Kulturkommentar

Dramaet i Hjorth-familien er ikke en debatt om litteratur

Helga Hjorths roman er ikke god, men interessant, skriver Vilde Aurora Eriksen.

Bilde: Sturlason / Kagge Forlag

Da Helga Hjorth tok pennen fatt, gikk debatten rundt søstrenes bøker bort fra det litterære og inn i det private. Det er uheldig.

Ideelt sett skulle man kunne skrive en anmeldelse av ei bok uten å dra inn familiefeiden i forfatterens eget liv. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive om Helga Hjorths Fri vilje som en roman i seg selv, uten å nevne Vigdis Hjorths Arv og miljø og den pågående debatten.

Dessverre er ikke det mulig, blant annet fordi Fri vilje nok aldri ville blitt utgitt hadde det ikke vært for debatten som ble satt i gang i fjor av Aftenposten. Det oppsummerer vel egentlig hva jeg synes om boka: Den er litterært svak.

I tillegg er det vanskelig, selv for en idealist som meg, å lese Fri vilje som noe annet enn en fortelling fra virkeligheten. Som søsteren har Helga Hjorth understreket at hun har skrevet en roman der noe er diktet opp, men hun bør skjønne (og det gjør hun nok) at når du utgir en hevnroman eller et forsvarsskrift, alt etter øynene som ser, der du kommer med «din versjon» vil denne versjonen nærmest bli lest som fakta.

Debatten som har utartet seg den siste uka handler ikke lenger om litteratur, men om hvem som har rett og hva som skjedde i Hjorth-familien.

Mentalt forstyrret dramaqueen

Men hvis vi skal prøve å komme tilbake til det litterære: Hva slags litterært verk er Fri vilje? Romanen er delt inn i tre deler: «Høst», «Livet etter døden» og «Hytteliv».

I den første delen får man inntrykk av at romanen er skrevet av et barn. Tonen er påfallende uskyldsren. Eller kanskje kommer det barnslige utrykket av måten jeg-personen snakker om foreldrene sine på, hun ser dem tydeligvis fortsatt som da hun var et barn: trygge, gode, perfekte, altoppofrende. Hver gang en av dem så mye som hever stemmen kommer det en forklaring på bruddet med deres vanlige, milde oppførsel. Foreldrene virker sympatiske, men beskrivelsene virker på det beste naive.

I andre del tar romanen seg opp, og er både interessant og tankevekkende. Det virker som om forfatteren har mer iver i beskrivelsen av dramaet som utspiller seg etter faren døds og søsterens bok. Språket flyter lettere, følelsene som beskrives er mer presise.

Helga Hjorth lykkes også med å så tvil om søsteren Vigdis’ historie.

Det som gjør andre del mest interessant, er førstehåndsbeskrivelsen av hvordan det føles å være rollemodell for en roman, å få livet sitt brettet ut uten mulighet for beskyttelse. Vi kan alle skjønne hvor sårt og krenkende det må føles at noen gjengir våre mest fortrolige og intime betroelser i en bestselgende roman. Denne sårheten lykkes Hjorth godt med å formidle, og man får sympati med Lind-familien, der de får livene sine utlevert, og mangelen på vern og forståelse, maktesløsheten de møter overfor den kjente forfatteren som ytrer seg for kunstens skyld. Det er en oppvisning av ordtaket «språk er makt» – den som har språket i sin makt har definisjonsmakt og styrer folkemengdene.

Helga Hjorth lykkes også med å så tvil om søsteren Vigdis’ historie, la oss nå si det er den litterære søsteren – Vera. Hun karakteriserer forfatteren som en type «dramaqueen» som alltid stikker nesa fram, og som en som skrøner for å gjøre seg interessant, som moren sier. Mer alvorlig er hentydningene til at hun kan være mentalt forstyrret – paranoid og hallusinerende. For hun tviler ikke på at Vera virkelig tror at hun har blitt utsatt for overgrep, men mener det må være snakk om falske minner fremkalt av psykoanalyse. Videre understrekes Veras alkoholisme gang på gang. Den typen som males i romanen er langt mer troende til å lyve og innbille seg ting som aldri har skjedd enn den intellektuelle, bestselgende forfatteren.

I tredje del taper romanen seg igjen, og blir tidvis platt og relativt uinteressant mens Nina beskriver bokprosjektet sitt, ispedd forskjellige små anekdoter og blikk tilbake til fordums lykkelige og ulykkelige tider.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Kan bare forsvare seg i en roman

Det romanen oppnår, er en heftig diskusjon rundt sannheten. Den enkleste responsen er å sette historiene opp mot hverandre og vurdere hva som er mest sannsynlig. Men alle litteraturkritikere og -anmeldere bør vite at den diskusjonen er fånyttes. Ingen av oss kan vite hva som har skjedd og hva som er fiksjon. Dessuten er det uinteressant.

Det som er interessant med Fri vilje, er at Helga Hjorth skriver en roman for å svare på en annen roman. Hun sier gang på gang hvor vanskelig det er å forsvare familien etter Arv og miljø, og at det kun kan gjøres i en roman.

Ironisk nok vil kanskje overgrepsofre si noe lignende: Det eneste stedet jeg kan fortelle min historie er i en roman. Det er det eneste stedet min stemme ble hørt, og hvor jeg ikke møter umiddelbar motstand. I Fri vilje sier også forfatteren Vera (Vigdis Hjorth) at hun ikke kan fortelle om overgrepene, de kan kun skrives om, bøkene må fortelle.

Det beste med romanen

Innledningsvis skrev jeg at dette ikke lenger er en debatt om litteratur, og det er et poeng jeg ønsker å gjøre folk oppmerksom på.

Det er uheldig om det dannes et bilde av at norsk samtidslitteratur er en offentlig barkeplass for familiære og amorøse strider.

Virkelighetslitteraturen er interessant, men debatten har gått seg bort i en diskusjon om hvem som har rett, noe som går forbi de litterære verkene. Jeg er glad for at en litterær debatt blir en riksdekkende nyhet, men den har mer av reality-tv enn litterære trekk over seg, og jeg tror at det er uheldig om det dannes et bilde av at norsk samtidslitteratur er en offentlig barkeplass for familiære og amorøse strider.

Et verk som Vigdis Hjorths Arv og miljø er så mye mer enn det. Visst ligger det smerte bak romanen, men det er også en roman som er viktig i vår tid, og som kan være viktig for mange mennesker som har opplevd noe av det Vigdis Hjorth skriver om.

Helga Hjorths Fri vilje er ikke en slik roman. Kanskje vil den endre måten vi ser på den kunstneriske ytringsfriheten på, kanskje vil forlag bli mer skeptiske til romaner der forfatteren utleverer slekt og venner. Men jeg tviler på det.

Tittelen er det beste med romanen. Fri vilje mot Arv og miljø, født sånn eller blitt sånn. Vi er kanskje underlagt gener og relasjoner som er utenfor vår kontroll, men vi har alltid en fri vilje, og hvordan vi bruker den definerer hva slags mennesker vi er og blir.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden