Politikk

Drømmen om et nytt Fyrtårn

Den norske venstresiden ser et nytt håp i et gresk parti som er vokst ut av desperasjon og usannsynlige løfter. Grekeren i meg blir nervøs.

Den norske venstresiden ser et nytt håp i et gresk parti som er vokst ut av desperasjon og usannsynlige løfter. Grekeren i meg blir nervøs.

Det er noe med norsk venstreside som fryder min greske halvdel. Mens andre nordmenn gjerne lar sin post-lutheranske indignasjon gå ut over søreuropeisk vanstyre (i alle dens avskygninger), har jeg hittil kunnet stole på at sosialister vil tilgi, bortforklare og unnskylde alt tullet grekerne vikler seg inn i.

Norge har en sterk sosialdemokratisk arv og Hellas en tallrik venstreside. Grekerne nøt godt av norsk støtte under sin militærjunta mellom 1967 og 1974, da Norge var blant de første til å oppfordre til internasjonale reaksjoner mot regimet. I bresjen stod arbeiderpartitopper slik som Jens Evensen, Einar Førde og Arne Treholt.

Arbeiderpartiet betraktet seg siden som søsterpartiet til Pasok i Hellas, etter at de stormet inn på den politiske scenen i 1981 med løfte om at Hellas nå skulle «tilhøre grekerne». Siden har partiet rukket å bli forhatt og forlatt av greske velgere, og Jens Stoltenbergs gratulasjon om en «seier for sosialdemokratiet» i 2009 var nok siste gang det var noen kjærlighetsvise å få nordaførr for Pasok.

Lyset atter tent
Med Syrizas valgseier sist søndag øynet flere i den norske venstresidens intelligentsia håp om at lyset atter var tent. På sosiale medier rykket spenstige folk som Magnus Marsdal, Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes ut med gratulasjoner. Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson skrev kronikker som uttrykket håp om et vendepunkt. Som greske velgere øyner de en ny venstrebølge som etter hvert skal skylle over det ganske gjeldsrammede Sør-Europa. Grekeren i meg gleder seg over omtanken.

Rare sengekamerater
Men at det er krusninger i venstrebølgen ble klart allerede blåmandagen etter valget. Det viste seg å være behov for en medsammensvoren. Siden gammelsosialistene i Pasok hadde stemt for presidentkandidaten i desember, hadde de heller ikke vært med på opposisjonens politiske knep for å tvinge frem et nyvalg. Det flunkende nye Potami var ennå ikke kommet inn i parlamentet og hadde slik i praksis ikke tatt stilling. Søndagskvelden viste også at det ene småpartiet etter det andre var havnet under sperregrensen og derfor var ute av spillet. Nyfascistene i Gyllent Daggry og kommunistene i KKE ønsker seg revolusjon (riktignok i hver sin retning) og hadde lenge utelukket ethvert samarbeid.

Kun de «uavhengige grekerne» i ANEL stod igjen, anført av den brautende patrioten Panos Kammenos. Her er mange kameler å svelge for de nye venstreradikale. ANEL er imot homofile når de vil gifte seg, og innvandrere når de sniker seg inn i landet. De er også hundre prosent for å gjøre den kristen-ortodokse greske profil tydeligere i skolevesenet.

Dette var likevel ikke noen større hindring for Syriza enn at den ateistiske Alexis Tsipras (som for første gang i gresk historie lot seg sverge til statsminister uten en prests velsignelse), inviterte gruppen med seg på sin nye jobb. Journalister med kjennskap til Athen kan fortelle at de to seg imellom har «god kjemi», noe de utvilsomt vil trenge i stort monn.

Slik kunne røyken gjøres hvit i Athen. Habemus det nye Europas første venstreradikale regjering! De fleste fortsetter å glede seg over seilasen, selv om venstrebølgen unektelig ser litt ut som ruskevær.

Løfter som skal innfris
Noen ser derimot ikke ut til å la seg begeistre. De stiller spørsmål om hva den uslepne diamanten Tsipras kan oppnå. Og, når de tenker seg om, lurer de på hvor lenge trotskyistene, økologene og feministene orker å dele seng med det homofobe kristenfolket som ville holde både fattigfolk og EU-inspektører ute av landet. (Grekeren i meg blir litt engstelig.)

Den nye regjeringens løfter skal innfris omtrent som følger: Hellas skal ikke falle tilbake på drakmen, men kravene for å forbli et euroland skal avvises. Gjelden må slettes, skjønt noen nye lån må gis innen det blir gjort slik at avbetalinger som forfaller i år kan betales, og dessuten trengs lån for å dekke fremtidige underskudd. Er det for mye å håpe på at EU føyer seg etter et land som ikke har noe å forhandle med?

Så må det økonomiske sluket skapt av gresk korrupsjon tettes. Folkets tillit til politikerne må gjenreises slik at skattene betales og pengene havner der de skal. Hvem har vel bedre forutsetninger til dette enn en regjering som kom til makten ved kynisk maktspill og bakromsavtaler, som med knyttet venstre- (og høyre-) populistisk neve skal tale Brussel midt imot?

Kjære norske venstreside, vær så snill å ikke glemme Hellas. Ikke gi opp grekerne om det går galt denne gangen også. Det er tungt nok å måtte skuffe sine egne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden