir testet på skolen hele tiden. PISA-systemet sammenstiller testresultater fra hele verden. Antakelig forekommer det at skoler fokuserer for mye på ferdigheter som gir høy «score», og for lite på vagere ferdigheter som dannelse og kultur.

Vil det så oppstå et nytt sorteringssamfunn, en slags rasehygiene? Det frykter nok dramatiker Vagn Lid.

Jobbsøkere møter mange spørsmål, noe som ikke er så rart, men også personlighetstester som griper langt inn i selvbildet ens når man nok en gang ikke får jobben. De tilsatte kan så bli ofre for produksjonsmål og rapporteringer som ville tatt luven fra selv den stauteste utviklingsoptimist.

Pasienter med psykiske sykdommer opplever at skjemaene de blir satt til å svare på, avkler dem og reduserer dem. For bør man møte følelser, traumer og angst fenomener med skjemaer? Og kan de i det hele tatt forstås med avkrysningsspørsmål?

Fridomens vegar ser til slutt inn i framtiden: Snart kan vi forklare menneskets fysikk og psyke ved hjelp av genmaterialet, og snart kan vi kan vite nøyaktig hvilke sykdommer barn har allerede på embryonivå. Da kan vi velge å fjerne barnet. Vil det så oppstå et nytt sorteringssamfunn, en slags rasehygiene? Det frykter nok dramatiker Vagn Lid.

Framtidsdystopien

Selv om Vagn Lid i Fridomens vegar peker på reelle trekk ved samfunnet, er det langt vanskeligere å henge med når stykket feller overordnede konklusjoner og generaliseringer.

Vil vi, slik en karakter i stykket frykter, følge i den nye høyresidens fotspor til et samfunn der sosiale og økonomiske forskjeller regnes som naturlige fordi vi er født sånn? Der vi ikke lenger ønsker sosial utjevning fordi det bare utsetter den naturlige seleksjonen?

Vil vi, slik stykket antyder, få et samfunn der forsikringsselskapene vil lese gentestene dine før de gir deg pristilbud, og der gentestene styrer både hvilke jobber vi får, hvem som får barn, og ikke minst, hvilke barn vi får? Eller et samfunn der barn saksøker foreldre fordi de fikk dårlige gener? Jeg finner to saker på nettet nå: en amerikaner (selvfølgelig) har saksøkt foreldrene fordi hun er homofil, og en annen amerikaner (nemlig) har gått til sak fordi han har rødt hår.

Fridomens vegar peker fram mot en dystopisk testkultur der psykologiske og fysiske egenskaper testes, måles, veies og brukes i befolkningsplanleggingen.

Vil vi bli redusert til DNA-et vårt? Den ene skuespilleren drar på et tidspunkt fingeren innenfor leppen til en annen, trekker den ut, og det proklameres at «det er dette stoffet vi er laget av», altså DNA-et, som vi kan teste med litt spytt. Der Shakespeares karakter påsto at vi er slikt stoff som «dreams are made on», har Vagn Lid en mer pessimistisk versjon.

Fridomens vegar peker fram mot en dystopisk testkultur der psykologiske og fysiske egenskaper testes, måles, veies og brukes i befolkningsplanleggingen.

Er vi langt unna dystopien? Nei, «vi er svært nær målet», slår en karakter fast.

En nazidommedag

Veien framover går ifølge Fridomens vegar mot en slags dommedag, eller en endetid. Det som tar slutt, er det vi mener er verdifullt ved mennesket, nemlig friheten og kreativiteten. Slik blir testsamfunnet et totalitært samfunn som ordner alt annet innunder seg.

For å forstå framtiden peker Vagn Lid tilbake til fortiden, nemlig til Alfred Ploetz og den nazistiske rasehygienen. «Et overordnet perspektiv i stykket er at dagens testregime nettopp kan ende opp i et nazistisk utvelgelsessamfunn», skrev IdaLou Larsen i en anmeldelse i Klassekampen. Før jeg så stykket, lurte jeg på om hun overdrev. Det gjorde hun ikke.

Ane (Marie Blokhus) tek ein DNA-test. Foto: L-P Lorentz.
Ane (Marie Blokhus) tek ein DNA-test. Foto: L-P Lorentz.

Et sted i stykket får en karakter kjeft fordi han har lyst til å bruke fantasien sin til å forestille seg alternative framtider. Et annet sted mener en karakter at det er umoralsk å oppdra barna sine moralsk. Det vil de bare tape på.

«Hva må gjøres?» spør noen i stykket. «Vet ikke», er svaret.

Men nordmenn er fornøyde

At Vagn Lid går fra konkrete utgangspunkt, som PISA-tester, personlighetstester og skjemaer, til store tanker om den kommende undergangen, er problematisk.

Det er mulig å vise at det er mange tester, prøver og skjemaer i skole-Norge, men ikke at skoleelevene er mindre frie, kreative og selvstendige enn før. Det er mulig å vise at mange arbeidstakere opplever at de blir kontrollert for mye. Men ikke at det foregår en gjennomgripende instrumentalisering av mennesker i Norge.

Tvert imot.

Tvert imot, ja. Man kan faktisk for eksempel hevde at det foregår en «avbrutalisering» av arbeidslivet, slik Lars Fredrik Svendsen gjør i dette Civita-notatet. Ja, Civita-notater har lav kred i scenekunstmiljøet, men helt enkle tall burde ikke ha lav kred, som at 9 av 10 er «fornøyd med jobben sin» eller at 4 av 5 «alltid eller for det meste» opplever «støtte fra nærmeste leder». Slik ser det ikke ut i det fiktive «dialogmøtet» på scenen på Det Norske Teatret.

De holdningene Vagn Lid fremmer i Fridomens vegar er allment anerkjente i et bestemt segment i samfunnet, nemlig i overlappingen mellom enkelte elitistiske kulturfelt, intellektuelle og humanistiske forskere.

En detektiv på speed

Samfunnsdiagnosen i Fridomens vegar bygger ikke på empiri. Tvert imot viser Vagn Lid en slags automatisk holdning, en intellektuell ryggmargsrefleks.

Det gjør ikke Vagn Lid spesiell, tvert imot er han vanlig, og de holdningene han fremmer i Fridomens vegar er allment anerkjente i et bestemt segment i samfunnet, nemlig i overlappingen mellom enkelte elitistiske kulturfelt, intellektuelle og humanistiske forskere.

Ordene deres, som trumfer all empiri, har vi hørt mange ganger: De snakker om det neoliberale, nyliberale samfunnet hvor alt er blitt individualisert, rasjonalisert og gjort fleksibelt, hvor alt skal være nyttig, og hvor kultur og dannelse er redusert til kulturindustri. De snakker om den nye kapitalismen, og Vagn Lid går inn i en avgrenset del av den: testene og kontrollene.

Som en detektiv på speed tar de tak i små halmstrå som bekrefter en forutgående teori, og så ignorerer de de enorme åkerlandene som indikerer noe annet. Litt som hvis Hercule Poirot fant en amerikansk sigarettstump i et askebeger i Finansdepartementet og konkluderte med at CIA kontrollerer Siv Jensen.

Et elitistisk miljø

Vagn Lid er ikke dermed blind for virkeligheten. Han er heller en del av et miljø. Det er et borgerlig, velutdannet, elitistisk miljø med dyp forakt for deler av samfunnet.

Innen akademia er Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen representanter for miljøet. Når jeg googler dem, får jeg først opp en artikkel hvor de bråkjekt slår fast at radikal islamisme er «nyliberalismens ektefødte barn».

Elitismen som preger miljøet er ikke i seg selv negativ. Jeg er selv elitist på mange måter. Men i denne sammenhengen fører den til en arroganse overfor empiri som motsier egne teorier.

Regissør Vagn Lid er på nivå med frisør Merete Hodne når han mener at PISA-testene er et tegn på en totalitær politisk ideologi.

Presisjonsnivået i Fridomens vegar kan sammenlignes med en av Donald Trumps «rants». Forskjellen er bare at misnøyen og mistenksomheten Vagn Lid framviser, ikke tilhører mannen i gata, men mannen i kultursalongen. Ja, det er stort sett menn som forfekter disse tankene.

Frisør Merete Hodne mener at hijaben er et tegn på en totalitær politisk ideologi. Regissør Vagn Lid er på nivå med henne når han mener at PISA-testene er et tegn på en totalitær politisk ideologi. For PISA-testene er like lite et uttrykk for en kommende endetid som hijabene er det.

Politisk teater for de få

Hva skjer når man setter slike samfunnsdiagnoser inn i teateret? Blir det godt teater?

Først vil jeg si ja. Det blir godt teater. Publikum er plassert på stoler på scenen, vi blir delt i lag, og rundt oss opptrer skuespillerne Ane Dahl Torp, Marie Blokhus og Joachim Rafaelsen som quizverter.

På alle fire kanter henger det storskjermer. Her opptrer Bjørn Sundquist som en slags allvitende forteller, her reiser to unger på jakt etter den store PISA-guden (den som har laget spørsmålene), her kommer svaralternativene opp når quizvertene stiller oss spørsmål, og her kommer det dokumentasjoner på påstander (som at noen barn saksøker foreldrene sine for genfeil) og små filmsnutter. Det er livlig og kreativt politisk teater.

Marie (Ane Dahl Torp), Bjørn (Joachim Rafaelsen) og Ane (Marie Blokhus) som quizvertar. Foto: L-P Lorentz.
Marie (Ane Dahl Torp), Bjørn (Joachim Rafaelsen) og Ane (Marie Blokhus) som quizvertar. Foto: L-P Lorentz.

Stykket har likevel problemer: Det har ingen sterk rød tråd, slik anmelderen i Vårt Land påpeker, karakterene forblir relativt flate og uengasjerende gjennom hele stykket (det er ikke skuespillernes feil), og publikum blir ikke sugd inn i noe fantastisk univers. «Har vi betalt for dette?» spurte min medsammensvorne. Nei, svarte jeg, for vi hadde pressebilletter. I pausen gikk han.

Jeg syntes ikke at stykket var så kjedelig, men poenget er nok gyldig: Dette er ikke politisk teater som vil nå ut til mange. Vi så forestillingen bare tre dager etter premieren, og det var allerede glissent på de ganske få stolene. Selvfølgelig kan San Marino-kampen ha stjålet publikummet, men akkurat nå er ingen av de resterende forestillingene utsolgt.

Fra Det Norske Teatret får jeg nå vite at til 19 forestillinger med en total kapasitet på 1710 seter, er det solgt 479 billetter. Det gir et belegg på under 30 prosent. Så langt. Tallet kan selvfølgelig øke, og forestillingen går fram til 27. desember.

En homogen kultur

At relativt få vil se Fridomens vegar, betyr selvfølgelig ikke at det er dårlig teater, og heller ikke at det er så veldig uvanlig teater. Stykkets innhold er tvert imot ganske vanlig.

De siste årene har jeg skrevet om flere nye politiske teaterstykker. Flere av dem, som Festning Europa, Tilnærma lik, Helikopter, Sensurert og Nasjonalismens apostler, kommer med samfunnskritikk fra det samme intellektuelle segmentet. Det er forutsigbar, radikal kritikk, ofte motivert av forakt for andre deler av samfunnseliten, som politikerne og næringslivsfolk, stort sett av forakt for kapitalismen og gjerne av forakt for folket.

Av de åtte dramatikerne som laget de nevnte stykkene, var syv menn. Tar vi med Vagn Lid, har vi en mannsandel på nesten 90 prosent.

«Alle stykkene kritiserer det homogene og etterlyser mangfold, men er selv eksempler på en relativt homogen kultur», skrev jeg om Nasjonalismens apostler, et fellesnordisk teatereksperiment på Nationaltheatret i 2014. Apropos homogenitet: Av de åtte dramatikerne som laget de nevnte stykkene, var syv menn. Tar vi med Vagn Lid, har vi en mannsandel på nesten 90 prosent.

Savner fantasi og fabulering

Men jeg skal ikke bare klage, jeg skal også se framover: Hva bør teatrene gjøre? Hvordan skal de klare å utvide sin egen portefølje innenfor det unge, nye teateret?

I Aftenposten har litteraturanmelder og kommentator Ingunn Økland kritisert «virkelighetslitteraturen» og ønsket mer «fiksjon og fabulering». Innen teateret er problemet snarere det politiske teateret, men konsekvensen er den samme: Alle disse forestillingene lider av for lite fabulering og for lite upolitisk, forfriskende fantasi.

Jeg husker ofte tilbake på David Farr og Gisli Örn Gardarssons fantastiske versjon av Kafkas Forvandlingen på Nationaltheatret. Det er et dårlig eksempel, for det er ikke nytt teater. Men det var fantastisk og fabulerende. Kanskje var det også politisk, men i så fall subtilt.

Et annet eksempel: Da jeg intervjuet Thorleifur Örn Arnarsson, som regisserte Enemy of the Duck under årets Ibsenfestival, sa han: «Tidligere laget jeg veldig politisk teater, men en gang jeg så en forestilling jeg selv hadde regissert, kjedet jeg meg veldig. Nå lar jeg fantasien flyte friere.» Enemy of the Duck var både gammelt og politisk teater, men de som så Kai Remlov (69) som drag queen, vil aldri glemme det.

Når jeg tenker etter for å finne eksempler på fantastisk, fabulerende nytt teater, må jeg melde pass. Nei, vent, ikke helt. Herregud, for en opplevelse Solaris korrigert på Det Norske Teatret var. Kanskje subtilt politisk, og i så fall tvetydig, men fy søren for et fantastisk fabulerende univers.

Teateret tilhører ikke dette segmentet, like lite som dette segmentet representerer folket.

Teateret må overraske

Også det tydelige politiske teateret ville tjene mye på å åpne opp for flere ideer.

Det er selvfølgelig vanskelig, siden idestrømningene jeg kritiserer nærmest har hegemoni innen scenekunsten. Det er blant annet derfor over 60 prosent av kunstnerne ville stemt SV, Rødt eller Miljøpartiet De Grønne ved forrige stortingsvalg. Høyre og Frp, altså regjeringen, de to partiene som styrer Norge med folkets tillit, ville fått 6 prosent.

En endring er vanskelig, men ville gjort teateret mer mangfoldig. Teateret tilhører ikke dette segmentet, like lite som dette segmentet representerer folket.

Det ville også bidratt til å sette teateret midt i debatten. Selv om det finnes enkelte unntak, kan jeg knapt komme på norske teaterstykker som nylig har skapt debatt i større medier. Det er i hvert fall svært mange som prøver, men som mislykkes. Årsaken sier seg selv: Når kritikken alltid kommer fra det samme stedet, er det ingen som gidder å bli overrasket eller provosert.

Alle foto: L-P Lorentz.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden