Redaksjonen blogger

Dommen over Tsipras

Søndagens valg i Hellas står om Alexis Tsipras’ politiske skjebne, også som et idol for venstresiden.

Det er egentlig ingen reelle alternativer ved søndagens valg i Hellas. Det er Alexis Tsipras’ politiske skjebne det står om, også som et idol for venstresiden.

Den greske borgerlige avisen Kathimerini publiserte nylig et treffende bilde på den korte valgkampen frem mot søndagens Parlamentsvalg i Hellas. Ilias Makris’ karikatur viser de to hovedmotstanderne, Syrizas Alexis Tsipras mot NDs Evangelos Meimarakis, som bryter håndbak, mens de med føttene under bordet begge signerer Hellas’ tredje memorandum. For overflatisk sett går de egentlig til valg på det samme: sikre Hellas ferske lån og fortsatt medlemskap i eurofelleskapet ved å gjennomføre reformene stipulert i ny avtale med landets kreditorer.

Det er uansett ikke snakk om et vanlig valg. Dette er tredje gang Tsipras på ekstraordinært vis sender grekerne til urnene: Da han fikk makten for ni måneder siden, var det ved et fremprovosert valg. Og sist, i juli, ble det for første gang på over førti år holdt folkeavstemning (denne gangen over en ikke lenger foreliggende versjon av kreditorenes låneavtale). Søndagens valg er et resultat av at Tsipras gikk av for å rydde i egne partirekker, hvor en høylytt gruppe parlamentsmedlemmer har nektet å godta at han til sist ga etter for kreditorenes krav til sparetiltak for å berge euromedlemskapet.

De ni månedene med Syriza ved makten har kostet. Det er vanskelig å gjøre opp noe eksakt regnskap, men måneder med kapitalkontroll, et privatmarked nede for telling og utestående skatteinntekter, har svidd i den allerede skakkjørte greske økonomien. Konsekvensene av nye skatter og avgifter etter siste avtale, blir ikke synlige før lenger ut på høsten. Kritikerne av Tsipras liker også å legge til at de skadede diplomatiske relasjonene han har skapt mellom Hellas og andre EU-land, har bidratt til at den seneste låneavtalen er verre for Hellas’ økonomi enn hva en mer medgjørlig regjering ville ha fått på plass tidligere. Som Meimarakis ganske treffende sa under partilederdebatten før valget, «suksess i forhandlinger måles i resultatet, ikke hvor lenge de pågår».

Personkult til venstre
På søndag blir Tsipras og hans Syriza-parti satt på en endelig prøve. Selv med et splittet Syriza, og en helomvending på spørsmål om gjeldsavtale, går han til valg med relativt stor støtte i folket. Det er helt jevnt mellom ND og Syriza på de seneste målingene. Det greske systemet favoriserer største parti med en majoritetsbonus på 50 seter i parlamentet (av 300 plasser totalt), hvilket gjør det kritisk for begge hovedmotstanderne å bli størst. Det kan imidlertid bli komplisert å danne regjering denne gangen, siden ingen av de to ligger an til å få stor nok oppslutning alene, selv med bonusen. Hvis de resterende velgerne sprer seg tynt utover de mindre partiene, kan det dermed bli en krevende jobb å samle en styringsdyktig koalisjon – spesielt for Syriza, som foreløpig har avskrevet et samarbeid med ND som «naturstridig».

Men én ting er sikkert: Vinner Tsipras, og klarer å sikre seg regjeringsmakt på nytt, sitter han også tryggere enn forrige gang. Da er han også gresk venstresides udiskutable leder, trolig i mange år fremover. At han kan bli dét selv om han har gått tilbake på alle sine opprinnelige valgløfter, sier litt personkulten i gresk politikk.

Tsipras er godt likt av mange, også fordi han har innrømmet å ha gjort mange feil i løpet av sin korte regjeringsperiode. I den siste valgkampen har han konsekvent profilert seg i vage ordelag som «det nye» i gresk politikk. Motstanderne representerer alle «det gamle».

Det er ikke uten grunn at mange grekere i sosiale medier har tatt i bruk emneknaggen med portmanteau-ordet #tsiprandreou, for å vise forbindelsen mellom Syrizas leder og Pasoks grunnlegger og forhenværende stjerne Andreas Papandreou. Da sistnevnte kom til makten i 1981, gikk han raskt tilbake på alle sine løfter om å melde Hellas ut av Nato og jage de amerikanske militærbasene ut av Hellas. I nesten to tiår var Papandreou like fullt farsfiguren på gresk venstreside.

Hvis fyrtårnet slukner
Hvorvidt Tsipras vinner på søndag har derfor mindre å si for gresk økonomi enn for politisk symbolikk. Denne begrenser seg ikke bare til greske forhold. Syriza har nytt stor anseelse på venstresiden i hele Europa, også i Norge. Partiet har representert folket mot EU og senkapitalismens kritikere, ført an av en ung Kong Sverre som lenge talte Roma midt imot (før han brått halset avsted mot Canossa).

Bildet har allerede slått sprekker. Manifests Ellen Engelstad tar til orde for «en tredje vei mellom nasjonalisme og nyliberalisme», nettopp med utgangspunkt i den greske erfaringen, men tilsynelatende uten Tsipras som frontfigur. Hun uttrykker et syn som ser ut til å a bredt seg hos flere forhenværende sympatisører i Europa. Taper Syriza på søndag er det tilbake til opposisjonsretorikken, men denne gangen uten noen videre troverdighet. Fyrtårnet har i så fall sluknet for denne gang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden