Ideer

Donald Trump: Et tegn i tiden.

Donald Trump var hverken den første eller siste populisten.

Det er det som skremmer. Selv om det er gode argumenter for at Storbritannia skal forlate EU, var det liten tvil om at Brexit-kampanjen hadde sterke populistiske innslag. Populistiske politikere i Europa står i kø for å ri på den populistiske bølgen. Marine Le Pen i Frankrike og Gert Wilders i Nederland er bare to av dem. Et lyspunkt var at Norbert Hofer tapte presidentvalget i Østerrike i fjor.

Hva er så galt med å være populist? Er det ikke bare å være folkelig? Det er fint å være folkelig fremfor snobbete og jålete. Det er fint å ha et enkelt og direkte språk fremfor å jåle seg med fremmedord. Det er imidlertid ikke det som er populisme. Selv om populisten ofte forfekter å representere folk flest så er det ikke det folkelige, men det vulgære som mer kjennetegner populisten. Vulgært språk og vulgære argumenter. Vulgært er et ord som ikke brukes så ofte om poitikk lenger, men man kan velge å kalle deler av populismens metoder og retorikk for vulgære, i den forstand at de bevisst søker å appellere til det verste i oss. Det mest primitive.

Populismen fremmer polarisering. Folk flest mot eliten. Folket mot etablissementet. By mot land. Kampen mot Oslo, mot Brussel eller mot Washington. Og hvem er egentlig eliten? Det er parlamentene, regjeringene, akademia, rettsvesen, næringslivsledere, media. Kanskje fremfor alt media. Og hva med populisten selv? Det er faktisk ett av kjennetegnene på populisme at man ikke er så nøye. Hverken med sannheten eller logikken. Vi kjenner fra vår hjemlige debatt både prominente stortingspolitikere, partiledere og statsråder som angriper «eliten» uten å inkludere seg selv i den samme.

Populismen er avhengig av klare fiendebilder. I forlengelsen av fiendebilder av eliten kommer syndebukker. Noen må ha skylda for våre problemer. Noen som den liberale eliten har latt seg dupere av. Da bondepartiet drev valgkamp på 30-tallet var jøden sentral, og fleksibel. Bondepartiet med Jens Hunseid i spissen agiterte mot arbeiderpartiet og kalte dem jødebolsjeviker, og mot Høyre og kalte dem jødekapitalister. Så lenge vi finner noen syndebukker som man kan bruke i vulgærpropaganda er det ikke så farlig hvem. I Nederland og Frankrike er det muslimene. I Storbritannia under Brexit-debattene vart det innvandrere fra EU, spesielt polske rørleggere. I den amerikanske valgkampen var det ulovlige immigranter muslimer og mexikanere.

Falske nyheter, eller løgner, har fått sin renessanse. Det er nemlig ikke noe nytt. Det nye er kanskje at noen faktisk har funnet at produksjon av falske nyheter kan være et levebrød. Ikke bare at det kan tjene et eller annet formål. Eksempler på falske nyheter fra USA er mange. Alt fra at Obama ikke er født i USA eller at Obama er muslim til at Hillary Clinton ledet en pedofiliring. Historien er imidlertid full av falske nyheter. Noen skikkelig seiglivede.

Blodanklagene, anklagene mot jøder om å drepe kristne eller muslimske barn i den hensikt å bruke blodet deres til å bake matza, det usyrede brødet jøder spiser i løpet av pesakh – påsken. Den første kjente blodanklagen daterer seg tilbake til 1144 i England. Lille William fra Norwich ble funnet drept og jødene fikk skylden. William of Norwich ble en lokal helgen som man valfartet til og ofret til. I 1475 ble 2 år gamle Simon fra Trento i Italia funnet død og jødene fikk skylden for ritualmord. 15 av de mannlige jødene i byen ble dømt til døden og brent. Simon av Trent ble lokal helgen for kidnappede barn. Han ble først tatt bort fra den katolske helgenkalenderen av pave Paul VI i 1965. Den falske nyheten om Simon av Trent sto seg mao. i 490 år. Blodanklagene gjennom historien er mange og veldokumenterte. Det skal ikke mye kunnskap til om jøders angstbiterske forhold til blod for å tenke at slike anklager MÅ være falske.

En viktig forutsetning for et velfungerende demokrati er respekt for sannhet og fakta. Den tidligere demokratiske senator Daniel Patrick Moynihan er tilskrevet følgende sitat: Everyone is entitled to his own opinion, but not his own facts. Vi skal passe oss for politikere som bare synser, føler og mener uten å være faktabasert. Vi skal passe oss når vi synes at politikeren er autentisk er viktigere enn logiske og faktabaserte argumenter. Vi skal passe oss for folkeforførere. En god orator er ikke nødvendigvis en forlkeforfører. Det blir han først dersom han ikke har respekt for spillereglene. Demokratiets og rettsstatens spilleregler. Under de gjentatte beskyldningene om «crooked Hillary» og responsen «lock her up», da var folkeforføreren og populisten Trump i manesjen, ikke noen ansvarlig politisk leder som viste respekt for spillereglene i rettsstaten USA. Vi skal passe oss for de enkle løsningene på vanskelige problemer. Det bør lyse en varsellampe når man hører forslag om å innføre 45% importavgift på all amerikansk import fra Kina. Det er ikke noe troverdig eller moralsk virkemiddel å si at ingen muslimer slipper inn i USA.

Ett av de viktigste kriterier når vi vurderer et demokrati, utover om det er en rettsstat, er i hvilken grad det beskytter sine minoriteter. Liberale demokratier beskytter enkeltindivider og minoriteter mot overgrep fra regjering og majoriteten. Populister som Trump, Le Pen, Wilders og Hofer gjør det stikk motsatte. De forer hatet. I sin iver etter å tekkes majoriteten går de løs på minoritetene. Gruppetenkningen er grenseløs. Alle meksikanere er ikke narkolangere og voldtektsmenn. Marine Le Pen uttalte (ifølge BBC News i januar i år) at Brexit var den viktigste hendelsen i Europa siden Berlin-murens fall og at Donald Trumps seier var nok en byggestein i byggingen av en ny verden.

Hvor ligger håpet?

Donald Trump er valgt til president, ikke til eneveldig diktator. Det amerikanske system, som det franske og nederlandske, er basert på maktfordeling. Parlamentet, Kongressen, vedtar lover og budsjetter. Regjeringen styrer og Høyesterett passer på rettsstaten. Selv om presidenten i USA har mye makt, han er nemlig både, statsleder, regjeringssjef OG Commander in chief, sjef for de væpnede styrker, så har han ikke så mye makt som Erdogan i Tyrkia. Systemet med checks and balansespill i USA er ganske rotfestet. Jeg tror også størstedelen av det republikanske partiet er blitt litt skremt. Republikanerne i Kongressen kjenner nok på sitt ansvar.

Sist, men ikke minst, er det et håp at det amerikanske folk har et moralsk kompass. Selv om det er blitt litt forstyrret så er det bare tre år til neste presidentvalgkamp. Det er passe tid til å rekalibrere kompasset.

Populisme er ikke et ukjent fenomen i Norge. La oss glemme EF og EU debattene og konsentrere oss om dagens situasjon. Både FrP og SP har tilbøyeligheter til populisme. Som regjeringsparti har FrP måttet tøyle sin populisme, men den slår gjennom av og til. I politikken når stortingsgruppa går alenegang mot egen regjering. Populistiske forslag som å gi asylsøkere matkuponger isteden for lommepenger. Dette er populisme fordi det ikke er et tiltak for å løse noe reelt problem, men for å bygge omdømme som strenge med asylsøkere. Vi ser det også i retorikken. Vi huske alle både gullstol og vinnerlodd. Å beskrive en flyktnings situasjon i et nytt land som å bli båret på gullstol kan karakteriseres som populisme. Uansett hvor generøse vi er med flyktninger så har de nok av problemer i bagasjen og utfordringene står i kø. Mange kommer fra krig og ødeleggelse. Mange har mistet nære og kjære. Mange har krigstraumer og er skadet mentalt og emosjonelt. De skal lære et helt fremmed språk, fremmed kultur. De skal finne seg en jobb, og kanskje bli diskriminert litt først på arbeidsmarkedet før det skjer. Det siste nå er flyktningindustrien. FrPs innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari kan bruke dette begrepet flere ganger i en debatt. Målet er å diskreditere de som er engasjert i flyktningdebatten, og sikre anstendig behandling av flyktninger for ikke å snakke om deres rettssikkerhet.

Senterpartiet er heller ikke fremmed for nasjonalpopulisme og populistisk retorikk. Slagsvold Vedums angrep på «ekspertveldet i Oslo» er et klassisk populistisk forsøk på polarisering mellom «folk flest» og «eliten. Senterpartiet har profilert seg det siste året på en rekke saker; kampen mot EØS-avtalen, motstand mot kommunereformen, motstand mot politireformen for ikke å snakke om motstand mot økte drivstoffavgifter. Det er fullt mulig å argumentere for og mot disse politikkområdene logisk og faktabasert. Det går også an å være populistisk, polariserende, harselere med byråkratene i Finansdepartementet eller Kommunaldepartementet og karakterisere dem som ekspertveldet og seg selv som talsmenn for den sunne fornuft og sunt bondevett.

Mine kolleger og jeg var i forrige uke på en tredagers fact finding studietur til Malmø. Vi ønsker å lære mer om Sverige og skal i neste omgang besøke Stockholm. Hvorfor? Fordi det sies så mye om Sverige her i landet. Vi mistenker også at ikke alt som sies er sant og at det kanskje er gangster stor avstand mellom de faktiske forhold og noe av det som blir hevdet i Norge. Når avstanden mellom det faktiske og presentasjonen blir stor nok kan vi kanskje kalle det for populisme. Vi besøkte den jødiske menigheten i Malmø. Vi besøkte Rosengård. Vi hadde møter med forskere, politiet og offentlige myndigheter. Ingen legger skjul på at det er problemer i Malmø. Det er høy arbeidsledighet, gjengkriminalitet og skytinger. Men det er ingen krisetilstand. Sverige står ikke på kanten av stupet. Sikkerhets- og beredsskapssjefen i Malmø kommune var mån om å understreke at han ikke brukte ordet flyktningkrise om det store antall flyktninger som kom til Sverige i 2015. Det var et problem og de håndterte det greit. Som han sa: «Malmø kommune har 22 000 ansatte. Vi brukte kanskje 10 prosent av vår kapasitet til å håndtere situasjonen som transittby da det var på sitt aller mest krevende.» Rosengård er ingen krigssone. Ambulanser og brannbiler er ikke redde for å kjøre inn der.

Selv om mange jøder har reist fra Malmø (de fleste reiser til Stockholm både pga jobbmuligheter og fordi det er et større jødisk miljø der) så er det ifølge ledere i menigheten under 10 prosent som har reist på grunn av antisemittismen i byen. Nå sier jeg ikke at det ikke er antisemittisme i Malmø. Jeg sier ikke at det ikke er et problem når jøder forlater en skandinavisk by pga antisemittisme. Men det er et stort gap mellom under 10 prosent og 100 prosent. Det er mange utfordringer for en liten menighet. Og når overdrivelsene blir store nok nærmer vi oss populisme. Når overdrivelsene blir store nok har vi fjernet oss for mye fra fakta og det fører til at vi blir skremt, vi blir redde og kan ta gale beslutninger.

La oss være vaktsomme mot populistisk retorikk. La oss ikke forføre. La oss være kritiske mot ulogiske og ikke faktabaserte argumenter. La oss være kritiske mot nytale som det postfaktuelle samfunn. Løgner er løgner. For å beskytte det liberale demokrati har vi en forpliktelse å søke etter sannheten. For å beskytte det liberale demokrati må vi engasjere så mange som mulig i seriøse diskusjoner om virkelige problemer, ikke skremme folk med løgner og overdrivelser som fortegner situasjoner isteden for sannferdige beskrivelser av problemer. Sannferdige og realistiske problembeskrivelser vil gjøre det mulig for oss å se på problemer som utfordringer og gjøre det lettere for oss å løse problemene.

Måtte 2017 bli et år i den opplyste samtalens tegn. Måtte vi få en rekordstor valgdeltagelse på 90 prosent. Måtte vi klare å passe på vårt moralske kompass slik at vi ikke kommer ut av kurs. Måtte 2017 bli et år der vi styrker Norge som rettsstat og som moralsk demokrati.

Fra forsiden