No collusion!

Mueller-rapporten er et politisk nederlag for demokratene, og et nederlag for en presse som gikk for langt.

Publisert   Sist oppdatert

Spesialetterforsker Robert Mueller ferdigstilte denne uken Russland-etterforskningen etter 22 lange måneder. Resultatet ble langt fra det klimakset demokratene ventet seg. Mueller-rapporten fastslår at det ikke foreligger bevis for at noen personer tilknyttet Trump-kampanjen samarbeidet med Russland for å påvirke presidentvalget i 2016, skriver justisminister Barr i en oppsummering av rapporten.

Dette er et politisk nederlag for demokratene, spesielt de som har insistert på at presidentvalget 2016 er ugyldig. Konklusjonen er likevel mer enn en seier for presidenten. Det er en seier for det amerikanske demokratiet og for rettsstaten. Dersom en amerikansk president hadde kapret makten gjennom å konspirere med en utenlandsk statsrival, ville det ha utløst en konstitusjonell krise.

Selv om Trump-kritikernes våte drøm om en Watergate-avsettelse ikke lenger er et seriøst alternativ, er ikke Mueller-rapporten uproblematisk for Trump. Ifølge Barr konkluderer ikke Mueller hvorvidt Trump hindret etterforskningen, selv om han heller ikke her anbefaler tiltale. Dette er logisk, ettersom det ikke foreligger en underliggende forbrytelse. For republikanerne ville det ha fremstått Orwelliansk dersom Trump hadde blitt siktet for å motarbeide etterforskningen som renvasket han for de opprinnelige anklagene.

Med fem dommer og 34 siktelser har den største etterforskningen av en valgkamp i USAs historie også understøttet Trumps kritikere. Staben på 40 mann, regelmessig omtalt som ”de beste juridiske hodene i Amerika”, har hatt tilnærmet ubegrensede ressurser. De har hatt vid fullmakt til å etterforske enhver amerikaner tilknyttet kampanjen, inkludert økonomiske forbindelser og private korrespondanser.

Med over 2800 lovpålagte vitneinnkalelser, 500 ransakingsordre og informasjon fra 13 land, har Team Mueller skvist ut nok av flauser for Trump. Sannsynligvis har dette begrenset effekt på Trump siden rapporten egentlig kun bekrefter et inntrykk de fleste kjenner til: Trump henger med shady folk. Folk som snylter på skatten, lyver til banker og FBI, og driver uregistrert lobbyisme.

Enorme forventninger

Grunnen til at rapporten likevel er nedslående for demokratene er at de har brukt de siste to årene til å høylytt spekulere i de fellende og graverende politiske, økonomiske og personlige avsløringene rapporten vil inneholde. De enorme forventningene til Mueller-rapporten på den amerikanske venstresiden er vanskelig å underdrive. Da blir fallhøyden like stor.

Beskyldningene om at Trump skal ha konspirert med russerne for å ulovlig tilegne seg makten i USA har tynget presidentskapet som en mare siden den overraskende valgseieren. Allerede i juli 2016 begynte FBI og James Comey å etterforske Trump kampanjen, etter at Hillary Clintons email ble lekket. Det var derimot etter at Christopher Steele publiserte en rekke eksplosive anklager i en serie artikler på tabloid-nettstedet Buzzfeed at Russland-narrativet ble den mest omtalte offentlige saken i landet.

Steele var en tidligere britisk spion som ble ansatt av Clinton-kampanjen for å finne graverende Russland-informasjon om Trump. Steeles ”etterforskning” var en viktig bidragsyter til opprettelsen av Mueller-granskningen. I ettertid har det kommet frem at Steele betalte folk for ønsket informasjon og at han hentet uverifisert materiale fra internett. Steeles påstander var fantastiske, men de har nok ingen rot i virkeligheten. Beskyldningene ble likefullt spredt som ild i tørt gress av store mediehus, for eksempel at Trump potensielt skylder penger til russisk mafia, at Russland har komprimerende pressmiddel mot Trump, som en film med prostituerte i Moskva, og at Trump samarbeider med Russland for å få ettertraktete forretningsavtaler i landet.

Pressen gikk for langt

Helt siden valget har antydningene om at Trump er en ”Russian puppet”, en statsforræder, preget nyhetsbildet i etablerte medier, spesielt i anti-Trump fyrhusene CNN og Washington Post. Russland-saken har gjort USAs sivilsamfunn mer splittet enn på flere tiår, med ødelagte familiebånd og vennskap som konsekvens. Selv om alle seriøse medier erkjenner at rapporten er en ”seier for Trump”, er det nok for mye å håpe på at de samme redaksjonene vil gå i seg selv for tunnelsynet deres i Russland-dekningen.

Tilliten til den frie presse er avgjørende for at et sivilisert samfunn skal kunne bestå. Trump har gjort sitt beste for å delegitimere media som ”fake news” gjennom hele perioden. Han har gått så langt som å beskylde pressen, i stalinistisk ånd, for å være ”folkefiender”.

Når denne personen vinner presidentvalget, betyr det at mistilliten ikke er marginal, men at den deles av mange amerikanere. I en slik situasjon er det betimelig å legge all skylden på Trump. Et rimelig spørsmål er om etablerte mediehus også har et ansvar for den utbredte tillitssvikten. Det mener jeg at de har.

Et pressefokus på alle mulige sider av Russland-saken er langt i fra galt. Medienes rolle er å utfordre makten. Men dette ansvaret innebærer også å rette et kritisk søkelys mot de etablerte maktstrukturene som arbeider mot Trump-regjeringen; ikke å alliere seg med dem. Det faktum at tidligere FBI-direktør Comey og CIA-direktør John Brennan gikk rett over til ansettelsesforhold i CNN, som godt betalte anti-Trump kommentatorer, bidrar heller ikke til å styrke tilliten til verken media eller rettstatens institusjoner.

Russerne forsøkte å påvirke

Konsekvensen av det sensasjonalistiske Russland-narrativet er at nyansene i sakens alvorlige undertoner hviskes ut. Etterforskningen har vært juridisk legitim og viktig for det amerikanske demokratiet. Selv om ingen amerikanere er tiltalt for å ha samarbeidet med russiske myndigheter, bekreftet etterforskningen at Russland påvirket presidentvalget, gjennom sin iver etter å splitte vesten.

Nå er det ikke slik at en håndfull russiske trollefabrikker kan avgjøre et amerikansk presidentvalg. Selv den mest sofistikerte russiske aktiviteten på sosiale medier blir en dråpe i havet sammenlignet med presidentvalgkampens milliardindustri. Men dette gjør det ikke mindre alvorlig at en statsrival blander seg inn og truer integriteten til presidentvalget.

Russiske trollefabrikker har agitert for å splitte USA, ikke kun i valgkampen, men også ved å fremheve sensitive kulturkonflikter, som rasepolitikk og Black Lives Matter, sørstatene og unionsløsrivelse, feminisme, og våpenpolitikk, for å nevne noe. Anklagene om at Trump var en aktiv del av Russlands destabilisering, har kun understøttet Trumps mantra om at etterforskningen var en heksejakt. At dette splittende inntrykket står i igjen etter etterforskningen, kunne ikke Putin forutsett i sine våteste drømmer.

Tid for politikk

Etterforskningens avslutning gir begge partiene en unik anledning til å fokusere på politikk fremfor Trumps horer. Spesielt demokratene har mye å tjene på det, hvis de griper muligheten til å se forbi raseriet sitt mot Trump. Foreløpig virker partiene mer interessert i å vinne etterforskningens etterspill.

Ytterliggående demokratiske kongressmedlemmer som Maxine Waters og Adam Schiff fortsetter å insistere på at Trump samarbeidet med Russland. En del mediekommentatorer har allerede tatt konspirasjonsteoriene til neste steg; MSNBCs programleder Joy Reid hevder at justisdepartementet driver en politisk ”cover-up” for Trump. Republikanske senatorer, på sin side, bader i glansen av rapportens renvasking av presidenten. Rand Paul tar til orde for å etterforske Obama-administrasjonen på grunn av FBIs granskning av Trump-kampanjen, mens Lindsey Graham vil etterforske Clinton-kampanjen.

Det er med andre ord lite som tyder på at USA blir mindre splittet i tiden etter Mueller-sagaen. Jeg nøyer meg derfor med noen passende visdomsord fra Abraham Lincoln: A house divided against itself cannot stand.