Den grønne revolusjonens retorikk

Når styresmaktene ikke lenger har legitimitet, fordi de har brutt med folket, åpner Extinction Rebellion ei dør for de som vil dra retorikken og handlingene stadig lengre.

Publisert   Sist oppdatert

For ei uke siden rettet Torbjørn Røe Isaksen en pekefinger mot opprørserklæringen til Extinction Rebellion. Kritikken ble straks fordømt, og blåst opp til noe mer enn det var, som om det handlet om å kritisere barnas klimaengasjement. Da Bård Larsen fra Civita fulgte opp med harde ord mot språkbruken i erklæringen, ble stemningen enda amprere.

I kjølvannet av alt dette blir det spennende å se hvordan det reageres når kritikken fremmes av en grønn forfatter. Kommer jeg til å bli utstøtt fra det gode selskap, stemplet som en høyreavviker, fratatt all troverdighet?

Ettersom Minervas lesere neppe kjenner meg, er en kort presentasjon naturlig: Politisk inntar jeg en markant grønn, vekstkritisk posisjon. Min verdimessige forankring er samtidig sosialliberal, iblandet en god del verdikonservative impulser. I de sakene som kan plasseres langs venstre/høyre-aksen havner jeg som oftest i sentrum.

Dette må nevnes, fordi det betyr at min kritikk mot Extinction Rebellion ikke kan avfeies som blå retorikk. Tvert imot har jeg investert de siste årene til å utvikle et grønt rammeverk, gjennom bøkene «Fra evig vekst til grønn politikk» (2016) og «Framtidens Norge» (2018).

Det som særpreger forfatterskapet er at jeg vil vise meningsmangfoldet i det miljøpolitiske landskapet – med et budskap om at vi må lære oss å leve med uenigheten, og forme framtiden gjennom å la ulike impulser brynes mot hverandre.

Sannhetens fanebærer

Opprørserklæringen stiller seg et annet sted. Språket, hvordan verden utlegges, måten en legitimerer sin posisjon – omtrent alt preges av vilje til å lukke diskusjonsrommet og erklære seg selv om sannhetens fanebærer.

Nå rommer erklæringen sekvenser som ikke er problematisk. Teksten starter med Grunnlovens § 112, som sier at vi har rett til et mangfoldig naturmiljø som sikrer helsen, disponeres langsiktig og ivaretar etterslektens rettigheter. Dernest slås det fast at vitenskapen utvetydig viser at vi står overfor en trussel uten sidestykke, der klimaendringene alt er merkbare og derfor må møtes raskt og konsekvent.

En peker videre på det paradoksale i at til tross for 40 års enighet om at kraftfull innsats er nødvendig, har både globale og norske klimautslipp fortsatt å øke.

Denne delen skriver jeg velvillig under på. I årene framover vil vi møte en rekke utfordringer, koblet til klimaendringer, til flom og ørkenspredning, til tap biologisk mangfold og forgiftning og forsuring av havene. Dette vet vi. Det bygger på systematisk, vitenskapelig kunnskap, så sikker som den kan bli.

Omtrent alt preges av vilje til å lukke diskusjonsrommet og erklære seg selv om sannhetens fanebærer.

Jeg vil anta at de fleste vil være enige i at så langt har vi ikke klart å møte disse problemene bra nok? Likevel, veien er lang derfra til å forfatte en svart/hvitt-framstilling av verden. Om vi skal formulere oss presist, bør vi anerkjenne at det har skjedd mye i miljøpolitikken de siste 40-50 årene – men at naturmiljøet på veien har blitt flyttet inn i det moderne samfunnets anordninger.

Økologisk modernisering

Der dypøkologien, vekstkritikken og drømmer om småskala samfunnsliv hadde vind i seilene på 1970-tallet, ble miljøtemaet gjennom 1980-tallet fanget inn av en annen, mer teknisk tilnærming, som vi forskere gjerne omtaler som «økologisk modernisering».

Vi kan beskrive dette som en politisk, administrativ og kunnskapsfaglig strategi som legger til grunn at verden skal fortsette langs en stø kurs av vekstbaserte framskritt, hvorpå det grønne skiftet vil komme som et resultat av teknologiutvikling og smartere samfunnsorganisering.

Tankens grunnleggende formel kan kanskje beskrives som vekst og vern, hånd i hånd.

Extinction Rebellions erklæring er blind for at det eksisterer en slik systematisk, framskrittorientert miljøpolitikk. Isteden formulerer opprørerne seg som om ingenting skjer, ja, mer enn det: at styresmaktene bevisst ødelegger naturen. Ved å overse gråsoner og mellomliggende posisjoner gjøres erklæringen retorisk effektivt, men den beveger seg samtidig bort fra sannheten.

Hva er vel dette, annet enn populistisk retorikk?

Om opprørene hadde nøyd seg med å si at den dominerende strategien ikke fungerer bra nok, ville kritikken vært treffende. Eventuelt kunne de forankret seg i en mer prinsipiell kritikk mot tendensen til å omgjøre miljøkrisene til et teknisk spørsmål som skal løses via teknologiutvikling.

I sin tekst Laudato Si har Pave Frans belyst hvordan det instrumentelle fokuset gjør det mulig å unngå de mer dyptgripende spørsmålene om vårt etiske ansvar – og, koblet til dette; om vi bør endre verdiene og livsformen vår, ta mindre plass, redusere vårt altfor store økologiske fotavtrykk.

Til disse to variantene av kritikk kunne vi tilføyd at økologisk modernisering ikke vil lykkes så lenge noen (f.eks Donald Trump) motarbeider det grønne skiftet. At slikt kan skje handler om at både myndigheter, næringslivet og befolkningen til syvende og sist prioriterer økonomisk vekst og bedre levestandard. Det er visst alltid noe vi vil ha mer av.

Folkeviljens talerør

En slik refleksiv tilnærming passer imidlertid ikke inn i Extinction Rebellions opprørsretorikk. Her skal det isteden skytes fra hofta: Samfunnspakten er brutt, slås det fast, begrunnet med at myndighetenes mangel på nødvendig handling «er i strid med folkeviljen og har satt allmennhetens interesser til side».

Hva er vel dette, annet enn populistisk retorikk?

I Norge stemmer flertallet på AP, Høyre og FrP. Det er med andre ord folket selv som tildeler makt til en politikk som ikke er grønn nok. Likevel påberoper opprørerne i Extinction Rebellion uten blygsel at de representere folkeviljen.

Extinction Rebellions erklæring er blind for at det eksisterer en systematisk, framskrittorientert miljøpolitikk.

Hvordan det er mulig å overse det farlige i en slik retorikk? Hvor mange av verdens totalitære systemer har ikke startet med lignende, idealistiske formuleringer, der en gruppe påberoper seg folkeviljen som basis for sitt krav om å endre verden? Her finnes det mer enn nok rom for legitimere en videre radikaliseringsprosess:

«Når myndighetene og loven ikke kan garantere tilstrekkelig beskyttelse av etterslektens livsbetingelser, er det borgernes rett å forsøke å gjenopprette et ansvarlig folkestyre og fremskynde de løsningene som er nødvendige for å avverge katastrofen. Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør.»

De som forsvarer formuleringer som dette, gjør det gjennom å peke på at organisasjonen og dens representanter er idealistiske, fredelige og ikke-voldelige, og at disse ordene bare handler om vilje til sivil ulydighet.

Dør til noe farlig åpnes

Et slikt forsvar lukker øynene for de føringene som ligger i teksten i seg selv. Når styresmaktene ikke lenger har legitimitet, fordi de har brutt med folket, åpnes det ei dør for de som vil dra retorikken og handlingene stadig lengre.

Det er faktorer som dette som får meg til å steile. Samtidig ligger det også andre problematiske elementer der, som støtter opp om den populistiske retorikken. Det erklæres for eksempel at samfunnets institusjoner er medansvarlige, handlingslammet og «truer vår felles framtid».

Hva pekes det på her, egentlig? Det demokratiske systemet, maktfordelingen, rettsstaten, internasjonale ordninger og fora? Med hvilken makt skal disse tilpasses eller forkastes, og hva skal de eventuelt erstattes med?

I forkant av dette henvises det til mennesker «med evne til rasjonell tenkning, etisk bevissthet eller moralsk ansvarsfølelse». Har vi hørt sånn retorikk før? Hvem skal settes i posisjon til å definere hvem som kjenner sannheten, som evner å bruke fornuften og ta ansvar – og hva skal gjøres overfor de som ignorer eller fornekter den grønne nødvendigheten?

Det hele leder fram til kravet om et råd som skal «føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført». Nå hører jeg at det presiseres at dette ikke må overtolkes. Likevel, i forlengelsen av språkbruken i teksten som helhet, tenker jeg det er plausibelt å være skeptisk.

I denne tanken ligger det en grunnleggende aksept av menneskets feilbarlighet, som gir kritikken et konservativt anslag.

En ting jeg ikke nevnte tidligere, er at jeg på 1990-tallet var en av de som bar diskursanalysen inn i norsk samfunnsforskning. En diskurs fungerer som en strømning som fører oss avgårde, former blikket vårt og forteller oss hva som er sant, smart og nødvendig. For å kunne se dette nivået av virkeligheten, må vi avstå fra å lete etter intensjonene til den som ytrer seg, og isteden feste blikket på hva ytringene leder i retning av, hva deres effekter er.

Jeg nevner dette poenget, fordi mange til venstre i det politiske landskapet preges av stor varhet for begrepene og formuleringene i det offentlige ordskiftet, med kontant kritikk mot de som sier noe utenfor den politiske korrektheten.

Gitt dette er det overraskende at de samme personene så lettvint avfeier kritikken mot Extinction Rebellions opprørserklæring. Kanskje de heller burde ta en time out og tenke seg litt om?

Filosofen og idéhistorikeren Michel Foucault skapte den kritiske diskursanalysen. Han la i sine analyser til grunn at ethvert samfunnsformende prosjekt er potensielt farlig, ikke minst når prosjektet legitimerer seg selv gjennom en blanding av gode intensjoner og objektiv nødvendighet.

I denne tanken ligger det en grunnleggende aksept av menneskets feilbarlighet, som gir kritikken et konservativt anslag. De som ukritisk støtter opprørserklæringen revolusjonære språk hadde kanskje trengt en dose av noe slikt?