Spaltist

Dramaet som knuste Brexit  

Mays vingling har kostet både henne og Storbritannia dyrt, skriver Camilla Heiervang.

Bilde: Melanie Laccohee/ Wikimedia Commons

«So tell me what you want, what you really, really want», sang Spice Girls en gang på det glade 90-tall. Theresa May kan angre på at hun lot være å lytte til pop-ikonene.

Ambisjoner. Makt. Egoisme. Svik. Alle ingrediensene for et drama av shakespearske dimensjoner var til stede i gryta da Storbritannia forberedte seg på EU-avstemningen for over to år siden. Ingen trodde folkeavstemningen ville gi det resultatet som den ga. Ingen trodde Storbritannia noen gang ville forlate EU.

Men når vi først er inne på usannsynlige hendelser: ingen hadde forutsett at grunnen til at Boris Johnson ikke ble statsminister, da Cameron trakk seg dagen etter valget, ville være at hans livslange venn og kampanje-partner Michael Gove, nådeløst og kalkulert sviktet ham. Ved å melde seg på i kampen om toppvervet, tvang Gove, som da var justisminister, Johnson til å trekke sitt kandidatur. Uten Gove i ryggen hadde Johnson allerede tapt.

Kaos-uken

Jeg husker øyeblikket da nyheten om det ste-broderlige forræderiet nesten like godt som da nyheten om Leave-seieren tikket inn tidlig om morgenen 24. juni. Dagene som fulgte var preget av intens skuffelse og inntak av unevnelige mengder alkohol blant mine EU-ivrende venner. Få hadde likevel sett for seg at dramaet fra valgkampen bare var et lite frampek mot det som skulle komme. I minidokumentaren The Week That Broke Brexit slippes vi tettere innpå hva som skjedde i de skjebnesvangre dagene som fulgte.

Så hvilken påvirkning hadde hendelsene i de syv påfølgende dagene for landets fremtidige løsrivelse? Hovedproblemet synes å være en serie uheldige veivalg, som førte til at landets neste statsminister ble…vel, Theresa May.

Én slik uheldighet var at Boris Johnson stakk av gårde og spilte cricket, på samme tid som Michael Gove og hans over gjennomsnittet listige kone, Daily Mail-journalisten Sarah Vine, var i gang med å plassere brikkene rundt regjeringsbordet. I en e-post som ble lekket til pressen skrev Vine til Gove om hva han måtte forlange i bytte mot å støtte den blonde stipendskolegutten.

Men Johnsons manglende vilje til å legge kabalen før slaget var vunnet, ble dråpen for Gove og Vine, som løftet sverdet i tolvte time.

«Brexit means Brexit»

Det var ikke fritt for intriger mellom kvinnene i lederstriden heller. Andrea Leadsom, den andre kvinnelige lederkandidaten, ble visstnok mobbet til å trekke seg av Theresa Mays rådgivere, etter at hun i et intervju med The Times insinuerte at hun, muligens, var bedre egnet til å lede landet fordi hun var mor – til forskjell fra May.

May var en lettelse for skuffede euro-konformister. Mange tok store ord i munnen, og sammenliknet henne med Maggie Thatcher. En ny konservativ vår var i vente, trodde man: med solide May ved roret kunne de blå bli sittende i mange perioder.

Et utall intervjuer har gjort det klart at May fortsatt ville stemt for å bli i EU. Det skaper problemer når hun må handle mot egen overbevisning.

I et brev til medlemskapet av det konservative partiet sendt på e-post samme dag det ble klart at May var de konservatives nye leder, takket May Leadsom for den «verdigheten hun viste i dag» ved å trekke seg som kandidat.

Mays kampanje hadde sentrert rundt tre pilarer, skrev hun:

First, the need for strong, proven leadership to steer us through what will be difficult and uncertain economic and political times.

The need of course to negotiate the best deal for Britain in leaving the EU and to forge a new role for ourselves in the world.

Brexit means Brexit, and we’re going to make a success of it.

Second, we need to unite our country.

And third, we need a strong, new and positive vision for the future of our country. A vision of a country that works not for the privileged few, but works for every one of us.

Because we’re going to give people more control over their lives. That’s how together we will build a better Britain.

Dagbøkers største fordel er at man innimellom kan gå tilbake og undersøke om man handler slik man har tenkt. I så fall kunne kanskje denne e-posten vært en nyttig påminner for May, om hva hun siktet mot for to år siden.

Når Mays forslag til skilsmisseavtale med EU endelig ble klar, en avtale som for øvrig førte til at både Boris Johnson og Brexit-minister David Davies tok hatten sin og gikk, var det lite som tydet på at hun fortsatt mener Brexit betyr en endring fra det som har vært før. Snarere er hun overveldende opptatt av å bevare en tettest mulig forbindelse til EU.

Men festtaler bygger ikke landet. I The Week That Broke Brexit sukker en av kommentatorene og sier: «Det er hevet over enhver tvil at vi trengte en statsminister som tror på Brexit. Theresa May gjør helt klart ikke det».

Et utall intervjuer har gjort det klart at May fortsatt ville stemt for å bli i EU. Det skaper problemer når hun må handle mot egen overbevisning.

Do it like a Spice Girl.

Det er ennå ingen som har felt May. Hun har mest stukket kjepper i hjulene for seg selv, med den ene strategiske fiaskoen etter den andre. Så hvem burde hun ha lært av?

Vel, mitt beste svar er Ginger Spice. Geri Halliwell er kanskje blant vår tids mest undervurderte pop-ikon. Undervurdert ikke for musikken eller den spranglete 90-tallsstilen, men som person. Min vurdering er at hun er usedvanlig intelligent og reflektert. Noen vil kanskje mene at tiden i Spice Girls er et tegn på det motsatte. Men det ytre avslører ikke alltid det indre.

Da dokumentaren «Geri» av Molly Dineen dukket opp i Youtube-feeden min i sommer, visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. Fortellingen om Geri, i dagene og ukene etter at hun forlot Spice Girls i 1999, burde vært til inspirasjon for flere i den britiske regjeringen i tiden etter avstemningen.

Blant mange var Ginger den mest populære av jentene, og da hun forlot gruppen skulle man tro at livet hennes ville gå i stykker. I stedet ser man en ung kvinne i et sjelelig kaos, men med en enorm styrke til å bare være i kaoset.

Det krever et mot May og hennes like ikke har vist ennå. I stedet for å sette alle kluter til for å bevare de trygge forbindelsene med EU, for å unngå det usikre, burde hun fokusert på å levere på ønsket som resultatet av Brexit-avstemningen viste: et ønske om et mer selvstendig Storbritannia. Vinglingen hennes har kostet både henne og Storbritannia dyrt.

Å tåle usikkerhet er kanskje det viktigste vi mennesker trenger, for å utvikle oss. Bare så synd at så få tåler det. Ikke rart, da, at folk flest, trenger overnasjonale trygghetssymboler som EU. Best å ikke ta ansvar for noe selv.

Med mindre man bare ikke orker å kveles av andres krav lenger, og velger annerledes. Som Geri.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden