Spaltist

Du grønne, glitrende moské

Bilde: Pixabay

En fortelling om da hærføreren for den rødgrønne kirken, Gunnar Stålsett, tok ordet under lysvesperen i Sagene kirke.

Sagene kirke har de siste fem årene arrangert lysvesper, en type kveldsgudstjeneste med musikk, omlag hver sjette torsdag, og uten øvrige forpliktelser mellom klokken 19 og 21 havnet jeg plutselig på de slitte benkeradene en torsdag sent i november.

Oppvokst i en slags kristen kulturspagat med en indremisjonerende morfar på Vestlandet og en hvitkappet prestefarfar på Oslo vest, har jeg naturlig nok tilbrakt mine voksne år som tvilende trosskeptiker, frivillig på utsiden av alle kirkerom. Men den lille plakaten utenfor, som fristet med Tord Gustavsens jazz og en stille stund, var forlokkende.

En slags overordnet religiøsitet var dog det eneste mine besteforeldre hadde til felles. Der den ene, til min farmors store forskrekkelse, hoppet av jusstudiet etter en teologisk innskytelse, fullførte den andre kun syv års folkeskole, dro deretter til sjøs og startet så en rekke industrifabrikker. Vestlandets svar på Hans Nielsen Hauge, med andre ord.

I den ene stuen var biskop Stålsett stadig på kaffeslabberas, mens farmor foldet hender over den visnede hortensiaen (verdt å prøve, ikke sant?). I den andre lå avisen Dagen og Det nye testamentet ved siden av godstolen som vendte ut mot elven nedenfor de søkkvåte, regnfulle jordene, sommer, høst, vinter og vår.

I dag holder sistnevnte seg til de gode liberalkonservative strømningene på Vestlandet, mens førstnevnte – på sine eldre dager – fnyser av det liberalistiske Høyre og søker i en motreaksjon den skjønne (grønne) frelse hos miljøpartiet.

Om dette er en felles yrkesskade hos prester i Den norske kirke eller et forfallstegn på veien inn i det evige liv, er vanskelig å si. Men lysvesperen i Sagene kirke antyder at det er det første. For mens også kommunister som Mímir Kristjánsson ser komikken i at blåbær og kultur visstnok er «den nye oljen», er det ingen i Den norske kirke som ler når man slår det fast: Grønn propaganda er det nye frelsen.

Han litt pistrete og høstblek, hun med det planlagte bustete håret.

I halvtimen mellom halv syv og hel denne torsdagskvelden ble kirken stadig fullere. Kulturelitistene i den røde bydelen inntok gradvis rad etter rad. Selv Jonas Gahr Støre og kona gjorde sin inntreden få minutter før syv. Han litt pistrete og høstblek, hun med det planlagte bustete håret.

Så viste det seg at selve hærføreren for den rødgrønne kirken, Gunnar Stålsett, skulle holde preken midtveis i vesperen. Det var altså ingen hvilken som helst kirkekveld jeg hadde snublet innpå.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Refleksjoner til ettertanke

Da Gustavsens toner bredte seg i kirkerommet der Isak for et års tid siden løp fra sin kristne mor til en ventende Even, kom roen over oss fortapte lam.

Men siden var det ikke mye ro å få. I stedet for en stram liturgi, hadde gudstjenesten preg av barnebursdagsrebus med stasjoner for både det ene og det andre i kirken. Til høyre kunne man bevege seg langsomt i en troslabyrint, til venstre skrive bønnelapper. Ved alteret fikk man velsignelse eller forbønn på forespørsel, og for selve nattverden måtte man – hold deg fast – vende ryggen mot alteret og gå bak i kirken.

Men alt det var til å holde ut. Det som virkelig fikk det til å skvette i en trosskeptiker som meg, var Stålsetts refleksjoner. Ut av det blå, eller skal jeg si det grønne, kom plutselig et selvforherligende klapp på skulderen til Den norske kirke.

Hva slags grønn, tenkte jeg. Limegrønn?

Først plapret Stålsett løst om sannhets væren og gjerning. Om lysvesper som «refleksjoner til ettertanke», med et dypt innpust mellom «etter» og «tanke» , og om at den globaliserte virkeligheten kan sees som et uttrykk for Guds røst. Andektig tenkte jeg på kristendommens kropp og ånde i det tjueførste århundret da Stålsett plutselig skiftet tema: «Kristne grønne menigheter, 330 i Den norske kirke. 1000 grønne moskéer i Indonesia.»

1000 grønne moskéer, du. Hva slags grønn, tenkte jeg. Limegrønn? Mosegrønn? Kanskje er det et trivselstiltak lik idéen om å male alle husene i Sortland blå, som for å bøte på mørket i stedsnavnet? Det er mulig at filmen Eat, Pray, Love lyver, men så vidt jeg kan forstå, er det allerede trivelig på Bali. Grønt og frodig er det også.

Hvorfor løftet Stålsett frem moskéene? Var det for å sette farge på den sorte høstkvelden? For å fremstå relevant? Aktuell? Trendy? Eller kanskje den høyeste utmerkelsen han kunne få blant de fremmøtte i Sagene kirke denne kvelden: som en etisk orientert raddis?

Jeg var kanskje uforberedt, men raddisstemningen førte til et aldri så lite kultursjokk. Til hverdags er Sagene kirke nemlig ganske så sakral.

Du grønne, glitrende

Mitt livs første store kultursjokk kom en sankthansaften en gang vi feiret langs elven med storfamilien og bygdefolket. På barneskolen hadde vi lært at plastikk forurenset, at det ødela planeten, og at det var vi barn som måtte si fra til voksne om at det ikke var greit å la motoren kjøre mens de ventet på oss utenfor speideren eller fotballbanen.

Jeg husker forskrekkelsen da morfar likevel, helt uten å bry seg om mine iherdige innsigelser, slang de sorte plastsekkene på bålet. «Men hva med klimaet? Hva med fremtiden?» insisterte jeg. Han lo og sa at det kom nok til å gå bra.

Kildesortering redder jo faktisk ikke kloden.

Lite visste jeg da at alle mine planer om å bli en 25 gradersdusjende enøkheltinne aldri ville bli virkelighet, og at jeg ville prioritere plass til vaskemidler fremfor kildesortering under vasken når jeg selv ble voksen. Kildesortering redder jo faktisk ikke kloden. I beste fall går tiltaket i null.

Med litt virkelighetsorientering rundt forbrukerpåvirkningens effekt (eller mangel på sådan) er det lett å utvikle en viss skepsis til alle de grønne tiltakene vi oppfordres til å gjennomføre. Slutte å fly, slutte å kjøpe klær, slutte med det ene, slutte med det andre. Bytte smykker, smelte om oldemors gamle brosjer, ha matavfall liggende under vasken i dagevis, egne poser til søppeldunken og ikke minst – det evige handlenettet.

Vi kan spise grønt, smykke oss grønn, leve grønt, kjøpe grønt, reise grønt, og – tydeligvis – tro, be og preke grønt.

Guffen gusjegrønn

Stålsetts henvisning var til prosjektet «Vår grønne menighet», som er kirkens menighetsbaserte klimatiltak. Her kan menighetene som ønsker det, forplikte seg til 25 ulike tiltak, registrere disse, og så smykke seg med et grønt og skjønt selvbilde.

Og i tråd med norsk bistandsånd er de grønne, glitrende moskéene i Sørøst-Asia det perfekte speilbildet av vår internasjonale solidaritet og bidrag til klimaavtaler signert i diverse storbyer rundtomkring på kloden.

Stålsett synes nok det er et tegn på at verden går fremover nå før jul. At grønne moskéer i Indonesia og norske, grønne menigheter viser at mennesker på tvers av kultur og religion kan forenes om et felles mål i kampen mot klimaendringene.

Men for meg og andre desillusjonerte pessimister er denne skjønne frelsen ikke en håpets grønn, men en guffen gusjegrønn av meningsløse fraser og selvforherligende kvasipolitisk vissvass.

Jeg har oppdaget at jeg liker å gå i kirken.

I TEDx-foredraget «The end of green» (2012) beskriver Jeremy Heimans hvordan «grønn» har blitt en innholdsløs merkevare som det ikke koster noe å kle seg i. For forbrukerne betyr ikke lenger «grønn» at produktet eller handlingen sammenfaller med mer etisk forbruk eller mindre menneskelige fotavtrykk på den blå planeten.

Det har gått inflasjon i grønt, og kursen er stadig synkende. Begrepet er allstedsnærværende, og resultatet er spygrønne markedsføringsstrategier hvor enn man snur seg.

Skriftens tale

Jeg har oppdaget at jeg liker å gå i kirken. Det føles fortsatt som et sted der man kan stille som likemenn uavhengig av bakgrunn og levekår.

Men jeg kunne tenke meg å slippe å høre om grønne kristne menigheter og grønne moskéer. Uten enighet om midlene på vei til målet, er klima blitt en sak som splitter i stedet for å forene. Med oppfordring til resirkulering og gjenvinning i norske menigheter kommer ikke kirken noen vei videre mot en grønnere klode.

Tenk hvis gudstjenesten kunne handlet om skriftens tale heller enn tomme fraser hentet fra rødgrønn doktrine. Da hadde det kanskje vært verdt det, å vende ryggen mot alteret for å motta nattverden. Kirken kunne vært et sted som forenet konservative kulturpessimister og elitistiske arbeiderpartiledere en helt vanlig torsdagskveld.

Dét skal det stå på min bønnelapp neste gang det er lysvesper på Sagene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden