Fra papirutgaven

Drømmen om det fargeblinde samfunnet

Det er mange grunner, gode og dårlige, til at høyresiden har problemer med å diskutere rasisme.

Mens venstresiden ser rasismen overalt, har høyresiden en tendens til å ikke se den i det hele tatt.

 

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin, but by the content of their character.

Martin Luther King Jr.

I den ferske dokumentarserien The People v O.J. Simpson, handler mye av den første episoden om Simpsons tidlige karriere som amerikansk fotballspiller i superklassen. Dette veves sammen med fremveksten av borgerrettsbevegelsen. En etter en står både tidligere fotballkolleger og borgerrettsforkjempere frem med bebreidende ord mot Simpson, fordi han ikke tok del i deres kamp.

Simpson var apolitisk, og opplevde ikke at hans rase hindret ham. Uten å sitere Martin Luther King direkte, vises han i et TV-intervju der han fremhever at et menneske skal dømmes etter sin karakter, ikke etter hudfargen. Simpson så seg selv som uten rase, og både han selv og hans venner bekrefter at hvite så på ham som en av «sine egne». Han, oppvokst i fattige kår med en alenemor, hadde tilsynelatende nådd Martin Luther Kings mål allerede.

Men det er opplagt av USA på den tiden var et samfunn med betydelig diskriminering av svarte, en diskriminering de fleste vil mene er blitt betydelig mindre, men ikke eliminert. Noe av denne diskrimineringen var regelrett rasistisk, selv om lovverket etter hvert ble endret. Diskrimineringen hindret ikke sterke enkeltindivider å slå igjennom, og på noen områder, som i idretten, var dette enklere.

De som ikke ville se rasismen og diskrimineringen kunne peke på folk som Simpson og si: «Se – en svart mann behandles som likeverdig, og gjør stor suksess. Hvorfor gjør du ikke som han, istedenfor å syte og klage?» At mange var fattige og med dårlig utdanning var en personlig mangel de selv måtte ta ansvar for, eller kanskje det rett og slett skyldtes deres rase?

Jeg starter denne artikkelen i USA, og kommer tilbake til landet mange ganger nedenfor. Det er ikke tilfeldig. I Norge er mye av vårt bilde av rasisme farget av den amerikanske debatten – gjennom populærkulturen og stadige nyhetsinnslag om politivold og diskriminering. Politiske strømninger fra USA påvirker også Norge – fra striden om Trump til fenomener som mikroaggresjon og ytringsfrihet på universitetene.

Vi snakker heller om kultur

I dagens Norge er det lite uttrykt og eksplisitt rasisme, altså tanken om at noen raser har spesielle biologiske egenskaper som gjør dem underlegne. Istedenfor en debatt om biologiske raseforskjeller har vi i Norge en omfattende debatt om vi kan finne forklaringer på en rekke problemer i kulturelle forskjeller. For eksempel: Når arbeidsdeltakelsen, særlig blant kvinner, er betydelig lavere i innvandrergrupper fra Asia og Afrika enn blant etniske nordmenn, kan en del forklares med sosioøkonomiske faktorer, manglende språkkunnskaper og lignende. Men slike faktorer oppnår sjelden å forklare hele bildet. Det gir rom for kultur som delforklaring.

Det samme gjelder høyere kriminalitet blant innvandrere, der det også gjenstår en uforklart faktor i Norge og Sverige, mens innvandrere er mindre kriminelle i USA. Der kan gruppen innfødte igjen splittes opp. Svarte er langt mer kriminelle enn hvite amerikanere – og igjen har vi en blanding av sosioøkonomiske og kulturelle forklaringsfaktorer. Men også hvite amerikanere ser ut til å være mer kriminelle enn innvandrere fra fattigere land. Og etterkommerne til innvandrerne nærmer seg de innfødtes kriminalitetsrater. Den kulturelle forklaringsfaktoren er altså ikke utelukkende noe som setter hvite i et gunstig lys.

Folk fra andre kulturer bør behandles som individer, men hva gjør vi når mange ikke deler grunnleggende vestlige verdier?

For et par tiår siden var venstresiden veldig forsiktig med å godta kulturelle forklaringer. Isteden ble dårligere utfall forklart med diskriminering og strukturelle føringer, særlig av økonomisk art. Dette er fremdeles dominerende på det økonomiske området, men kulturrelativismen har vært på vikende front i den senere tid, ettersom det har blitt tydelig for flere at mange fra ikke-vestlige kulturer har en bagasje som strider med liberale og progressive verdier. Det handler først og fremst om islam – kvinnesyn, seksuelle minoriteter, retten til å bestemme sin egen religion eller mangel på sådan, blasfemi og mye annet.

Også liberalister har måtte konfrontere problemene med sin individualistiske tilnærming: Folk fra andre kulturer bør behandles som individer, men hva gjør vi når mange ikke deler grunnleggende vestlige verdier, ja rent ut går til krig mot dem?

Identitetspolitikk

Kultur basert på egen etnisitet dyrkes både av hvite grupper og minoritetsgrupper. Noen ganger er det lett å se det siste som en nødvendig solidaritetshandling, som borgerrettighetsbevegelsen som Simpson ikke ville bidra til. Men rasesolidaritet kan fort få brodd mot andre grupper, og innebære avstandstagen og direkte fiendskap mot disse. Det skjer opplagt blant hvit identitet-grupper i USA og andre steder, men Black Power-bevegelsen fikk også voldelige utslag gjennom Black Panthers, riktignok ikke av samme omfang som andre ekstremistiske bevegelser.

I svarte gettoer har svarte som forsøker å forbedre sine vilkår «innenfor systemet» – få seg en utdannelse og jobb, holde seg unna kriminalitet, etablere stabile familier – fått merkelappen «acting white». Barack Obama har brukt uttrykket for å beskrive slike holdninger, som han selv har blitt utsatt for, i tillegg til kritikk om at han heller ikke var «svart nok», siden han har hvit mor. Den fremtredende svarte samfunnsforskeren Ronald G. Fryer har skrevet om denne mekanismen innen utdanning. Dette er en omvendt rasisme som ødelegger både for den svarte gruppen og samfunnet som sådan.

Motstykket på hvit side til «acting white» er det som George W. Bush kalte «the soft bigotry of low expectations» – en oppfatning om at noen grupper ikke «har det i seg» til å gjøre suksess. De lave forventningene kan både forankres i at «systemet gjør dem sjanseløse», en typisk venstresideoppfatning, og kulturelle forklaringer, som gjerne vil være det høyresiden tyr til. Bush står for et mer optimistisk alternativ, i tråd med O.J.: Selv om du ikke har trukket gulloddet ved fødselen, er det mulig å lykkes, ved egen innsats og hjelp fra familie, venner, frivillig sektor – og staten.

Hold deg unna kulturen vår!

Identitetsbevegelsen blant etniske minoriteter i USA har i den senere tid fått et utslag som for utenforstående (hvite) som meg fremstår som rett og slett bisarr, nemlig motstand mot såkalt «cultural appropriation», det vil si at folk fra andre raser overtar kulturuttrykk som disse «eier». Og fra USA sprer dette seg til Europa.

Det har tidligere, særlig på venstresiden og blant liberalere, blitt sett på som positivt at en kultur tar opp i seg elementer fra andre. Nå klager noen over at dette er en slags utnytting av sårbare og autentiske kulturer.

I dag insisterer svarte aktivister på at hvite malere ikke får male svarte mennesker.

Den indiskfødte briten Kenan Malik skrev 14. juni i New York Times om redaktøren for bladet til Canadian Writer’s Union, som fikk sparken etter å ha forsvart hvite forfatteres rett til å skape karakterer med minoritetsbakgrunn. En hvit skulptør ble presset av indianeraktivister («indianer» er for øvrig rasistisk) til å ødelegge et kunstverk til minne om 38 indianere som ble henrettet i 1962, siden han som hvit ikke hadde noe med å rappe deres historie og lidelse. Malik avslutter sin artikkel med å minne om at på 1950-tallet nektet rasistiske radiostasjoner å spille «svart musikk» for sine lyttere. I dag insisterer svarte aktivister på at hvite malere ikke får male svarte mennesker.

«To appropriate a phrase from a culture not my own: Plus ça change, plus c’est la même chose.»

Kapitalisme og rasisme

Venstresiden har ikke vært fri for rasisme, men den har vært mindre utbredt fordi sosialismen har vært internasjonalistisk og opptatt av klasse som den definerende gruppen, ikke nasjon, klan, rase, religion. Sosialismen har ofte eksplisitt knyttet rasisme til kapitalisme og imperialisme.

Det første vil liberalister blankt avvise. Profittmaksimering taler imot rasisme. Det har rett og slett en pris å la være å handle og investere bare fordi motparten har en annen hudfarge. Det koster å la være å ansette en innvandrer med bedre kvalifikasjoner enn den hvite nordmannen. Det forhindrer selvsagt ikke at noen kapitalister faktisk er rasister, og velger å betale denne prisen, men da tar de med seg en konkurranseulempe. Dette er ikke noe som følger av kapitalismen, som tvert i mot ellers kritiseres for at den ser alle som atomiserte individer løsrevet fra samfunnet.

Derimot har imperialismen ofte rasistisk preg, enten det dreier seg om å erobre «underlegne» folkeslag eller utbre «sivilisasjonen» blant dem. Imperialisme har imidlertid ingen særegen tilknytning til kapitalismen, men er et gammelt og bredt fenomen som blant annet omfatter islamsk imperialisme og Sovjet-imperiet. Et eksempel er korstogene, som gjerne fremstilles som en ensidig vestlig aggresjon mot muslimene, men som i virkeligheten foregår i en lengre periode der grensene og alliansene var i endring og muslimske styrker truet med å overmanne datidens kristne stater.

Trangen til å gi Vesten og de hvite skylden for alt som er galt i verden, og fremstille alle andre som ofre, har skapt en motreaksjon på deler av høyresiden. Noen ganger vipper motreaksjonen over i skjønnmaling. Et eksempel er Niall Fergusons bok Empire, som går for langt i å forsvare det britiske imperiet. Ferguson har rett i at det britiske imperiet kommer fordelaktig ut sammenlignet med mange andre imperier, og ikke var uten forsonende trekk. Det hører også med til historien. Men en liberaler bør ta avstand fra imperialismen, noe ikke alle historisk sett har gjort. Konservative har historisk sett vært imperialismens kjernetropper.

Rasisme ikke hvites enemerker

Rasisme er ikke noe eksklusivt vestlig fenomen, verken historisk eller i dag. Gallup International Association offentliggjorde i sommer en undersøkelse tatt opp i 66 land – om Religious, Cultural and Racial Superiority. Den stilte spørsmålet om noen raser er andre overlegne. Resultatene varierer sterkt også innen nærliggende geografiske områder, men generelt er andelen som svarte bekreftende på dette lavest i vestlige land, samt Latin-Amerika.

Når det er sagt: Det er forskjell på å utøve rasisme fra en maktposisjon og fra en svak posisjon, en distinksjon som mange på høyresiden ikke gjør. Når politiet i Los Angeles i 1992 brukte overdreven makt mot Rodney King, høyst sannsynlig med innslag av rasisme som beveggrunn, er det i utgangspunktet mer alvorlig enn når svarte gjenger reagerte med å rasere koreanske småbutikker i South Central, LA. Jeg skriver i utgangspunktet, fordi disse opptøyene også tok liv, og det gjorde dem mer alvorlige enn Rodney Kings skader.

Maktperspektivet er viktig å ha med seg, men det bør ikke brukes til bagatellisering. Antisemittismen i Vesten er i dag utbredt blant to grupper: Muslimer (gjerne kamuflert som anti-sionisme) og på ytre høyre fløy. Ingen av dem er særlig mektige, men det er likevel en tilbøyelighet til å se med større overbærenhet på dette fra den første enn den siste gruppen.

Konservatismens onde fetter

Høyresiden må i denne saken, som jeg allerede har vært inne på, deles i konservativ og liberal. Konservative er opptatt av de kollektivene som sosialismen setter til siden – ikke minst nasjonen og religionen. Det skaper en åpning for rasisme – som vi kan kalle konservatismens onde fetter.

I dag er den populistiske – eller nasjonalkonservative – delen av høyresiden svært opptatt av innvandring, og det som ses på som trusler fra den siden – alt fra konkurranse om jobbene og velferdsutbetalinger til terror, kriminalitet og «norske/amerikanske verdier» mer generelt. Da kan veien til hvit identitet og den såkalte alt right-bevegelsen være kort, selv om dette langt fra er den eneste mulige eller naturlige veien.

Men å være for en streng innvandringspolitikk er ikke i seg selv rasisme. Det handler i større grad om at noen utenfra fremstår som en trussel mot det bestående. Arbeidsinnvandring vil for samfunnet som helhet ofte være et gode, men enkelte grupper lavt utdannede kan komme dårligere ut, selv om forskningen på dette området er sprikende. Unge menn som gjerne kunne tenke seg å bli håndverkere føler seg utkonkurrert av østeuropeiske innvandrere. At innvandringsmotstanden i denne gruppen gjerne er høyere enn blant høyt utdannede er derfor knyttet til egeninteresse, ikke nødvendigvis til negative forestillinger om «de andre». Slik motstand møter derfor også sympati fra deler av venstresiden, for eksempel i Klassekampen.

Det er rasjonelt å ville beskytte det man har.

Når en rekke beregninger, og sunt folkevett, tilsier at innvandrere med lav sjanse for å komme i jobb vil belaste velferdsstaten og dermed gå ut over dem som allerede bor i landet, er det ikke rasistisk å være restriktiv. Kort sagt: Det er rasjonelt å ville beskytte det man har. Det er selvsagt ikke til hinder for at denne rasjonelle motstanden kan få fremmedfiendtlige utslag, og at slik argumentasjon rett som det er dukker opp, ikke minst i sosiale medier. Det er nok også slik at mange som er imot innvandring fordi de rett og slett ikke liker de fremmede, tyr til vikarierende argumenter, enten de økonomiske eller de kulturelle.

Drømmen om like muligheter

Liberalismen er individualistisk og meritokratisk – vi dyrker individets vilje og evne til å skape fremgang for seg og sine. Men selv om vi i Vesten blir født med samme negative rettigheter, så er våre muligheter ganske ulike, avhengig av hvor vi er født og av hvem. Mange snakker riktignok om at vi alle skal ha like muligheter, men det er en utopi, eller i beste fall noe å strekke seg etter.

Men selv om like muligheter er en utopi, har staten en rolle i å bedre mulighetene for dem som har fått utdelt dårligere kort. Det betyr i praksis både universelle tjenester og sosiale overføringer, og overføringer målrettet mot de underpriviligerte. De fleste liberalister støtter derfor en vesentlig større rolle for staten enn som nattvekter, om enn noe mindre enn venstresidens partier.

Det har etter hvert blitt ganske bred politisk enighet om noen av svarene: De som er født med dårligere vilkår må hjelpes på vei, primært gjennom en gratis og god grunnutdanning. I USA har for eksempel skoler med mange svarte barn i gjennomsnitt like gode økonomiske vilkår som skoler med mange hvite, selv om skoleverket i utgangspunktet er lokalt finansiert, med de store skjevhetene det kunne bringe. Det ligger mekanismer for omfordeling i systemet. Tilsvarende er inntektssystemet for Oslo-skolene, som i hovedsak er basert på et tilskudd per elev, justert for sosioøkonomiske faktorer og behov for særskilt norskopplæring, slik at skoler med mange innvandrerbarn får mer.

Positiv diskriminering møter motstand

Problemet, og et skille mellom høyre- og venstresiden, oppstår når avbøtende tiltak knyttes eksplisitt til rase, og ikke for eksempel til inntekt. Det beste eksemplet på dette er «affirmative action» i USA, som først og fremst har vært brukt innen høyere utdanning. Svarte studenter med ganske dårlige akademiske kvalifikasjoner har fått studieplasser som de ellers ikke ville ha krav på, fordi de er svarte. I begynnelsen gikk dette ut over hvite, og siden systemet var rasebasert, ville en svart med velstående foreldre dytte ut en hvit med fattigere foreldre.

Etter hvert er systemene endret for å ta hensyn til flere kriterier, og det er først fremst asiater som blir diskriminert, siden de som gruppe har høye kvalifikasjoner og høy søkning. For tiden dreier den mest profilerte rettsprosessen seg om 64 asiat-amerikanske organisasjoners søksmål mot Harvard.

Affirmativ action har skapt mye misnøye i USA, og gjennom gjentatte rettsprosesser er systemet modifisert. Rene kvoter ble avskaffet av Høyesterett allerede i 1978, men fremdeles gis det preferanser for minoritetsstudenter. Argumentasjonen for dette har imidlertid dreid fra å rette opp gamle synder, til verdien av mangfold på universitetene. Noen er redde for at mange universiteter vil bli helt dominert av asiater dersom alle rasebaserte ordninger ble fjernet.

Blant Trumps supportere finnes det uten tvil rasisme, men det finnes også en utbredt oppfatning av at hvite mennesker blir diskriminert. Det er nesten alltid feil, men deres beste kort er den positive diskrimineringen som ligger i affirmative action.

Ikke bare de som blir forbigått, er skadelidende. For svarte studenter er utfallet sammensatt. Ja, flere får tilgang til høyere utdanning. Men mange av disse er ikke kvalifisert for studiene, og faller igjennom. Andelen som ikke fullfører studiene er langt høyere blant svarte (og latinos). Og også kvalifiserte svarte studenter som gjør det bra vil rammes av mistanke om at de egentlig bare er kvotert inn.

Begrunnelsen for positiv diskriminering for å bøte på gamle synder er sterkere i USA enn i Europa, siden en så stor del av USAs svarte kom til landet ufrivillig, og ble økonomisk utnyttet som slaver i en annen grad enn lavtlønnede innvandrere i Europa. Men i hvor mange generasjoner det er rimelig og klokt å kompensere for dette? I Norge kompenserer vi tatere og romanifolk for tvangssterilisering, og samer og kvener som ikke har fått tilstrekkelig utdanning, men det gjelder de direkte berørte, ikke deres etterkommere.

Den gode hensikt

Høyresiden er gjerne mer oppmerksom på utilsiktede virkninger av velmente tiltak, som ikke tar hensyn til faktisk adferd og mer eller mindre rasjonelt begrunnede fordommer. Amanda Agan og Sonja Starr skriver for eksempel i Quarterly Journal of Economics den 2. august i år om lover som forbyr arbeidsgivere å spørre om kriminelt rulleblad, siden dette ville virke diskriminerende overfor svarte. Problemet er at et slikt forbud fører til at arbeidsgiveres mistanke i stedet retter seg mot alle svarte. Før loven ble innført, hadde hvite 7 prosent større sjanse til å bli kontaktet av arbeidsgiverne enn sammenlignbare svarte. Etter loven økte gapet til 43 prosent. I fjor så to andre forskere, Jennifer Doleac og Benjamin Hansen på det samme, og fant at denne loven reduserte svartes sjanser til å bli ansatt med drøye 5 prosent.

Anonyme søknadsprosesser vil virke mot sin hensikt.

Erfaringene med anonymisering av jobbsøknader, med hensikt å redusere diskrimineringen peker i samme retning. Et eksperiment i Frankrike omtalt i American Economic Journal – Applied Economics i juli 2015 ga som resultat at anonymisering reduserte minoriteters sjanse for å bli innkalt til intervju og ansatt. En mulig forklaring var at arbeidsgiverne, som i dette tilfellet var selvselektert og antakelig mer positive til innvandrere, var tilbøyelige til å se gjennom fingrene med mangler i innvandreres CVer.

I 2012 førte et prøveprosjekt med anonyme jobbsøknader i Oslo kommune til en dobling av andelen innvandrere som ble innkalt til intervju. Professor Jon Rogstad ved Institutt for Samfunnsforskning, som hadde vært med på en rapport som kartla diskriminering i arbeidsmarkedet, ville likevel ikke anbefale anonymisering. Til VG sa han:

«Jeg tror det vil lukke søknadsprosesser enda mer ved at arbeidsgiverne kanskje vil bruke nettverket sitt i større grad enn de allerede gjør. Dermed tror jeg anonyme søknadsprosesser vil virke mot sin hensikt.»

Blind på hvert sitt øye

Både høyre- og venstresiden har sine problemer. Mens venstresiden trekker mot å se rasisme overalt, har høyresiden en tendens til å ikke ville se den i det hele tatt. Et eksempel er forholdet mellom politiet og kriminelle i USA, en gjenganger i morgennyhetene på NRK. Det er en kraftig overvekt av svarte blant dem som blir stoppet, ransaket og skutt av politiet, og de er kraftig overrepresentert i fengslene. For noen fremstår dette i seg selv som utslag av massiv rasisme. Men misforholdet blir sterkt redusert eller forsvinner når man tar hensyn til at svarte er langt mer kriminelle.

Bryter vi ned tallene og ser på individuelle saker, er det ingen tvil om at en del av politiskytingene har et rasistisk element. I noen av disse tilfellene blir politimennene straffet, i andre ikke. Min vurdering er altså at amerikansk høyreside har en tendens til å bortforklare eksistensen av diskriminering i justissystemet, mens amerikansk og europeisk venstreside (og langt inn på den moderate høyresiden) har en tendens til å overdrive utbredelsen av rasismen.

Høyresiden er hvit

Høyresiden har mange grunner til å være skeptisk til påstandene om rasisme, og ikke minst til mange av de konkrete tiltakene som foreslår for å bøte på dette. Men likevel er det grunn til en viss ydmykhet, på grunn av det enkle faktum at få på høyresiden utsettes for rasisme, eller det som kan oppfattes som rasisme. Vi er rett og slett kraftig underrepresentert blant ikke-hvite, og ser derfor saken fra et annet perspektiv enn de som føler seg rammet. Dette kan gi manglende forståelse for at noe faktisk oppfattes som et problem. Nils August Andresen skriver om de ulike perspektivene i denne utgaven av Minerva.

Jeg har tidligere skrevet en artikkel om «røtter», og at jeg ved den vanlige icebreakeren – spørsmålet om hvor du er fra, gjerne svarer Frogner, selv om jeg vet at intensjonen er å finne ut hvor jeg «egentlig» kommer fra, altså født og oppvokst – Toten. For meg er dette en artighet. Men det kan jo være litt leit for en som er født og oppvokst på Tåsen, men har brun hud, å stadig vekk måtte forklare dette. Rasistisk er spørsmålet ikke, men det kan oppfattes som et spørsmålstegn ved muligheten til noen gang å bli «norsk».

Sensitiviteten for slike ting er svært lav på amerikanske universiteter, og debatten om såkalte mikroaggresjoner går høyt. I en artikkel i forrige utgave av Minerva skriver Hårek Hansen:

«Men i UCLAs guide om mikroaggresjoner påpekes det på den annen side at det er svært viktig at vi anerkjenner raser. Når hvite forteller fargede personer at «jeg legger ikke merke til hudfarge», eller «vi er alle mennesker», bidrar det ifølge UCLA til å underkjenne personenes spesifikke erfaringer som rasialiserte/kulturaliserte mennesker, i tillegg til at det gjør det vanskelig for dem å påpeke rasisme. «Fargeblindhet», ideen om at vi ikke skal bry oss om folks rase, er altså en mikroaggresjon.»

Dersom Luther King skulle få oppfylt sin drøm, ville altså et av USAs eliteuniversiteter mene at hans barn ble utsatt for en mikroaggresjon.

Debatten rundt rase, men også i noen grad kjønn og seksuell legning, er i USA så giftig mange steder at de som har andre meninger enn minoritetsaktivistene og deres allierte nektes å komme til orde, slik Erik Løkke skrev om på Minervanett 1. august. Denne gruppen som forsøkes bringes til taushet er mangfoldig – fra alt right-provokatører som Milo Yiannopoulos og Ann Coulter, til akademikere som Charles Murray.

Kampen for ytringsfrihet fremstår for oss ofte mer presserende enn kampen mot ytringene.

Men her er det også en viktig distinksjon, som kan bli borte på høyresiden. Å sette ytringsfriheten høyt, og derfor være veldig skeptisk til innskrenkninger i den, både via lover og regler, kan fremstå som at ytringen anses som OK. For noen av «krenkelsene» vil det være tilfelle, men som oftest snakker vi om ytringer vi bør ta avstand fra, og da bør vi huske å gjøre nettopp det.

Og her ligger kanskje et av de store problemene med at det er så få ikke-hvite på høyresiden: Kampen for ytringsfrihet fremstår for oss ofte mer presserende enn kampen mot ytringene. For begrensningen på ytringsfriheten, den rammer oss, mens ytringene selv – de rammer stort sett noen andre.

Denne artikkelen er hentet fra Minervas papirutgave 3/2017. Temaet diskuteres på lanseringen 17. oktober. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden