Spaltist

Drop-in kirken

Møtet med døpefonten bør være forpliktende, skriver Ivar Bu Larssen. På bildet: Døpefonten i Nidarosdomen.

Bilde: Trondheim byarkiv/Flickr, CC BY 2.0

Det er bra å gjøre døren høy og porten vid, men å ta del i den kristne forsakelse og tro skal ikke være en uforpliktende sommerflørt.

«Drop- in»-begrepet forbindes med frisørsalonger der du kan komme innom for en klipp, uten å ha en avtale på forhånd. Det formidler noe enkelt og uforpliktende: noe som ikke trengs å planlegges, men som kan gjøres på et flyktig innfall.

Med dette som bakgrunn kan det sies å være bemerkelsesverdig at det de siste årene har det oppstått et nytt fenomen i Den norske kirke, i form av«drop-in dåp», altså et tilbud om dåp der foreldre kan komme til kirken med sine barn for å få dem døpt uten forhåndsavtale. Voksne dåpskandidater kan også benytte seg av tilbudet.

I påsken ble det arrangert drop-in dåp i Oslo domkirke, forrettet av biskop Kari Veiteberg, og i Stavanger er det mulig å følge impulsen om å døpe seg under årets gladmatfestival (!). 

Drop-in dåp kan på den ene siden sies å være et tiltak for å senke terskelen for dåp. Samtidig må  det også sees som et tiltak for å være med på å snu den nedadgående tendensen for kirkens dåpstall. 

Døren er allerede åpen

Intensjonene er utvilsomt de beste, og  på et plan kan det sies å være en motvekt til det økonomiske presset som kan følge med dåpshandlingen. Dåpen har blitt kalt «det nye bryllupet» – en begivenhet som samler familie og slekt til en stor feiring. For en del utgjør dåp slik en økonomisk utfordring som kirken gjør rett i å motarbeide. 

Likevel vil jeg hevde at «drop-in dåp» et feilsteg som mer enn noe annet illustrerer situasjonen i Den norsk kirke på den ene side, og forholdet mellom folk og kirke på den andre. I et desperat forsøk på opprettholde relasjonen gjør kirkens sitt ytterste for å minske terskelen ved kirkens inngangsdør. 

Den norske kirke definerer seg selv som en åpen og inkluderende folkekirke, dette er selve essensen i kirkens selvforståelse, og det går igjen i festtaler og strategidokumenter som et mantra. 

I møte med nedadgående kirkelige statistikker synes dette å være det eneste saliggjørende, altså å bli stadig mer åpen og inkluderende, slik kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum har understreket ved å si at kirken skal være «låvedørsåpen.»

Dette høres fint ut, men det bygger på et feilaktig premiss om at folk vil oppsøke kirken hvis kirkedøren bare settes på et enda videre gap. Saken er at det store flertallet av befolkningen og kirkens medlemmer synes å være komplett likegyldige til hva som foregår innenfor låvedøren. 

Kirken som tjenesteleverandør

Problemet er altså ikke mangel på åpenhet; det er tvert imot at meningheten som et gudstjenestefeirende fellesskap skrumper inn, og at det store flertallet av dem som benytter seg av kirkelige handlinger, altså dåp, bryllup og begravelse, forsvinner ut av kirkedørene like motstandsløst som de kom inn. 

At et par håndfuller med dåpssøkende dukker opp til «drop-in»-time i kirken, er en parentes i det større bildet av nedadgående kirkestatistikker. Viktigere er hva «drop-in»-fenomenet formidler. 

Dåpen symboliserer en livsforvandlende handling, der den døpte får del i Jesu død og oppstandelse, det vil si at den døpte dør med Kristus og oppstår til et nytt liv med ham. En kan spørre seg hvor mange av dem som kommer til kirken i anledning dåp som får med seg denne kraftfulle symbolikken.

I dåpen blir barnet (evnt. den voksne) en del av kirken, bokstavelig talt et «med-lem» i den lokale menigheten. Det er derfor et poeng at dåpen bør skje i en gudstjeneste der menigheten er tilstede. Dette kan neppe sies å være tilfelle ved drop-in dåp.

Drop-in dåp formidler en uforpliktende relasjon mellom folk og kirke, der det impulsive og flyktige får fortrinn fremfor det gjensidig forpliktende. Man kan selvsagt innvende at heller ikke vanlig barnedåp – fra barnets perspektiv – er gjensidig. Vanlig barnedåp innebærer likevel både en tydeligere forventning både til foreldre og faddere om å tenke gjennom hvilke forpliktelser dåpen innebærer. Drop-in-dåp – der kirken også stiller med faddere om nødvendig – signaliserer at kirken ikke forventer forpliktelse, i en tid der det er det motsatte som trengs.

Forståelsen av forholdet til Gud som en forpliktende relasjon for både Gud og menneske er fundamental i kristendommen, og dette går igjen gjennom Bibelen og hele kirkens tradisjon. Drop-in logikken står derimot i markedsliberalismens tegn, der mennesket er konsument og kirken blir redusert til å være tjenesteleverandør.

Gratis, men ikke billig

Selvsagt kan mennesker som oppsøker kirkelig drop-in dåp være drevet av kristen tro og et genuint ønske om å bli en del av kirken. Slik sett er det ikke folks motiv det er grunn til å kritisere; det er hva kirken selv formidler som er kritikkverdig. 

Relasjonen mellom folk og kirke blir ikke styrket gjennom at kirken blir til en vidåpen låvedør, fullstendig uten terskel. Det som kjennetegner en gjensidig forpliktende relasjon, som betyr noe for begge parter, er at den faktisk krever at en er villig til å investere noe i forholdet. 

Hvis kirken faktisk tror på sitt budskap om at Kristus døde for vår skyld, slik at vi skulle få ha en relasjon til Gud, så bør det formidles at dette er noe dyrebart og mer forpliktende enn en impulsiv drop-in handling. Som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer påpekte: At nåden blir gitt gratis, uten at det kreves motytelse er noe annet enn at den er billig. 

Det er også mulig at en drop-in dåp kan være inngangen til en mer forpliktende relasjon til både kirken og Gud, men litt uærbødig vil jeg hevde at det er mer sannsynlig at den innebærer en kort kirkelig romanse som ikke trenger å være mer forpliktende enn en sommerflørt. 

Det bør være i kirkens interesse å signalisere tidlig i relasjonen at man er ute etter et forpliktende forhold.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden