Forsiden

Drømmen om mammalykke

«Å ha barn i dag er ikke det samme som for en generasjon siden», påstår Susanne Kaluza. Men er det ikke i grunnen ganske så likt?

«Å ha barn i dag er ikke det samme som for en generasjon siden», påstår Susanne Kaluza. Men er det ikke i grunnen ganske så likt?

Mammarådet
Susanne Kaluza (red.)
Aschehoug, 2014

Fremstillingen av småbarnslivet i media og i bloggverdenen levner liten tvil om at det å være mamma i dag er litt av en utfordring. Man blir overøst av gode, men motstridende, råd fra eksperter, foreldre, venninner og fremmede på gaten.

Susanne Kaluza er bloggeren og journalisten som stupte inn i debatten om reservasjonsrett for leger tidligere i år. Noen uker senere fikk hun ”lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier ’svangerskap er ingen sykdom’”. Nå er hun ute med en bloggbok som skal hjelpe oss å forstå hvor vanskelig det er å være småbarnsmor anno 2014.

Mammarådet

Jeg er selv småbarnsmor og tenkte boken kunne gi noen kjappe råd. Boken er omtrent ikke tykkere enn brosjyrene om amming og bekkenbunnsøvelser som man får med seg hjem fra sykehuset post-partum. Men etter å ha lest hele føltes den minst 50 sider for lang. Det blir som å nilese samtlige kommentarer på mammanett.no, babyverden.no og barnimagen.no en hel kveld, og det uten hjelp av escape-funksjon.

Glitrende mangohjerter
Å leve opp til idealet om det perfekte mammalivet er altså ikke lett. Før helgen rapporterte Aftenposten om det nye statusjaget etter å føde små babyer. Og når barnet er født, må man ikke bare tråle rundt i butikkene for å finne den sagnomsuste, men akk så utsolgte, babyluen med pelsdusk til 1400 kroner, man må også ha et perfekt og plettfritt hjem hvor barselgruppen kan utveksle cupcake-oppskrifter og tips for hvordan bli kvitt melkekvisene hos babyen slik at huden ser perfekt og plettfri ut til babyfotograferingen. Så må man selvfølgelig også ha den perfekte mannen, tid til å ta vare på parforholdet (skilsmisse før den lille er to år ville ikke tatt seg godt ut på Facebook i det hele tatt), den perfekte fotballfruemagen og drømmejobben, i tillegg til det å mestre kunsten å gi barna en pedagogisk riktig oppdragelse til fingerspissene.

Heldigvis kunne Kaluza selv hjelpe oss for noen år siden med ”Den lille matpakkeboka”, hvor hun kommer med hendige tips for hvordan lage perfekte matpakker med bamseformede brødskiver, hjerteformede egg, mangohjerter og fiskepuddingstjerner med glitter. Men Kaluza er altså nå møkk lei alle ekspertrådene som småbarnsmødre blir overlesset med. Hennes nyeste bok, Mammarådet, skal være redningen for oss forvirrede og stressede småbarnsmødre, og skal samtidig være et bidrag i debatten om hvordan mammaer kan forene småbarn og tidsklemme med det moderne, urbane liv.

Samtlige av bidragsyterne er mammabloggere. En tredjedel er enten blogger, skribent eller journalist av yrke. Svært mange av mødrene virker påfallende like, med deretter like hverdagsbeskrivelser. Hvor er for eksempel innvandrermoren, moren til det funksjonshemmede barnet, den lesbiske moren eller adoptivmoren? 

Jakten på Atlantis
I boken møter vi hun som skulle ønske at besteforeldrene hjalp mer til heller enn å være så opptatte med reising og selvrealisering på sine eldre dager. En annen irriterer seg over at andre til stadighet skal kommentere hvor flott hun ser ut så kort tid etter fødselen. Kaluza selv skriver om hvordan det ikke er å ha peiling på noen ting som nybakt mor.

Vi blir kjent med alenemammaen, som gir råd til andre alenemødre: ”Skaff deg kjæreste”.

Felles for flere av tekstene er at de samtidig som de prøver å ta avstand fra presset om å være den perfekte mor og bare være seg selv, likevel ikke klarer å la være å strebe etter dette idealet som om det var det forsvunne Atlantis. Og de som har innsett at idealet er uoppnåelig, streber etter det livet de ikke har. Vi blir kjent med alenemammaen, som gir råd til andre alenemødre: ”Skaff deg kjæreste”. Hun føler at ”det mest ensomme i verden ikke er å være mutters alene, men å være mamma alene.”

Idde Mari på 24 år har ønsket seg barn hele livet, men føler hun er for ung til å oppfylle samfunnets ideal om den perfekte førstegangsmoren på tredve år som allerede har unnagjort lang utdannelse og lynkarriere og et par styreverv som topping.

Så har du ultralydjunkien som, i sitt seneste (og fjerde) svangerskap allerede har tatt fire ultralyder og drømmer om en ultralyd-app hvor hun konstant kan følge med på fosterets puls på iPhonen:

”Tenk så kjekt daglig å kunne se den lille der inne. Man rekker å bli riktig godt kjent. Det kan være greit, for når ungen først er ute, er du kanskje opptatt med babysvømming og refleksologi, barnevognjogging og homeopati, babymassasje og barselskafeer. Da kan det hende at du blir såpass stressa at du ikke rekker å bånde nok med barnet ditt. Med hyppige ultralyder kan du få gjort unna mye av den babybåndinga. Så kan du ved hjelp av andre apper legge til antrekk, forandre hårsveis og øyenfarge, ja, rett og slett, få testet ut hvordan barnet ditt vil ta seg best mulig ut.”

Ironisk ment? Etter å ha lest hele teksten er jeg usikker. For når hele bidraget er skrevet slik, og den samtidig avslutter med en mer alvorlig mine om at slike bekymringer ”var helt ukjent for mora mi da hun ventet meg”, får jeg den snikende følelsen av at hun mener det litt, innerst inne.

”Alt var mye bedre før”
Gjennomgangstemaet i boken er at det slettes ikke er så lett å være mamma i dag. Forordet åpner med et hjertesukk fra Kaluza om hvilke utfordringer vi har å hanskes med. For ”mens vi godt kan snakke med mødrene våre om frykt for fødselen eller utfordringer når to-åringen ligger i gangen og hyler fordi han nekter å ta på seg vinterdressen i midten av januar, er det vanskeligere å be om deres erfaringer med å dele bilder på Instagram eller å ta med storesøsken på 3D-ultralyd.”

Nei, det er jammen ikke lett.

Hvis vi skreller bort all pynten, vil vi oppdage at det meste er likt.

Så er det Haustljos, feministdatteren som ble sykemeldt på grunn av stress og nå skammer seg over å jobbe deltid etter å ha feilet i å mestre det perfekte mammalivet. Trist konstaterer hun at ”jeg er en litt dårligere mor enn mødre var før. (…) Det er en skjebne jeg hver dag lærer meg å leve med.” Hun mener det var lettere å være en god mor før, fordi livet da var så mye enklere.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å jobbe deltid mens barna er små, dersom man ønsker det. Men å skylde på at tidligere generasjoner hadde det så mye lettere, blir for enkelt.

Hvis vi skreller bort all pynten, vil vi oppdage at det meste er likt. Også våre mødre hadde urealistiske forventninger å leve opp til. De var bare av et annet slag.

I mine foreldres generasjon var kvinnene kommet ut i arbeid og måtte fint klare å sjonglere full jobb med barnestell, samtidig som det ikke var samme grad av forståelse blant arbeidsgivere for fedrenes bidrag i hjemmet. Det ble gjerne forventet at den nybakte pappaen pent skulle stille opp på jobb noen timer etter fødselen, for det å ta seg av barnet var jo tross alt kvinnens jobb. Og i mine besteforeldres generasjon jobbet gjerne ikke mødrene, men det hadde de heller ikke hatt tid til med matlaging, velling av korn til babygrøten, gulvskrubbing, klesvask og rengjøring av tøybleiene i en gryte på kokeplaten. Flere ganger daglig.

I dag har vi lang permisjon, barnehageplasser, støvsuger, vaskemaskin, engangsbleier, ferdig grøtpulver og, ikke minst, menn som bidrar mer i hjemmet enn noen gang. Men tidligere generasjoner hadde selvsagt ikke Instagram, 3D-ultralyd, babybånding og bamseformede brødskiver å bekymre seg for.

Privat, ikke politisk
Noen av tekstene er morsomme å lese, og én – Fargeklatt, den ”eldre” moren som har omsorgsansvar ikke bare for barnet sitt, men også for sin gamle og demente far – fremkalte til og med en tåre i øyekroken min. Et av de forfriskende høydepunktene er Casakaos, som tester ut ulike ekspertråd à la «Sju ting du ikke bør si til barnet» og «Slik får du positive barn» i det treåringen får tidenes trassanfall i lekebutikken. Ikke uventet forlot hun lekebutikken med en like hylende unge under armen.

Mammarådet makter ikke å ta skrittet videre inn i samfunnsdebatten om arbeidsliv, kjønnsroller og likestilling.

Problemet er at man bør kunne forvente mer av en debattbok enn den samme deprimerende elegien eller den sukkersøte lykkerusen som mammablogger ofte består av. Mammarådet makter ikke å ta skrittet videre inn i samfunnsdebatten om arbeidsliv, kjønnsroller og likestilling. Akkurat som Fittstim og Råtekst – de feministiske bøkene som skulle sette samfunnsdebatten i flammer for 15 år siden – går tekstene i Mammarådet i fella ved å være private, og ikke politiske. Problemstillingene blir kun overfladisk omtalt, og bloggerne klarer ikke ta skrittet videre og virkelig ta et standpunkt.

Noen av de bedre innleggene prøver å ta opp samfunnsviktige temaer, om enn noen av de litt tilfeldig. Tinteguri, bedre kjent som Anita Krohn Traaseth, blogger, trebarnsmor og adm. dir. i HP Norge, retter fokus mot likestilling mellom mødre og fedre i arbeidslivet.

Instamamma prøver å problematisere andres eksponering av barna sine på nettet, men uten å ta skrittet videre til å diskutere barns personvern, og uten å innse at hun sitter i et allerede knust glasshus. Hun er sjokkert over alt det andre legger ut om sine barn, men har selv både Facebook, Instagram og en blogg som er åpen for alle hvor hun deler bilder og «søte kommentarer» om sine barn. Men også her blir tematikken barns personvern kun overfladisk og litt tilfeldig drøftet.

Også Idde Mari, 24-åringen som alltid har ønsket seg barn, men som vil vente til hun er minst tredve for å unngå å bli stemplet som «ung mor», forblir privat heller enn politisk. En mulighet til å drøfte endringer i dagens velferdsordninger for å stimulere flere til å få barn tidligere, blir forbigått.

Jeg skulle ønske Kaluza kunne satt sammen en mer politisk bok. Den har mye uutnyttet potensial, og som den etter hvert drevne samfunnsdebattanten Kaluza har blitt, kunne hun ha løftet denne boken fra mammablogg til å bli et bidrag i debatten om foreldrepolitikk og likestilling.

Målet for Mammarådet var å undersøke hvordan det egentlig er å være mor i dag. Den gir et øyeblikksbilde av hvordan det er å være bloggmamma og mammablogger i 2014, men den kan ikke sies å gi et representativt bilde av spennet av de ulike mødrene som faktisk finnes i Norge. Til det er utvalget av bidragsytere for snevert, og tekstene for begrensede.

Mammarådets topp seks tips for småbarnsmødre:

  1. ”Ta deg en banan. Lavt blodsukker er din verste fiende.”
  2. ”Snakk med partneren din og bli enige om avgjørelsen.”
  3. ”Oppmuntre pappaen til å holde babyen! Det gir selvtillit.”
  4. ”Gi deg selv en klapp på skulderen med jevne mellomrom.”
  5. Tips til alenemødre: ”Skaff deg kjæreste.”
  6. ”Ikke gi opp!”

 

 

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere.

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag.

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller følg denne lenken for å donere et valgfritt beløp via Paypal.

Takk for din støtte!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden