DEBATT

Maktadskillelsens stamfar var Trumps rake motsetning

Riksrettsmekanismen stammer fra prinsippet om maktadskillelse, som først ble analysert og promotert av den franske filosofen Charles-Louis Montesquieu (1689-1755).

Publisert

Montesquieu hadde bestemte oppfatninger av hva som gagnet et samfunn, og han var spesielt opptatt av hvordan myndighet kunne organiseres slik at individenes frihet ble ivaretatt. Hans syn står i sterk kontrast til samfunnssynet til dagens amerikanske president.

Montesquieu var interessert i å undersøke på hvilket vis ulike styreformer regjerte. Dette var mer viktig for han, enn hvem som styrte, eller hvordan et styresett begrunnet dets konsentrasjon av makt. Etter sigende skal han ha vært den første som introduserte uttrykket «den utøvende makt». Montesquieu skrev at alle styreformer utøver tre former for makt: Den lovgivende, den utøvende makt hva gjelder utenrikspolitikk, diplomati, forsvar, opprettholdelse av ro og orden, og endelig den utøvende makt hva gjelder straff og avgjørelse av sivile tvister. Han kalte den førstnevnte utøvende makten for «den utøvende statsmyndighet» og den andre for «den dømmende makten». Denne oppdelingen har blitt forenklet til den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.

Charles-Louis Montesquieu
Charles-Louis Montesquieu

I Om lovers ånd, skrev han:

«Undersåttens politiske frihet er en sinnsro som oppstår fra den oppfatning som enhver person har av sin egen trygghet. For å ha en slik frihet, er det nødvendig at myndighet er opprettet på en måte som gjør at en person ikke trenger å frykte en annen.»

Resonnementet var befriende i sin enkelhet. Om den lovgivende og utøvende statsmakten var samlet hos én person eller én gruppe, kunne det ikke eksistere politisk frihet, og på samme vis kunne man ikke ha politisk frihet om den dømmende makten var forent med den lovgivende. Det er riktigere å kalle dette en teori om maktadskillelse, enn maktfordeling. Montesquieu anvendte ikke formuleringen «maktfordeling».

Montesquieu skrev:

«Politisk frihet er bare å finne i moderate styreformer og selv i disse er ikke slik frihet alltid å finne. [Politisk frihet] finnes bare der hvor det ikke er maktmisbruk. Erfaring viser at alle som får makt er tilbøyelig til å misbruke den, og til å strekke sin makt så langt som mulig.»

For å hindre slikt misbruk, er det nødvendig at «makt holder makt i sjakk». Ingen myndighetspersoner burde kunne være i stand til å innskrenke andres frihet. De tre forskjellige formene for myndighet, den lovgivende, den utøvende og den dømmende, må balanse hverandre.

I Tyrkia, skrev Montesquieu, hvor alle tre former for makt var samlet i sultanens hender, levde «undersåttene under grusom undertrykkelse». Tyrkia var et despotisk styre, men på tilsvarende vis kunne republikansk styre «uten den pomp og prakt» som kjennetegnet tyranni, også lede til ufrihet, slik som i de italienske republikkene på den tiden, hvor de ulike myndighetsformene var konsentrert hos de samme individene. Folk burde ha respekt for domstolene, ja, de kunne ha ærefrykt for institusjonen. Men de måtte ikke frykte dommeren som person, presiserte Montesquieu.

«Det politiske gode, som det moralske gode, ligger alltid i mellom to ekstremiteter» skrev han. Demokratiske stater måtte unngå to ytterligheter: «ulikheters ånd», som ledet til aristokrati eller monarki, og «ekstrem likhets ånd», som ledet til despotisk makt, oppnådd gjennom kupp.

Med det engelske eksempelet som et løst utgangspunkt, gikk Montesquieu over til drøftelser av ideelle statsforfatninger. Hans skisser ble senere brukt til inspirasjon for nye konstitusjoner.

Lovene var best når de uttrykket den enkelte nasjonens spesielle interesser, mente Montesquieu. Likevel hadde han et nyansert syn på hvordan en styreform kunne dra nytte av intern meningsbrytning, innvandring utenfra og hvordan småstater kunne gå sammen i føderasjoner. De holdningene og idéene som Montesquieu forfektet, ser ut til å stå i strid med tankegodset til dagens amerikanske president.

Donald J. Trumps grunnsyn – i den grad man kan ekstrahere reell tankevirksomhet fra hans ordgyteri og selvpromotering – er at et land er «sterkt» når makten er konsentrert hos en leder som er beundret og fryktet – nært og fjernt. Nasjonal identitet og suverenitet står i sentrum. Befolkningen skal sikres mot «karavaner» av innvandring ved å bygge murer. Trump er kritisk til sammenslutninger som Den europeiske union, som han ser ut til å foretrekke ble oppløst. Trumps utenrikspolitikk baseres på de avtaler presidenten på egen hånd gjør med andre statsledere, ikke på felles normer mellom ulike stater. (Trumps forkjærlighet for hestehandel som utenrikspolitisk strategi, er foranledningen til at presidenten nå stilles for riksrett.)

Montesquieu, derimot, hadde et positivt syn på innvandring og på deling av makt i samfunnet, både «horisontalt», mellom statsmaktene, men også «vertikalt,» mellom nivåer av makt, som i føderasjoner og i unioner av stater. I en passasje om den nederlandske konføderasjonen på den tiden, skrev Montesquieu om hvordan ingen provins i Holland hadde rett til å inngå traktat med en annen stat på egen hånd, og at Lykias forbund av bystater i oldtiden, hvor stemmene i fellesrådet ble vektet på bakgrunn av størrelse, kanskje kunne være et ideal for tilsvarende føderative republikker. Han poengterte at en konføderasjon av flere småstater hadde behov for maktbalanse mellom organer på ulike nivåer. Forfatningen for Amerikas forente stater ble skrevet med Montesquieus ideer som inspirasjon, nærmere førti år etter publikasjonen av Om lovers ånd.

I en spekulasjon om minoriteter som armenere og zoroastere i Montesquieus satiriske bok Persiske brev skrev Montesquieu:

«De som fremmer andre, tolererte trosretninger er for det meste mer nyttige for sitt land enn de som fremmer den etablerte tro. De som mangler titler, ledes til å utmerke seg gjennom velstand, og de tar på seg de mest krevende av yrker.»

I en passasje fra Om lovers ånd, skrev Montesquieu dette:

«Et mildt styresett styrker befolkningstallet. Republikkene er bevis på dette, spesielt Sveits og Holland, som har de verste naturforutsetninger i Europa, men som likevel er blant de mest befolkningsrike. Frihet tiltrekker fremmede, og dens akkompagnement, velstand.»

De ugjestmilde naturforhold, som gjorde disse landene mindre interessante å invadere og okkupere, gjorde paradoksalt nok disse landene attraktive på et annet vis:

«Overalt ser vi vold og undertrykkelse [i andre land] gi opphav til handel basert på økonomi, mens menn søker tilflukt på øyer, i myrer, ved grunne områder ved sjøen, og til og med på klipper. Slik var det at Tyros, Venezia og de nederlandske byene ble grunnlagt. Der fant flyktninger en trygg havn. For å livnære seg, knyttet de bånd til alle deler av verden.»

Folk søkte seg til frie republikker, noe som igjen styrket dem. Det var ikke tilfeldig at Montesquieu trykket sine bøker i Holland og Sveits. Disse samfunnene, som kunne fremstå som kaleidoskopiske, hadde bedre kår for individets frihet: «I en stat hvor det tilsynelatende ikke er annet enn bråk, kan det [likevel] eksistere et samhold – det vil si en harmoni som leder til lykke, til sann fred.» (– Betraktninger om romernes fall, 1734).

Harmonien som ble opprettholdt med jernhånd i despotiske samfunn, slik som i Kina, kunne dekke over mer dyptgripende konflikter, ettersom freden krevde undertrykkelse av frihet, skrev Montesquieu i sine notater: «I despotiske stater, er ikke ro det samme som fred. Denne roen minner om stillheten i beleirede byer som fienden står klar til å invadere.»

Som disse resonnementene illustrerte, var mange av hans tanker kontraintuitive. Det var ikke innlysende at konger og statsledere som fikk begrenset sin makt, skapte forutsetninger for samfunn med større frihet. Statsledernes avmakt, ga individene makt. Slik ble det skapt forutsetninger for større lykke. Vi bør sende en tanke til Montesquieu, når den amerikanske presidenten nå blir stilt for riksrett.