DEBATT

Politisk korrekthets antitese: Brasils president Jair Bolsonaro og USAs president Donald Trump.
Politisk korrekthets antitese: Brasils president Jair Bolsonaro og USAs president Donald Trump.

Den politisk ukorrekte keiseren er naken

DEBATT: De politisk ukorrekte anser seg som ofre for en liberal maktelite, og søker bekreftelse for sitt verdensbilde i identitetspolitikk, cancel culture og statuevelting. Disse fenomenene sier imidlertid lite om dagens maktforhold. Det er de politisk ukorrekte som er den nye makta.

Publisert

Fra Carl I. Hagens Mustafa-brev til Donald Trumps «drain the swamp». Disse og andre høyrevridde populister har gitt oss fortellingen om en liberal maktelite som har tredd en tvangstrøye av politisk korrekte holdninger nedover hodene våre. Denne historien fortelles også i dag. For eksempel bortforklarte FrPs Per Willy Amundsen i sommer andre partiers støtte til rasismeparagrafen i straffeloven med «krenkelsessyndromet som velter over den vestlige verden», og som «gjør at redselen øker for å si noe som er politisk ukorrekt».

Denne fortellingen har fra et strategisk perspektiv vært både nyttig og effektiv. Selv om vi er to urbane, verdiliberale akademikere, må vi innrømme at fortellingen også har hatt elementer av sannhet. Men fortellingen er ikke lenger sann, og verken Greta Thunberg, #metoo eller Antifa er bevis på det motsatte. De «politisk ukorrekte» har overtatt både maktposisjoner og idéhegemoniet.

Først maktposisjonene

For første gang siden 2001 er et flertall av verdens stater autokratier – altså stater hvor en person eller en gruppe har all makt. Autokratiske statsledere styrer i stor grad etter verdier som er motsatte av det vi normalt forbinder med politisk korrekte holdninger. Men også i stadig flere demokratier inntar ledere med en politisk ukorrekt form og agenda makten.

Jair Bolsonaro ble valgt som Brasils president i 2018. I innsettelsestalen proklamerte han Brasil som frigjort fra «sosialisme» og «politisk korrekthet». I høst ba han folket slutte å håndtere koronapandemien som sopere. Han har også anklaget Leonardo DiCaprio for å finansiere skogbranner i Amazonas(!). Polens sittende president, Andrzej Duda, gikk i sommer til valg på å forby utbredelsen av LHBT-ideologi. Han ble gjenvalgt. Inntil høyrepopulistene i Lega Nord selv sørget for regjeringskrise i fjor, var «Italias sterke mann» og innenriksminister, Matteo Salvini, landets mest populære politiker. Under regionvalget i sommer, med journalister på slep, troppet Salvini opp på døren til en tunisisk familie og anklaget dem for narkolanging. De siste fire årene har også den politiske korrekthetens antitese sittet i Det hvite hus. Som Trump sa da en antirasistisk demonstrant møtte opp på et velgermøte, og Trump synes politiet var for skånsomme: «In the good old days, they'd rip him out of that seat so fast. But today, everybody's politically correct. Our country's going to hell with being politically correct

Disse lederne tyr så klart ikke bare til politisk ukorrekt retorikk, men har hatt makt til å ta betydningsfulle politiske avgjørelser, om både stort og smått. Det er velkjent at Trump trakk USA ut av Paris-avtalen. Han drev i tillegg en hard kamp for å kaste transpersoner ut av forsvaret og for å begrense transpersoners vern mot diskriminering. Australias kristenkonservative statsminister Scott Morrison har vært urokkelig i sitt forsvar av interneringsleirene på øya Nauru og en tydelig nei-stemme mot likekjønnet ekteskap. Viktor Orbans regjering i Ungarn har forbudt kjønnsstudieprogrammer ved samtlige av landets universiteter. I India frøs myndighetene nylig bankkontoene til Amnesty International etter at organisasjonen blant annet hadde kritisert statsminister og hindunasjonalist Narendra Modi for behandlingen av muslimer i Kashmir. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som har omtalt pressen som «terrorismens gartnere», har gjort Tyrkia til verdens største fengsel for journalister. En annen statsleder som også har et svært problematisk forhold til pressefrihet er Sheikh Hasina i Bangladesh, et land med rundt 160 millioner innbyggere.

Alle eksemplene over er ledere som tilhører den politisk ukorrekte høyresiden, men også flere ledere for partier på venstresiden synes i økende grad å bevege seg mot en mer politisk ukorrekt politikk og retorikk. Mexicos president, Andres Lopez Obrador, har ført en aggressiv Trump-lignende anti presse-retorikk mot kritiske journalister. Indonesias president Joko Widodo har blokkert internett i møte med antirasismedemonstrasjoner. Et enda mer ekstremt eksempel er Filippinenes president, Rodrigo Duterte. Han har skrytt av å ha drept flere personer, og har oppfordret til drap på rusavhengige. Under en tale på en likestillingskonferanse kalte han kvinner «gale», og anklaget dem videre for å angripe ytringsfriheten.

Alle disse politisk ukorrekte statslederne, og en rekke andre, er valgt av folket i sine respektive land.

Det nye idéhegemoniet

Men hva med «PK-elitens» meningsmonopol som høyrepopulister og illiberale stemmer har ropt om de siste 30 årene? Er dette også historie? Det korte svaret er ja.

En ny studie på politiske partiers retorikk mellom 1970 og 2019 viser at utviklingen går i retning av det politisk ukorrekte. Forskere fra Varieties of Democracy-nettverket undersøkte hele 1950 politiske partier fordelt på 169 stater og 1560 valg. De fant at utviklingen mot politisk ukorrekt retorikk også var sterk i liberale demokratier, og at flere tradisjonelt statsbærende partier har ført en stadig mer illiberal og/eller populistisk retorikk de siste årene. USA, Australia og Italia er nevnt. To andre eksempler er Storbritannias Boris Johnson og Tsjekkias Andrej Babiš. En studie fra Berkeley-universitetet i USA fant også at politisk ukorrekt retorikk er effektiv og lønnsom. Mens politisk ukorrekte «rett fra levra»-uttalelser blir oppfattet som autentiske, blir hensynsfulle, politisk korrekte uttalelser oppfattet som strategiske, og altså inautentiske. Studien fant at denne oppfatningen av uttalelser gjaldt på tvers av av partitilhørighet.

I det hjemlige Skandinavia kjenner vi igjen utviklingen, hvor for eksempel Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Fredriksen langt på vei har overtatt høyresidens innvandringspolitikk. I Norge har vi ikke sett like kraftige politiske og retoriske kursendringer de senere årene, men Senterpartiet er blitt anklaget for en ny «retorisk populisme» og Trygve Slagsvold Vedum seiler opp som statsministerkandidat. Arbeiderpartiets innvandringspolitikk har også gått fra å kalles «streng, men rettferdig», som var mantraet under Jens Stoltenberg, til bare «streng» under Jonas Gahr Støre.

Ytringsrommet

Overser vi helt veltede statuer, cancel culture og Dplays fjerning av Nissene over skog og hei? For ikke å snakke om de identitetspolitiske strømningene som blant annet ledet til at rektoren på Kunsthøyskolen i Oslo gikk av? Viser ikke disse eksemplene at det fortsatt råder et liberalt idéhegemoni, med de politisk ukorrekte som dets ofre? Her kan det også gis et kort svar: nei.

I takt med at stadig flere maktposisjoner beleires av populistiske og politisk ukorrekte politikere, blir det økt aksept for tradisjonelt politisk ukorrekte meninger. Politikk, retorikk og meninger går hånd i hånd. Samtidig har vi en utvikling med økt polarisering og hardere debattklima. Det skal stadig mindre til for at noen reagerer, og reaksjonene blir hardere. Det gjør at mange ikke tør å si noe som kan oppfattes som kontroversielt, enten det er politisk ukorrekt eller politisk korrekt. Med andre ord: Når flere kjefter, holder også flere kjeft.

Hva gjelder overreaksjoner fra den politisk korrekte siden, har Kjetil Rolness rett når han peker på en rekke begredelige eksempler, særlig innen akademia og journalistikken i USA. Det synes også å være stadig flere angrep på historiske personer for at de i sin tid ikke oppfylte de moralske standardene vi har i dag, slik som den misforståtte underskriftskampanjen for å rive Ludvig Holberg-statuen i Bergen. På den andre siden møter typisk politisk korrekte ytringer også stadig sterkere reaksjoner. Det kanskje klareste eksempelet her fra Norge var da den nasjonalistiske høyresiden våren 2020 oppdaget at en rekke politikere bar pins med logoen til FNs bærekraftsmål. De endte i en slags kollektiv psykose hvor de mente at å bære pinsen viste sviktende lojalitet til Norge. Per Willy Amundsen og andre FrP-politikere kastet seg på kritikken, og på nett ble pinsen blant annet omtalt som «judasmerket» og «Quisling-pins». Slike aggressive og fullstendig uproporsjonale reaksjoner, enten det kommer fra den ene eller andre siden, begrenser ytringsrommet. At selvsensuren rammer både politisk korrekte og politisk ukorrekte er dokumentert i Fritt Ords «Status for ytringsfriheten i Norge (2015–2017)». I en annen undersøkelse, utført av Amnesty, svarte 53 prosent at de begrenser sine ytringer på nett i frykt for reaksjoner, og særlig kvinner og minoriteter skremmes fra å delta i den offentlige debatten på grunn av netthets.

Fortellingen er ikke lenger sann

De politisk ukorrektes fortelling om å være ofre for den liberale makteliten er ikke lenger sann. Det påståtte krenkelsessyndromet kan ikke tas til inntekt for de verdiliberales dominans. For det første går «syndromet» begge veier. For det andre betyr det mer for verdens utvikling hvilke statsledere som sitter med makten, enn hvilken pins de bruker. Politisk ukorrekthet vinner stadig nytt terreng, og politisk ukorrekte og populistiske ledere vinner stadig flere valg. De politisk ukorrekte er den nye makta.