Fra papirutgaven

Dulting heller enn tvang

I anledning tildelingen av Nobelprisen i økonomi til Richard Thaler republiserer vi en artikkel om en av hans sentrale ideer - dulting.

Det er i dag offentliggjort at Richard Thaler har fått Nobelprisen i økonomi. I den forbindelse republiserer vi en artikkel fra Minerva nr. 3/2009, først publisert på nett 13. oktober 2009. Den handler om dulting – nudging – en av de ideene han er mest forbundet med. Tyler Cowen har publisert en utmerket oversikt over Thalers viktigste arbeid. 

Et sentralt premiss i Richard Thaler og Cass Sunsteins bok Nudge er at det er bedre – mer liberalt om du vil – å dulte folk i riktig retning enn å tvinge dem. Det å legge til rette for gode valg, selv om det skulle innebære en viss manipulasjon, er bedre enn å vedta en lov eller ilegge en avgift for å påvirke valget. Jeg deler Lars Fredrik Svendsens generelle skepsis til paternalismen, slik det fremgår av han kritiske artikkel i dette nummeret, men liberalere som meg fortrekker likevel dulting fremfor forbud. Kristian Meisingset har snakket med samfunnsgeografen Karl-Fredrik Tangen, som med sin marxistiske referanseramme er uenig. – Det er mer gjennomsiktig og realt å styre med påbud og forbud, sier Tangen. Mulig det, men det blir mindre frihet av det.

De to forfatterne, og nesten alle andre som har deltatt i den ganske omfattende internasjonale dultedebatten, har hovedsakelig anvendt denne innsikten til å lete etter områder som foreløpig er uregulert eller frie for offentlige dulte-tiltak. Det kan også hende at dulting kan komme forbud og påbud i forkjøpet, og dermed være å foretrekke. Jeg skal ikke avskrive muligheten for at det kan finnes gode begrunnelser for slike forslag, men denne artikkelen handler om noe annet: For liberalere bør det være viktigere å finne områder der påbud og forbud kan erstattes med dulting.

Noen setter mer pris på vind i håret enn å redusere risikoen for skader.

Thaler og Sunstein er innom noen få slike forslag. Blant annet støtter de individuelle investeringsvalg i offentlige pensjonssystemer, som jeg kommer tilbake til. De går også inn for privatisering av de ikke-juridiske aspektene ved ekteskapet, og at den juridiske samboeravtalen i høy grad baserer seg på ”default-løsninger”, altså regler som gjelder dersom partene ikke aktivt velger noe annet. Annet sted har de tatt til orde for valgfrihet i grunnskolen, slik at nærskolen er default-løsningen som man kan velge seg bort fra. Et annet lite eksempel de viser til er at motorsykelister, ved å ta ekstra kjøreopplæring og tegne helseforsikring, kan be seg fritatt fra hjelmpåbudet. Noen setter mer pris på vind i håret enn å redusere risikoen for skader.

Retten til å leve farlig
Både individuelt investeringsvalg og hjelmpåbudet dreier seg om retten til å ta risiko, og her åpner det seg mange andre muligheter. Denne retten begrenses i dag på en rekke områder av to grunner — hensynet til den enkelte, og hensynet til andre, samfunnet. Jeg synes det er et grunnleggende frihetskrav at den enkelte kan styre sitt eget liv og dermed selv kan velge å ta risiko. Men paternalister har rett i at individet ikke alltid er klar over hva de egentlig risikerer. Da blir løsningen mer informasjon. Dultingen kan bestå i å gi valgfrihet i bytte mot at man skaffer seg nok informasjon til å ta et informert valg, og godtgjør at man er velinformert.

Vi kan for eksempel tenke oss, inspirert av forslaget om unntak for hjelmpåbudet, en adgang til unntak for bilbelteforbudet mot å se en informasjonsfilm om hva som skjer ved kollisjoner og tegning av særskilt forsikring som dekker helsevesenets utgifter ved trafikkskader. Men hvorfor i all verden skulle vi tillate det, vil mange si. Å unnlate å bruke bilbeltet er da bare dumt, og dette ville helt sikkert føre til flere ulykker? Svaret er like enkelt som det er utilfredsstillende for de som synes formynderskap er naturlig: Fordi det er mitt liv, og det er min rett å vurdere om jeg synes at et bilbelte er så plagsomt at jeg heller lar være. Kall det gjerne et unntak for de dumme og de vrange, og de er det vel ikke så mange av?

Velinformerte narkotikabrukere
Ofte er manglende informasjon bare er ett av flere argumenter for forbud. Alkohol og narkotika har negative virkninger primært for brukeren, selv om bruken også påvirker andre. For alkohol har dette ført til bruk av dulting i form av opplysningskampanjer, men også sterkere virkemidler i form av restriksjoner på reklame, utsalgssteder og utsalgstider, samt høye avgifter. Men ikke regelrette forbud.

For narkotika gjelder forbudslinjen, som riktignok praktiseres fleksibelt. Frontene mellom tilhengere av forbud og legalisering er skarpe. De siste ville trolig ikke vinne særlig mange nye tilhengere ved å foreslå at voksne mennesker skulle få rett til å bruke narkotika bare de gikk igjennom et kurs om hva medisinsk og annen forskning sier om skadevirkningene. Forbudstilhengere vil gjerne innvende at informasjon ikke er nok, fordi narkotiske stoffer har egenskaper som gjør det umulig å foreta rasjonelle valg.

Velge seg bort fra røykeloven
Mange forbud og påbud er begrunnet med skadevirkninger for andre – et komplisert spørsmål. I slike tilfeller dreier det seg ikke om paternalisme, men å beskytte andres rettigheter eller velferd. Promillekjøring og brudd på trafikkreglene utsetter åpenbart tredjepart for risiko, og da er det legitimt med forbud.

Men hva med røyking, som først og fremst skader røykeren, men også utsetter andre for en viss risiko og ulempe? Det kommer an på hvor alvorlig vi synes dette er, og hvorvidt røykingen inngår i en frivillig relasjon, en implisitt kontrakt (eller kanskje til og med en eksplisitt). I Norge har vi nylig bestemt at røyking på arbeidsplassen, inkludert utelivsbransjen, skal være forbudt, mens det foreløpig er lovlig å røyke i sitt eget hjem, selv om familien er til stede. I hjemmet forutsetter vi at det eksisterer en implisitt kontrakt – alle parter aksepterer røykingen, og kanskje kompenserer røykeren de andre på andre måter.

Den norske røykeloven ble primært begrunnet med hensynet til de ansatte i utelivsbransjen, selv om mange av disse var (og er) røykere. Stortinget kunne ha vedtatt røykeloven som default, og så gitt mulighet for unntak for lokaler der alle ansatte undertegner på at de er kjent med og aksepterer risikoen. Spesielt for ansatte som røyker selv kunne dette være et ytterst rasjonelt valg. For å være på den sikre siden kunne man kreve et kort kurs i tobakkens skadevirkninger.

Risikoen for gjestene fra passiv røyking er betydelig lavere, siden de oppholder seg i lokalene i kortere tid. I tillegg er gjestene der helt frivillig, mens man kan hevde at valgfriheten er mindre for de ansatte, siden konsekvensene ved å kreve røykfrihet er alvorligere — en mulig arbeidsgiver mindre. Men også i forhold til gjestene kunne man dulte ved å kreve informasjon, for eksempel oppslag om farene ved passiv røyking ved inngangsdørene.

Retten til å jobbe mye
Og hva med dem som jobber mye? Er dette ansatte, legger vi ganske sterke begrensninger på overtiden gjennom arbeidsmiljøloven. Selvstendig næringsdrivende står fritt til å ”drive rovdrift på seg selv”, noe mange gjør med stor entusiasme. Begrensningene for ansatte begrunnes av hensyn til den enkelte, som må beskyttes mot sine egne dårlige valg, eventuelt at han skal kunne presses av arbeidsgiver. Grunnen kan også være hensyn til andre, for eksempel der arbeidstakeren har en stilling som gjør at han kan utsette andre for betydelig fare ved å jobbe for mye. Hviletid for sjåfører er en slik ordning.

Men dersom vi ser bort fra de som faller inn under hensynet til andre, kunne ikke arbeidstakere som ønsker det få lov til å avtale seg ut av arbeidstidsbegrensningene i større grad enn i dag?

Selvstendig næringsdrivende står fritt til å ”drive rovdrift på seg selv”, noe mange gjør med stor entusiasme.

Det samme kan tenkes for ferieloven. Mange mennesker opplever perioder i livet, for eksempel som unge enslige, der de har større nytte av litt ekstrainntekter enn å ta ut fire-fem ukers ferie. Ofte kan ferielovens mulighet til å overføre to uker til neste år være utilstrekkelig. Dersom vi mener at det finnes paternalistiske eller samfunnsmessige grunner til at folk trenger litt ferie hvert år, behøver kanskje ikke dette kravet settes ved 25 feriedager. Loven kan altså gi rett til 25 feriedager, som i dag, men ingen plikt til å ta mer enn for eksempel 12. Amerikanere flest klarer seg for eksempel med et par uker, og de har ingen lovpålagt rett eller plikt til å ta ferie.

Men ville det ikke være mye greiere å bare avvikle disse lovene som begrenser arbeidstiden? Jo, det er mitt primærstandpunkt. Men loven kan altså brukes til å dulte i den retning våre lovgivere har ønsket ved å fastsette en norm og gi arbeidstakerne rett til fri, men samtidig åpne for valgfrihet gjennom unntaksmuligheter.

Retten til å risikere middelklassevelferden
Velferdsstaten er omfordelende. Markedets fordeling av inntekt og formue godtas altså ikke, og man ønsker å overføre fra dem som har mye til dem som har lite. Den bygger også på at alle skal være garantert et visst velstandsnivå for å unngå fattigdom. Den er også paternalistisk, fordi det antas at mange mennesker ikke har innsikt eller selvdisiplin nok til å spare til alderdommen, eller legge seg opp en finansiell buffer for å møte uforutsette hendelser. Derfor griper den inn i folks disponering av inntekt over tid. Den norske velferdsstaten søker dessuten å beskytte mot store endringer i inntekt, og derfor er mange trygder knyttet til det inntektsnivået hver enkelt er vant til. De som har tjent mye, får mer fra staten når de blir arbeidsløse, uføretrygdede eller gamle enn de som har tjent lite.

Og hvorfor skal yngre mennesker som er i jobb og lett kan omstille seg, tvinges til å forsikre seg mot arbeidsledighet gjennom Folketrygden?

Velferdsstatens omfordelende funksjon og sikringen mot fattigdom kan ivaretas gjennom flate trygdeordninger, altså at alle garanteres et visst ytelsesnivå, som er det samme for alle.

Inntektsavhengige ordninger er imidlertid begrunnet i å skulle opprettholde inntektsforskjeller når vanlig inntekt bortfaller. Det er altså i større grad middelklassens behov for å beskyttes mot sin egen kortsiktighet og irrasjonalitet som de skal dekke.

Jeg mener at dette, som i praksis innebærer ulike former for tvangsparing, ikke er noen legitim statlig oppgave. En velferdsstat som sikrer alle mot fattigdom er forenlig med et fritt samfunn, men utover dette bør folk få ha frihet og ansvar, inkludert retten til ikke å spare og å ta risiko med sine sparepenger.

Dette er et prinsipielt standpunkt, men det er heller ikke vanskelig å se at tvangssparing kan gå ut over folks velferd. Hvorfor skal unge i etableringsfasen, da de gjerne har uvanlig høye utgifter og relativt lav lønn, tvinges til å spare til en alderdom der de antakelig kommer til å ha det langt romsligere, gitt at den økonomiske veksten fortsetter? Det rasjonelle ville for mange være å legge mesteparten av sparingen senere i livet.

Og hvorfor skal yngre mennesker som er i jobb og lett kan omstille seg, tvinges til å forsikre seg mot arbeidsledighet gjennom Folketrygden? Arbeidsledighetstrygden kan omgjøres til et relativt lavt, flatt beløp for alle som har jobbet lenge nok til å ha rett til det. I tillegg kommer en inntektsavhengig del, som man kan velge seg ut av. Utopisk og ultraliberalt, tenker du kanskje. Dette tilsvarer det systemet de har hatt i Sverige i lang tid, og der fagbevegelsen spiller en sentral rolle i tilleggsforsikringen — den såkalte A-kassan.

Frivillige tilleggspensjoner
Det beste ville være om Folketrygdens alderspensjon ble rendyrket i to deler — en flat del uavhengig av opptjening, og en del med aktuarmessig sammenheng mellom innbetaling og opptjening. Da ville vi to muligheter for å øke folks frihet.

Den første, radikale varianten er å gjøre det frivillig å spare til tilleggspensjonen. Default-løsningen er fremdeles offentlig tilleggspensjon, men de som ønsker det, kan aktivt velge seg ut av ordningen, og får da en tilsvarende reduksjon i trygdeavgiften. Dersom man fremdeles ønsker å dulte også disse i retning mer sparing, kan man kombinere dette med en av Thaler og Sunsteins forslag — Spar Mer I Morgen. Dette er enda en default-løsning der man lar en del av fremtidig lønnsøkning automatisk gå inn på en pensjonssparekonto. Nudge-forfatterne har funnet ut det er mye lettere å få folk til å forplikte seg til å spare dersom det ikke påvirker hva de har å disponere i dag, men derimot reduserer hvor mye ekstra de får å disponere i fremtiden.

Mer risikable investeringer
En mindre radikal variant er at tilleggspensjonsdelen fremdeles er obligatorisk, men at man tillater fritt investeringsvalg for denne delen, slik man gjør for en del av trygdeavgiften i den svenske Folketrygden. De som ikke foretar et aktivt valg, får sine penger plassert i et relativt konservativt fond, men de som ønsker å ta større risiko, noe som vanligvis også vil gi høyere avkastning over så lang tid som pensjonssparing dreier seg om, kan velge andre fond.

Thaler og Sunstein kritiserer den (daværende sosialistiske) svenske regjeringen for å ha drevet et for aktivt arbeid for å få folk til å velge selv, mens det ville ha passet de flestes risikoprofil bedre å holde seg til default-løsningen. Det er en kritikk jeg synes virker rimelig, men den retter seg mot feil i det Nudge-forfatterne kaller valgarkitekturen, ikke selve muligheten til å velge, som de støtter.

Dette kan kombineres med en enda mer moderat variant: En rett til å velge andre investeringsalternativer enn de kollektive løsningene i private, fonderte pensjonsordninger, Ordningen med obligatorisk tjenestepensjon (OTP) som ble innført i 2007 har allerede en slik mulighet, der de som ønsker det (innenfor visse grenser) kan velge en tøffere risikoprofil enn default-løsningen.

Større innflytelse over skattepengene
I dag fatter vi kollektive beslutninger om at en rekke formål skal støttes over offentlige budsjetter. Det går an å overføre makt til individene ved å gi dem mer direkte beslutningsmyndighet når det gjelder fordelingen av egne skattepenger.

I dag har vi en ordning med skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner, innført under den første Bondevik-regjeringen. Hver skatteyter kan gi inntil 12.000 kroner i året, og på denne måten kommer 72 prosent av pengene direkte fra skatteyteren, mens staten bidrar med 28 prosent. Skattefradraget påvirker oss til å hjelpe gode formål, men siden det ikke fører til at staten bruker pengene sine på andre måter, gir det svært begrenset maktoverføringer. Det er jo ikke slik at staten finansierer sin andel på 28 prosent ved å redusere egne overføringer til frivillige organisasjoner.

Selv operaen har et flertall bak seg. Tror vi at folk lyver?

Det er mye vi synes er gode formål, men som vi likevel ikke gjør noe for å støtte uten en liten dult. Et eksempel er de mange som sier de er for å kjøpe klimakvoter når de er ute og reiser. Kanskje det blir flere som faktisk gjør det dersom de kan trekke dem av på skatten? (Eller klimakvote kan gjøres til default når du bestiller, slik at du aktivt må velge deg bort fra den, men et slikt forslag går ut over det denne artikkelen skulle handle om.)

Man kan altså tenke seg at ordningen utvides, ikke bare beløpsmessig, men også i typen formål som gir rett til skattefritak. Jo mer omfattende slike ordninger blir, jo mer uthult blir selvsagt skattesystemet, og det er på ingen måte opplagt hva som er ”verdige formål” som folk skal dultes til å støtte gjennom skatteincentiver.

En radikal løsning er å gjøre organisasjonslivet totalt økonomisk avhengige av skattebetalernes velvilje, istedenfor å premiere dem som er flinkest til å drive lobbyvirksomhet overfor politikere og byråkrater. Kan vi tenke på samme måte omkring for eksempel kulturstøtten, støtten til livssynssamfunn, uhjelpen og landbruksstøtten?

I sin mest radikale variant kanaliserer man da all dagens støtte innenfor disse kategoriene ved at hver skattebetaler oppgir hvordan hennes egne skatteinnbetalinger skal fordeles. Et regneeksempel: La oss si at den samlede offentlige støtten er 50 milliarder og samlede skatter er 1000 milliarder. Det betyr at 5 prosent av skatten fordeles på denne måten, og en familie som lignes for 200.000 vil ha 10.000 kroner til fordeling.

Politisk helt umulig, sier du? Det må jo være fordi de som har sugerør i statskassa ikke vil bytte dette mot å slåss om skattebetalernes gunst. Men hvorfor skulle de ikke det — potten blir tross alt ikke mindre. Det noen taper, vil andre vinne. Og til den nærliggende innvendingen om at uhjelpen og jordbruket sikkert vil komme dårlig ut: Et klart flertall sier i meningsmålinger at de (minst) er for å opprettholde dagens støttenivå. Selv operaen har et flertall bak seg. Tror vi at folk lyver? Og hvis de faktisk gjør det, bør vi ikke legge vekt på hva de faktisk gjør, dersom de får makten selv, fremfor hva de sier i uforpliktende meningsmålinger?

Det at du fremdeles må betale skatt som fordeles til ”verdige formål” kan ses på som hjelp til å gjøre det veldig mange sier de er for, men som få ville gjort på egen hånd. Det kan skyldes latskap eller at betingelsen for å gi er at også alle eller mange andre gjør det. Den reformen jeg nettopp har beskrevet beholder dette inngrepet i din frihet, men gir en maktoverføring fra det politiske systemet til individene ved at du kan styre hvilke av de gode formålene pengene dine skal gå til.

Men forslaget innebærer intet egentlig dult til å gi mer. En slik dult til å gjøre enda mer av ”det gode”, innfører vi dersom retten til å styre egne skattepenger må kjøpes ved at man bidrar litt ekstra fra egen lomme. Dermed styrkes altså filantropien.

La oss tenke oss at de som velger å benytte seg av muligheten ovenfor må betale en egenandel på for eksempel 20 prosent, eller 2.000 kroner i regnestykket ovenfor. Istedenfor at det går 10.000 kroner stort sett til formål man ikke ønsker å støtte, går det nå 12.000 kroner til Røde Kors, Rogaland Teater, Humanetisk Forbund, Skiforeningen og et mikrokreditfond i Ghana. Bra for disse – synd for Riksteatret, regjeringen i Tanzania og norske bønder.

Dulte-tankegangen påvirker allerede ledende politikere som Barack Obama og David Cameron. Det er ingen grunn til å gi dem som vil bruke den til å utvide statens makt monopol.

  • Jan Arild Snoen (f. 1964) er kommentator i Minerva. Twitter: jasnoen.

Denne artikkelen er hentet fra Minerva 3-09, der dulting er hovedtema. Flere artikler om temaet er publisert på minerva.as tidligere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden