Politikk

Dyster diagnose

Hvis ikke den etablerte høyresiden snakker høyt om innvandring, åpner rommet seg for høyreekstreme bevegelser.

Om vi velger å lese Asle Toje deskriptivt er det ingen tvil om at han har rett. Den etablerte høyresiden må snakke høyt om innvandring. 

Asle Toje, Jernburet, Dreyer forlag, 2014.

«Vi ser at når rettigheter flyttes fra negative friheter – altså frihet fra overgrep- og over til positive friheter, altså friheten til å ‘være seg selv’, vil de ulike frihetene komme i konflikt med hverandre.»

Tonen settes tidlig. Denne  konklusjonene i Asle Tojes nye bok «Jernburet» får leseren servert allerede på side 44. Fremtiden er dyster, det er bare å stålsette seg. Forfatteren tar oss med på en reise i den europeiske liberalismens sammenbrudd. Og det skjer foran øynene våre.

Men selv om  budskap er dystert føles boken aldri overspent. Tojes sakprosadebut, «Rødt, hvit og blått», ble kanskje oppfattet som skarp i kantene. I «Jernburet» har Toje funnet en rolig, avdempet fortellerstemme.

Gjennom reisene i Europa får leseren servert interessante anekdoter, levende historie og spennende møter med mennesker, alt vevd sammen i en større fortelling. Meningen er at vi gjennom Tojes lappeteppe av beretninger fra Europa skal forstå hvorfor multikulturalismen som ideologi fører til sammenbrudd. Og historien er godt fortalt. Ofte blir slike reiseskildringer for lette og myke i kantene. Men Toje gir leseren motstand, i passelige doser, og er selv belest.  På sitt beste er boken en ren pageturner, den er vanskelig å legge fra seg. Leseren får lyst til å vite hvilke sannheter og nye åpenbaringer som skjuler seg i den neste ruinen forfatteren oppsøker.

Jernburet - LIberalismens krise: Oslo, Dreyer Forlag, 2014.
Jernburet – LIberalismens krise: Oslo, Dreyer Forlag, 2014.

Toje tar med leserne til steder og hendelser både i fortid og europeisk samtid. Samtidig er det fristende å lese boken i lys av en norsk kontekst. I kapitlet om dagens Ukraina og fortidens Galicia får vi presentert landet i grensen mellom øst og vest som et multikulturelt skrekkabinett. Toje trekker frem jødeforfølgelsen. Men også hvordan de ulike etniske folkegruppene massakrerte hverandre straks de fikk anledning til det, under andre verdenskrig. Det er dette som skjer når lyset slukkes, skriver Toje, og det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at han også tenker på vårt eget, multikulturelle samfunn. Og Toje drøfter heller ikke hvilken rolle nasjonalisme og fremmedfiendtlige holdninger spilte i de gjensidige utrenskningene.

Og bortsett fra en historie, eller kanskje er det et moderne sagn, om ukrainske familier som gjemte en jødisk familie i et hulesystem utenfor landsbyen, er forfatterens bilde av Ukrainia så bekmørkt at man ikke kan unngå å mistenke ham for å ha vært nokså selektiv. Fantes det ingen historier om positive sider ved det flerkulturelle samfunnet? Toje trekker frem at mange jøder som utvandret til Amerika hadde et nostalgisk forhold til sitt gamle hjemland, at Galicia var disse jødenes Israel. Men var dette bare ren fantasi, eller var det kvaliteter ved disse samfunnene som gjorde at selv de som unnslapp nazistene tidvis lengtet tilbake? Det får vi ikke vite.

Liberalisme og konservativisme
Forfatterens politiske prosjekt ser ut til å være å skille de konservative fra de liberale og definerer liberalismen som en del av venstresidens ideologi. Slik bruker han begrepet slik vi kjenner «liberal» i en amerikansk sammenheng, der liberal først og fremst definerer seg i opposisjon til tradisjonelle verdikonservative idealer. Så er spørsmålet hvor godt dette treffer i kritikken av norske liberalkonservative. Selv om kritikken av den liberale høyresidens omfavnelse av en fri innvandringspolitikk er treffende, betyr ikke det at de liberale verdiene som sådan hører hjemme på historiens skraphaug. Lett er det også å kjenne igjen kritikken av en naiv optimisme som har preget deler av norsk høyreside. Det er lett å være optimist så lenge konjunkturene peker oppover, men om det liberale finner sin eksistensberettigelse i økonomisk vekst og velstand er det klart at det liberale prosjekt som sådan vil rakne straks krisen rammer. Det er dette som skjer nå, observerer Toje etter sine reiser i Europa. Han peker på et fremadstormende ytre høyre som definerer seg i opposisjon til liberale verdier og multikulturalisme. Igjen forblir Toje kryptisk. Mener han det er bevegelser som det prorussiske fascistpartiet Fidesz eller høyreekstremistene i Generation Identitaire som staker ut retningen for Europa?

Spørsmålet er om Toje er deskriptiv eller normativ. På et frokostmøte i regi av Civita torsdag 26. november pekte han på et grunnleggende europeisk problem, at personer som er kritiske til økt innvandring og det multikulturelle samfunnet marginaliseres og henvises til å stemme på ytterliggående høyrepartier. Dette er et reelt dilemma. Hva skal for eksempel en person som er konservativ, på høyresiden og kritisk til økt innvandring stemme på i Sverige? Det er vanskelig å se noen andre alternativ et Sverigedemokratene (SD), som er alt annet enn liberalt og knapt kan kalles høyreorientert i økonomiske spørsmål. Det er samtidig nettopp et parti som marginaliseres og holdes utenfor, selv om de, i likhet med andre ytre høyre-partier, har gjennomgått et hamskifte.

Sverige er et skrekkeksempel, men situasjonen i nabolandet er relevant som en vardøger om hva som vil skje om ikke debatten om problemer og utfordringer med Norge som et multikulturelt samfunn tas på alvor. Det avgjørende er om hans bok er ment som en advarsel til den norske høyresiden om hvor vi kan være på vei, eller mer som et forsvar av disse ytterliggående høyrepartiene. Det første standpunktet er uproblematisk, det siste er det grunn til å reservere seg mot.

Riktig diagnose
Her er forfatteren mer uklar enn samfunnsdebattanten. I boken refererer han for eksempel til den franske «identitærbevegelsen». Dette er en bevegelse som ligger til høyre for Front National og tar til orde for å tvinge muslimer ut av Frankrike. Toje tegner likevel et relativt sympatisk bilde av gruppen. Som et fortellerteknisk grep fungerer dette godt, ettersom Toje ved å beskrive slike grupper forteller en historie om et Europa der de liberale verdiene står for fall. Dessverre kan det samtidig forkludre debatten, om Tojes ønske er at norsk høyreside i større grad skal ta problemene han skildrer i boken på alvor.

For det er det ikke tvil om at høyresiden i Norge bør gjøre. Høyre, Civita og NHO har anlagt et snevert næringspolitisk syn på innvandring. Altså at man forholder seg til asylinstituttet og særlig arbeidsinnvandring ut fra økonomiske kalkyler og bedriftsøkonomiske hensyn, ikke langsiktige kulturelle og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Her bør høyresiden lytte til Toje. Om høyresiden ikke klarer eller vil gjøre noe for å dempe den høye takten i innvandringen til Norge, kan det åpne et rom for høyreekstreme.

Tojes bok tar opp mange spørsmål høyresiden i norsk politikk må ta på alvor. Å være liberal bør og må ikke innebære et forsvar på autopilot av et samfunn der man ikke tar tydelige standpunkt i verdispørsmål. Men det er ikke dermed sagt at staten skal slutte å beskytte enkeltindividets rett til å tro og mene hva han eller hun vil, og at staten ikke skal regulere områder i samfunnet det ikke er behov for å regulere. For å ta et eksempel, er det i utgangspunktet uproblematisk om norske muslimer i sine private liv praktiserer sharialover, så lenge dette er basert på frivillighet (et viktig forbehold). Dette betyr at om noen faktisk ønsker å gifte seg med en mann som har tre koner fra før eller vil bære hijab, er ikke dette samfunnets anliggende. Som borgere kan vi mene at dette ikke er et godt liv eller et liv noen bør velge å leve, men man må samtidig respektere menneskers rett til å gjøre dårlige valg for egne liv, så lenge man ikke skader andre.

Dette trenger ikke å bety aksept for å institusjonalisere det multikulturelle samfunnet, ved for eksempel å gjøre unntaksregler eller utsette mennesker for kollektiv behandling. Her er jeg på linje med Toje, men Toje kan gjerne avklare hva han egentlig legger i begrepet liberal.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden