Snoen Blogger

Dysfunksjonell sigøynerkultur

Something has to be done. This is something. Therefore we must do it. Tankerekken til Jim Hacker i Yes, Minister summerer opp Bjarne Håkon Hanssens "løsning" for sigøynerne. Dialoger, handlingsplaner, særtiltak og penger har hatt nøyaktig null resultat over flere tiår. Derfor vil Hanssen "prøve en gang til", og gjøre…

Something has to be done. This is something. Therefore we must do it. Tankerekken til Jim Hacker i Yes, Minister summerer opp Bjarne Håkon Hanssens «løsning» for sigøynerne. Dialoger, handlingsplaner, særtiltak og penger har hatt nøyaktig null resultat over flere tiår. Derfor vil Hanssen «prøve en gang til», og gjøre akkurat det samme. Utsiktene er dystre. Roten til problemene ligger i selve den dysfunksjonelle sigøynerkulturen, og lite tyder på at sigøynerne vil endre den.

En ting har Hanssen rett i, nemlig at det er viktigst å få barna gjennom skolen. Men dette er stikk i strid med de norske sigøyneres dysfunksjonelle kultur. Her er oppsummeringen fra SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger):
”De aller fleste voksne er analfabeter og deltar ikke i arbeidslivet. De mottar uføretrygd og andre trygdeytelser og eventuelt supplementær hjelp fra sosialkontoret. Noen har ekstra inntekter gjennom mer eller mindre lysskye forretninger, og tilbringer perioder i fengsel. Rom-folket er marginalisert fra storsamfunnet også av eget ønske. De vil ikke miste sin kultur ved å bli ”fornorsket”.
 
Familiene arrangerer ekteskap for sine barn, mens de ennå er mindreårige, guttene i 15-16 års alderen og jentene så unge som 12 år og oppover. Vielsene blir ikke registrert hos norske myndigheter, og seremonien foregår etter Rom-tradisjonen. Jentene føder ofte sitt første barn mens de selv er barn under den seksuelle lavalder, uten at helsepersonell reagerer.
 
Etter vielsen flytter jenta til sin svigerfamilie, hvor det blir forventet at hun skal tjene sin mann og hans familie. Kvinnemishandling er utbredt, utført av ektemannen eller hans familie. Skilsmisse forekommer sjeldent, men ettersom ekteskapet ikke er registrert hos norske myndigheter, blir kvinner med barn registrert som enslig forsørgere og mottar de stønader som enslige forsørgere har krav på.
 
Foreldrene sender ikke barna på skole, uten særlig reaksjon fra myndighetenes side. Nærmere 100% av de unge fullfører ikke grunnskolen. Vi kjenner kun til en jente som har fullført videregående skole. De unge må også i dag følge tradisjonene som nevnt ovenfor. De blir giftet bort fra 12-13 års alderen og fortsetter livet slik som beskrevet ovenfor.
 
Det kan nevnes at flere Rom fra foreldregenerasjonen de siste årene har søkt om billighetserstatning for mangelfull skolegang, mens de selv ikke sender sine barn på skole. ”
Til dem som sier at sigøynerne må få ta vare på det som er verdifullt i sin egen kultur: Hva sikter dere til? Hva er det som er verdifullt med sigøynerkulturen? (Det finnes land der en større del av sigøynerne fungerer bedre).
 
Et liberalt prinsipp er at alle skal få leve sine egne liv slik de selv ønsker. Men det er to viktige avgrensninger som må gjøres:
 
1. Foreldre har ingen ubegrenset råderett over sine barn, men tvert imot plikter.
Jeg har problemer med å finne en annen betegnelse på den sigøynerkulturen som er beskrevet ovenfor enn barnemishandling. Blant annet er det en plikt å sørge for at barna får utdannelse, særlig når utdannelsen er tilgjengelig og gratis. Uten utdannelse begrenses barnas valgmuligheter dramatisk. Men utdannelse, i hvert fall av et omfang som gjør at barna kan fungere i arbeidslivet, er stikk i strid med sigøynerkulturen.
 
2. Ingen har rett til å leve som snyltere på andre.
Den klareste form for snylting er kriminalitet — tyveri og svindel.
 
Den andre formen for snylting er at arbeidsføre mennesker går på trygd, eller misbruker andre trygdeordninger. Her er det gråsoner når det gjelder det å være arbeidsfør. Sigøyneres hovedsakelig selvvalgte (foreldrevalgte) manglende utdanning gir dem dårlige sysselsettingsmuligheter. Men viktigst er det at fast lønnsarbeid strider mot ”sigøynerkulturen”. Så vidt jeg skjønner er handel og et lite knippe tjenester den eneste inntektskilden som sigøynere oppfatter som legitim, hvorav mye vel består av det andre gjerne kaller ”tuskhandel”. Her finnes det altså et rom for virksomhet som begge kulturer oppfatter som legitimt, men grensene over i svindelvirksomhet kan være flytende.
 
Sigøynerne har også oppdaget at den norske kulturen gir rom for en tredje form for snylting, nemlig å kreve erstatning for selvpåført lidelse. Som SEIF peker på søker de samme familiene som saboterer sine barns undervisning erstatning fra staten for manglende skolegang, og i hvertfall en del av disse unnlater å sende sine egne barn på skolen. 
 
Etter flere tiår med velmenende men mislykkede tiltak for å få gitt sigøynerbarna en utdanning er det på høy tid å innse at problemet ligger dypt i den norske sigøynerkulturen. Noen tror at denne kan endres gjennom nye runder med ”dialog” og ”handlingsplaner”. Et annet spor er å håndheve norsk lov strengere. Foreldre som saboterer barns undervisning bedriver omsorgssvikt. De må fratas omsorgen for barna. Men dette er heller ingen sikker vei til suksess og vil øke konfliktnivået.
 
Roten til problemene ligger i sentrale deler av sigøynerkulturen. Den kan bare sigøynerne selv endre, og lite eller ingenting tyder på at de ser noe behov for det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden