Forsiden

Drømmen om Europa

Tyve år etter at Norge sist stemte ”nei” til EU, har Norge fortsatt en viktig rolle å spille i det europeiske samarbeidet.

Tyve år etter at Norge sist stemte ”nei” til EU, har Norge fortsatt en viktig rolle å spille i det europeiske samarbeidet.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas kom med følgende budskap da han var i Norge denne høsten: ”20-årsjubileet for avstemningen om EØS-avtalen har havnet i skyggen av 200-årsjubileet for Grunnloven.” Er det tilfelle? Selv om vi har valgt å stå utenfor til en viss grad, har Norge en viktig rolle å spille i Europa i årene som kommer – både gjennom humanitært engasjement og forsvar for menneskerettighetene.

Betydningen av murens fall
Det har vært flere merkedager for europeisk historie denne høsten, med 100-årsmarkering for utbruddet av 1. verdenskrig og 25-årsjubileum for Berlinmurens fall. For vår del har derimot 200-årsjubileet for Grunnloven vært i fokus. Markeringen av Berlinmurens fall har vært betydelig – og det er ikke uten grunn: Murens fall betød slutten på et delt Europa. Det så på et tidspunkt ut til at liberalismen hadde vunnet, og Francis Fukuyama erklærte det liberale demokratiets seier. Denne mangeårige europeiske idyllen brast i år, med Russlands annektering av Krim og Putins fremmarsj i Ukraina.

Likevel har det, i disse tiårene etter murens fall, vært en betydelig økonomisk integrering i Europa. For Norge sin del skjedde denne gjennom EØS-avtalen, som sikrer likebehandling blant europeiske borgere. Den gir med andre ord unike muligheter for grenseløst samarbeid. Norge tjener på de fire friheter, som utjevner sosiale forskjeller og sikrer bedre utnyttelse av kompetanse. Fri flyt skaper sosial mobilitet og nettopp derfor er Schengen og EU viktig. Vi sa for 20 år siden ”nei” til å bli medlem av EU, men vi er likevel sterkt integrert og tilknyttet til det europeiske samarbeidet. Nettopp det kan det se ut til at flere har glemt i debatten om finanskrisen i Europa.

Et forbigått jubileum
Tidligere i høst avholdt den tyske filosofen Jürgen Habermas en gjesteforelesning ved Universitetet i Stavanger. Habermas’ forelesning hadde tittelen Demokrati i Europa og temaet var hvordan man skal bygge demokrati over landegrenser.

I sin innledning kom Habermas med følgende uttalelse:

The 20th anniversary of the agreement by which Norway is affiliated with the European Union remains somewhat in the shadow of the Bicentennial of the Constitution whose celebration takes pride of place in Norway this year. However, through that first move towards a postnational future, Norwegian democracy is tightly wedded to the fate of democracy in the European Union, on which I will focus today.

Habermas understreker det mange i norsk offentlighet ser ut til å glemme: At det norske demokratiet har knyttet sin skjebne tett til skjebnen for demokratiet i EU.

Habermas understreker det mange i norsk offentlighet ser ut til å glemme: At det norske demokratiet har knyttet sin skjebne tett til skjebnen for demokratiet i EU.

For 20 år siden var Europa fortsatt i en overgangsfase etter murens fall. I dag er det økonomiske utfordringer og sosial uro, både innenfra og utenfra, som preger unionen. Når Norge da valgte en slik spesiell tilknytningsform til EU, er det viktig å huske at det er en dynamisk tilknytning som er i kontinuerlig utvikling. Dette kom særlig godt til uttrykk tidligere i høst, da det ble kjent at Norge hadde blitt enige med EU om finanstilsyn. Det betyr at norsk finansnæring nå sikres adgang til det europeiske markedet. I den forbindelse har grunnlovens § 115 om suverenitetsavståelse blitt trukket frem. Ifølge grunnlovens § 115 (tidligere § 93) kan ikke Norge overføre myndighet til et organ man selv ikke er medlem av, uten at det foreligger tre fjerdedels flertall i Stortinget. Sist gang denne paragrafen ble brukt var nettopp da EØS-avtalen ble vedtatt – altså har den stått ubrukt i over 20 år. Den nye avtalen med EU ble ansett for å være så inngripende at § 115 måtte tas i bruk. Europaretten er med andre ord i stadig utvikling og gjennom vår tilslutning gjennom EØS-avtalen er også vi med på denne.

I sin forelesning tok også Habermas til orde for mer EU-demokrati, noe som er helt nødvendig, da det europeiske prosjektet trenger en klarere folkelig forankring. Men er det mulig? Habermas ønsker seg ”en felles europeisk offentlighet som kan bidra til å utvikle mer tillit mellom nasjonalstatene” (Klassekampen 13.09.14). Habermas har lenge ytret seg som tilhenger av unionen, men påpeker som flere at utfordringen ligger i det demokratiske underskudd. Svaret på denne utfordringen er ifølge filosofen ytterligere demokratisk integrasjon, noe som ser ut til å være svært vanskelig gitt dagens politiske klima.

Tidligere i høst avholdt som kjent Skottland avstemning over hvorvidt de skulle forbli eller forlate Storbritannia, men de stemte for å bli i den britiske unionen. Dermed har en av hovedprioriteringene til den nylig valgte kommisjonspresidenten Juncker blitt å besvare det såkalte ”britiske spørsmålet”. Hvordan gi britene følelse av mer selvstyre og frihet fra Brussel, samtidig som de forblir integrerte?

”Den eneste måten man kan få Europa ut fra dette tilbakefallet i nasjonalistisk splittelse, er å fortsette integrasjonsprosessen i en demokratisk retning”, uttalte Habermas videre. Likevel kan det være at han er for optimistisk – man skal ikke undervurdere betydningen og viljen til nasjonsbygging i Europa.

Felles grenser betyr felles ansvar
Vi er en del av Europa og gjennom EØS-avtalen er vår hverdag og fremtid uløselig knyttet til det europeiske samarbeidet. Derfor er det også i Norges interesse at EU går i retning av mer demokrati.

Derfor er det også i Norges interesse at EU går i retning av mer demokrati. 

EUs økonomiske og sosiale krise de siste årene har slått hardt til og over fem millioner unge europeere er arbeidsløse. Arbeidsledigheten blant unge i Spania er på 55 %, men man skal likevel være forsiktig med å snakke om en ”tapt generasjon”, slik som flere har gjort. En tapende generasjon er vel mer presist. Samtidig er det farlig at denne generasjonen velger å snu ryggen til det politiske systemet. Økonomisk og demokratisk åpenhet er noe vi alle tjener på. President Juncker må fremover jobbe for å styrke Europas konkurransekraft og da er de unge nøkkelen til Europas gjenreisning. I EU er økonomisk og politisk integrasjon to sider av samme sak. Har da Norge noe å bidra med i Europa i årene som kommer? Hva er vår rolle? Jeg vil peke på en av vår tids største utfordringer: Drømmen om Europa.

I høst har EUs asyl- og innvandringspolitikk kommet i fokus, blant annet gjennom NRKs dokumentarserie Drømmen om Europa, hvor vi møter norsk politi på jobb for Frontex, EUs politisamarbeid. Politimann Rolf-Arne Kurthi jobber med etterretning ved Schengens yttergrense, mens Karoline Lynne leter etter flyktninger som forsøker å smugle seg selv over grensen. Vi ser her at vår moral i praksis testes: Italia har valgt å legge ned redningsoperasjonen Mare Nostrum og overlater nå ansvaret til EUs felles operasjon Triton. Triton vil foreta grensekontroller, men ikke drive det redningsarbeid til havs som Mare Nostrum har gjort.

Det er sagt at grenseløse utfordringer krever grenseløst samarbeid. Derfor er det nettopp gjennom slikt arbeid Norge bør, kan og må bidra med sitt humanitære engasjement og forsvar for menneskerettighetene. Europa er omringet av geopolitiske kriser og de siste årene har 22 000 mennesker mistet livet på flukt til Europa. Målet og drømmen er å nyte godt av de liberale asylreglene og gjennom dem skape seg et bedre liv. Gjennom Schengen har Norge overtatt EU-reglene fullt ut, noe som betyr at Schengens yttergrense er vår yttergrense.

I sommer leste jeg Stefan Zweigs selvbiografi Verden av i går. Mer enn noen annen europeer opplevde Zweig de gleder og ikke minst grusomheter som har formet kontinentet og preget vår europeiske historie. Han vokste opp i Wien, i tryggheten av det tusenårige østerrikske monarki, en tid han selv beskrev som ”frihetens gullalder”, men skulle i løpet av livet oppleve to ødeleggende verdenskriger. Gjennom sine erindringer viser Zweig nettopp det at idéen om Europa er en drøm. Denne drømmen må fastholdes og fornyes av hver generasjon. Dagens generasjon med unge europeere er langt ifra desillusjonerte – til det har krisen rammet for hardt – men skal disse som er nøkkelen til Europas gjenreisning kjempe for den demokratiske integrasjon Habermas etterlyser, er kanskje en drøm høyst nødvendig. Som Zweig selv skrev:

Hvor tåpelige disse grensene er, sa vi, når hvilket som helst fly lekende lett svinger seg over dem! Hvor provinsielle og kunstige tollgrensene og grensevaktene er, hvor lite de passer i vår tid, som åpenbart krever samarbeid og verdensbrorskap! Følelsen steg likeså høyt som flyet, jeg beklager alle som ikke var unge den gang og opplevde disse siste årene av tillit i Europa.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden