Den grønne revolusjonens retorikk

Når styresmaktene ikke lenger har legitimitet, fordi de har brutt med folket, åpner Extinction Rebellion ei dør for de som vil dra retorikken og handlingene stadig lengre.

Publisert Sist oppdatert

For ei uke siden rettet Torbjørn Røe Isaksen en pekefinger mot opprørserklæringen til Extinction Rebellion. Kritikken ble straks fordømt, og blåst opp til noe mer enn det var, som om det handlet om å kritisere barnas klimaengasjement. Da Bård Larsen fra Civita fulgte opp med harde ord mot språkbruken i erklæringen, ble stemningen enda amprere.

I kjølvannet av alt dette blir det spennende å se hvordan det reageres når kritikken fremmes av en grønn forfatter. Kommer jeg til å bli utstøtt fra det gode selskap, stemplet som en høyreavviker, fratatt all troverdighet?

Ettersom Minervas lesere neppe kjenner meg, er en kort presentasjon naturlig: Politisk inntar jeg en markant grønn, vekstkritisk posisjon. Min verdimessige forankring er samtidig sosialliberal, iblandet en god del verdikonservative impulser. I de sakene som kan plasseres langs venstre/høyre-aksen havner jeg som oftest i sentrum.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 699,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 89,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1050,-

Bestill her