Ideer

Drømmen om de liberale religionene

Mange muslimer befinner seg i en slags eksistensiell limbo, skriver Bård Larsen.

Bilde: Pixabay

Faktum er at svært mange av verdens religiøse har en konservativ praksis.

I debatter om religion hevdes det titt og ofte at reaksjonær, ubehagelig eller til og med voldelig praktisering av religion er religiøst avvik og i strid med religionens mening.

«Jeg orker ikke lenger. Jeg slutter i kirka», skrev for eksempel sjømannsprest Jens Bjelland Grønvold i et brev til biskopene fordi de ikke vil godta samboende prester. «Som teolog og prest undres jeg over hvordan Den norske kirke ønsker å opprettholde ekteskapet som samlivsform for prestene sine», uttalte presten Andreas Ihlang Berg.

Man må ta for gitt at der noen kristne mener at samboerskap er ukristelig, mener både Grønvold og Berg at andre samlivsformer enn ekteskap er forenlig med guds lære.

Spørsmålet om vigsel av homofile vekker enda sterkere følelser. Da bispemøtets samlivsutvalg anbefalte at Den norske kirke skal kunne vie homofile par, mente Øyvind Åsland i Norsk Luthersk Misjonssamband at vedtaket var et svik mot Bibelen: «De som åpner for homofilt samliv kan ikke slippe unna med påstander om at de tolker bibeltekstene noe annerledes. Her står vi overfor et svik mot Bibelens autoritet.»

Den mest slående diskrepansen mellom troens forestilte kjerne og praksis er likevel sjelden så påfallende som når spørsmålet om islam og terror med jevne mellomrom fyller mediespaltene.

«Perversjon av religionen»

Den britiske statsministeren Theresa May, uttalte etter terrorangrepet på Westminster Bridge i slutten av mars at det var galt å beskrive London-angrepet som islamsk terror, da angriperen sverget til en politisk ideologi som er en «perversjon av en stor religion».

Underforstått at islamisme ikke har noe med islam å gjøre.

Vår egen utenriksminister Børge Brende har sagt lignende ved flere anledninger, antagelig for å roe gemyttene og som en diplomatisk gest til moderate muslimer. I 2015 uttalte Kåre Willoch uttalte til Dagsavisen at islamistene som sto bak terroren i Paris og København, ikke var ekte muslimer når de skadet uskyldige.

Eurosentrerte tolkninger

At teologer strides om troens legitimitet og overføringsverdi er ikke noe nytt, for å si det forsiktig. Den troende vil uansett alltid ta sitt eget standpunkt til inntekt for det gode.

Forståelsen av det gode er imidlertid ofte kontemporær, for ikke å si eurosentrert.

De religiøse postulerer at de andre religiøse må være fromme og handle i henhold til troens kjerne.

Forståelsen av det gode er imidlertid ofte kontemporær, for ikke å si eurosentrert: For muslimer i Europa er en muslim som gir sin tilslutning til liberalt demokrati eller toleranse for homofile, gjerne frommere enn en muslim som vil ha sharialover og forbud mot homofili.

Eller mer banalt: For en kristen i Norge er en prest som ikke vil ha oljeboring i Lofoten, gjerne en sannere kristen enn en prest som liker petroleumsbransjen.

Hva ville Jesus eller Muhammed ha sagt? Ja, hva ville de ha sagt?

Faktum er likevel at svært mange av verdens religiøse, langt utenfor den liberale diskursen i vårt lille hjørne av verden, har en konservativ praksis.

Krigerske skrifter

Både ikke-troende og troende argumenterer for at krig, massedrap og terror begått i religionens navn, ikke er religion i det hele tatt, men heller en manifestasjon av slem statsmakt, etniske motsetninger eller politisk demagogi.

Likeledes hevdes det, med rette, at de største drapsorgiene i det forrige århundret, som Holocaust og Det store spranget i Kina, var iscenesatt av ateister eller okkultister. Det er for eksempel hovedargumentene i fagbøker som Karen Armstrongs Fields of Blood og William T. Cavanaughs The Myth of Religious Violence.

Men slikt gir bare mening hvis man betrakter religioner som noe som står utenfor det verdslige tolkningsrommet.

For andre er religiøse skrifter primært historiske skrifter, skrevet av mennesker gjennom utrolige tider, ganske så krigerske, både i handling og historisk kontekst. Det er velkjent at religion er blitt brukt som legitimeringsstrategi for vold, og frihet og toleranse er heller noe som religiøse lederskap og religiøst praktiserende har måttet tillempe seg etter omstendighetene.

Å avskrive religionens uheldige og ekstreme sider er i praksis en benektelse av religionenes kompleksitet og tolkningsrom.

For å si det veldig enkelt: Det står ikke til troende at religioner har det til felles at de alle sammen springer fra den samme nestekjærlige kilden, og at deres perverteringer er resultater av flere hundre års manipulasjon og falsk bevissthet.

I dag ser vi ganske riktig at liberale, sekulære og moderne tolkninger av islam har vokst fram, men vi ser også en radikalisering som drar kraftig i den andre retningen, og religionen behøver ikke å være mindre ektefølt av den grunn.

Å avskrive religionens uheldige og ekstreme sider er i praksis en benektelse av religionenes kompleksitet og tolkningsrom, eller det vi kan kalle omvendt essensialisme: Ekstreme islamister mener gjerne at de er de eneste sanne troende og som derfor vil gjenopprette det opprinnelige kalifatet gjennom sanseløs brutalitet.

Den omvendte essensialismen vil tolke det motsatt: At islam er grunnleggende fredelig og nestekjærlig. Slike tolkninger er gjensidig ekskluderende. Og den mangler logisk stringens: Også liberale tolkere av islam (eller andre religioner) må erkjenne at skriftene inneholde passasjer som er dypt problematiske, men som må tolkes i lys av den tiden de har sitt opphav fra.

Belfast og Bagdad

Polemikeren og ateisten Christopher Hitchens langet som kjent ut mot de fleste religiøse retninger.

«Religionene snakker om frelse i det hinsidige, men de søker makt i den bestående verden», skrev han i boka God Is Not Great – How Religion Poisons Everything, der han på sitt taktløse vis påsto at alle religioner er menneskeskapte ideologier uten selvtillit nok til å kunne sameksistere på en sivilisert måte med andre trosretninger.

Ikke blir vi nødvendigvis bedre mennesker av troen heller, mente Hitchens. Han pekte på at det ikke er noen automatikk i forholdet mellom religiøs tro og gode handlinger.

En av passasjene i boka er fra en polemikk mot den amerikanske evangelisten Dennis Prager om religionens antatt iboende godhet.

«Hvis du gikk inn i en mørk bakgate i en fremmed by og så en flokk menn komme mot deg, ville du ikke føle deg tryggere hvis du visste at disse mennene kom fra et religiøst møte?» spør Prager.

«Hvis jeg bare kan forholde meg til bokstaven B», repliserte Hitchens, «så har jeg hatt den opplevelsen i Belfast, Beirut, Beograd, Betlehem og Bagdad. I hvert av de tilfellene kan jeg gi deg gode grunner for at jeg ville føle meg utsatt for umiddelbar fare nettopp fordi mennene kom fra et religiøst møte.»

IS’ røtter i islamsk tradisjon

Flere bøker belyser IS’ (og al-Qaidas) dype historiske og ideologiske røtter i den islamske tradisjonen.

I The ISIS Apocalypse (2015), av den amerikanske islamismeforskeren William McCant, fremgår det at IS’ apokalyptiske taktikker og strategier har røtter i Sunni-tradisjoner.  Slik det formuleres i anmeldelsen av boka i Foreign Affairs, har IS’ påkallelser av dommedag og endetid røtter i muslimsk historie: «McCant påviser slående ikonografiske og retoriske likheter mellom Den islamske staten og den abbasidiske revolusjonen i 750, da opprørere med sorte flagg eliminerte det andre kalifatet og innførte det tredje.» Også her var apokalypse, kalifat og revolusjon uadskillelige størrelser.

Jason Burke sporer jihadismens intellektuelle røtter til moderne tenkere.

McCant fremholder også IS’ røtter i relativt nær islamsk historie, og da særlig i saudisk wahabisme. IS’ drakoniske avstraffelsesmetoder er ifølge McCant hentet mer eller mindre direkte fra hudud i islamsk strafferett (dekapitering, korsfestelse, steining, amputasjon og pisking), som også blir praktisert i dagens Saudi-Arabia.

Jason Burke, korrespondent i The Guardian og forfatter av boken The New Threat (2015), sporer jihadismens intellektuelle røtter til moderne tenkere som Det muslimske brorskapets fremste ideolog, Sayyid Qutb (1906-66), og den palestinske teologen Abdullah Azzam (1941-89), som var en av hovedarkitektene bak jihadismen mot den sovjetiske okkupasjonsmakten i Afghanistan.

Islam er en religion som er internt variert og mangfoldig. Islamisme er derimot en ideologi hvis hensikt er å påtvinge samfunnet en spesifikk utgave av islam, innbefattet en radikal forståelse av jihad som legitimering av makt og vold for å spre og knesette disse ideene, mener Burke.

Behovet for å distansere seg

Mange muslimer befinner seg i en slags eksistensiell limbo. På den ene siden utsettes de for kollektiv skyld for sin egen religion og må svare for avsindige tolkninger og praksiser som de overhodet ikke kjenner seg igjen i.

På den andre siden svarer en del muslimer med å mene at det som er ubehagelig, overhodet ikke er en del av religionen deres (et teologisk knep som selvsagt ikke er et eksklusivt islamsk fenomen).

Det første steget for å bekjempe ekstremisme og fundamentalisme, er i lengden å erkjenne hvor det kommer fra. De fleste radikaliserte muslimer begynner naturlig nok sin ferd mot avgrunnen som «vanlige» troende. Ved å erkjenne kan man også forandre.

Det er ingen overdrivelse å hevde at verdens muslimer står midt i en beinhard kulturkamp mellom frihet og tyranni. Ikke minst fordi muslimer selv er de mest utsatte for jihadistisk råskap og teologisk autorarianisme.

Ikke noe konkret å oppspore

Selv tror jeg lite på at tekster som denne, skrevet av ikke-muslimer, vil bidra noe særlig til en oppmyking av islam. Reform må komme fra muslimer selv fordi mennesker som kulturelle skapninger er relativt allergiske mot paternalisme fra «utsiden».

Sverige er i ferd med å få et helt annet og mindre berøringsengstelig ordskifte enn for kort tid siden.

Om vi ser oss rundt i verden – og i Norge – er det likevel svært mange liberale eller moderate muslimer ute i offentligheten. Som alltid kan problembeskrivelser (som denne) fremstå som overdrevne og pessimistiske.

Det kan også legges til at Sverige – som i lang tid har vært en prügelknabe blant islamkritikere – er i ferd med å få et helt annet og mindre berøringsengstelig ordskifte enn for kort tid siden.

Etter terrorangrepet i Stockholm forsøkte jeg å finne en slags bekreftelse på at at svenskene flokket seg om et narrativ der terroren ikke har noe med religion å gjøre. Symptomatisk nok var Twitter breddfull av slike bebreidelser, men uten å vise til noe konkret, av den enkle grunn at det ikke var noe konkret å oppspore.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden