Er dystopiene snart innen rekkevidde?

I 1516 utkom den kristne humanisten Thomas Mores «Utopia», den imaginære modellen på hva et samfunn kan være dersom altruisme, uselviskhet og bestrebelsen etter det felles gode kunne erstatte egeninteresse, pengebegjær og maktsyke.

Boken kom i en tid da kongemakten i hans eget land under Henrik VIII hadde ryddet all opposisjon av veien, da makten var hensynsløs, folkets velferd tilsidesatt og statsskipet styrt etter vilkårlighet – nøyaktig det motsatte av hvordan idealstaten ifølge More burde være.

Mores visjon har siden blitt stående som et abstrakt ideal, og dannet det teoretiske og symbolske utgangspunkt for andre utopier, men stadig oftere støter vi på det stikk motsatte av Mores utopi: utopiens antitese, det skrekkinnjagende, urovekkende, et uttrykk for hvordan samfunnet kan komme til å se ut. Dersom vi ikke kjenner vår besøkelsestid, da blir mørket mer markant enn lyset; kveler det. Mens Thomas Mores visjon skulle gi en jordisk forsmak på det himmelske, ble dystopien en helvetesversjon.

Skremmebilder

Den fremsto og fremstår i mange ulike varianter. De mest berømte i nyere tid er naturligvis George Orwells «1984», og Aldous Huxleys «Brave New World». Orwells futuristiske samfunnsmodell er velkjent. Med sin «Storebror ser deg» tegner han bildet av det absolutte overformynderi, der ingen unnslipper den allmektige herskerens kontroll.

Men like viktig for Orwell i negativ forstand er omskrivningen av historien, eroderingen av det som er skjedd til fordel for en versjon den alltid-tilstedeværende makthaveren «Storebror» ønsker. Mange ser likhetstrekk mellom Orwells skremmebilde og det samfunnet vi i dag ser vokse frem, med overvåkingskameraer og innsamling av data på alle livets områder.

Mens Orwells dystopi er politisk, er Huxleys biologisk.

Aldous Huxley mente at det Orwellske samfunns konturer absolutt var tilstede, men som fremstidsdystopi betraktet var det hans egen versjon av fremtidssamfunnet som var den mest realistiske. Mens Orwells dystopi er politisk, er Huxleys biologisk. Orwells kjennetegnes av ideologi, Huxleys av en ukritisk holdning til vitenskapen.

Orwell hadde gitt uttrykk for hva han mente klassekampen hadde utartet til i sin «Animal Farm»; i «1984» er det ikke klasser det handler om, men individets mentale utslettelse, sannhetens fordreining og redigeringen av historien. Hos Huxley er hele samfunnet bygget opp etter en klasse-tenkning, en sortering av individene i kategorier, som hver får sin oppgave. I motsetning til den gamle klasse-tenkningen, der rangordningen enten kom fra Gud eller fra maktkonstellasjonene, er det selve det biologiske, men vitenskapelig kontrollerte livet som utgjør fundamentet for Huxleys skremmende modell.

I hans univers er selve tidsregningen lagt om. Det er ikke lenger Kristi fødsel som er vendepunktet i tidsregningen, men bilmagnaten Henry Fords.

Slik mer enn antyder Huxley at materialismen har vunnet slaget, religionen er nå fullstendig utradert. (Huxley tenkte seg en slik utvikling innenfor et vestlig tenkesett, han overså den mulighet at i Østen ville religionen ikke avta, men vokse, muligens som svar på materialismen dominans i den vestlige verden).

Biologien bestemmer

I Huxleys system er også den fysiske forplantning erstattet av kjemi og hva som skjer på laboratoriene. Prøverørsbarn tilhørte fremtiden da Huxley skrev sin bok, men han foregriper begivenhetene; i store laboratorier eller klekkerier kommer nye individer til verden, overvåket av laboranter som passer på at de forskjellige fostrene får den behandling som preskriberes for dem.

Der utvikles Alfa, Beta, Delta, Gamma og Epsilon-individer. Alfa-individene er forhåndsprogrammert til å være de styrende. De andre skal være underlagt dem etter sine fastsatte evner, der Gamma- og Epsilon-individene står nederst og skal utføre det manuelle arbeidet. Poenget er altså å fremskaffe superintelligente, vanlige intelligente og undermåls individer, dermed kan de forsone seg med den tilværelsen og arbeidsfordelingen de skal tre inn i.

Dette kan betraktes som en grell kommentar til Platons inndeling av samfunnsborgerne i «Staten», der filosofene er lederne, soldatene forsvarer staten og arbeiderne utfører arbeidet, noe som for øvrig går igjen i mange dystopier eller fremtidsskildringer. Huxley maler likevel ikke bildet helt svart, han har sin opprører, en indianer eller «Villmann» som ikke har vokst opp i dette kliniske og biologiske sivilisatoriske samfunnet, men langt borte i en annen del av verden.

Sløvende piller

Villmannen har ikke fått den opplæring og indoktrinering som de andre, han har heller ikke fått sin daglige dose «soma», en pille som sløver evnen til selvstendig, kritisk tenkning, og som derfor gjør at innbyggerne innfinner seg med systemet, og liketil trives med det. (I parentes bemerket har enkelte kritikere påpekt likheten mellom «soma» og for eksempel tv-underholdningen, eventuelt koblet til andre nytelsesmidler som er beregnet på å sløve ned den våkne bevissthet hos individene.)

I «Brave New World» er også bibliotekene, landets hukommelse, slettet. 

Men «Villmannen» har likevel et overtak. Han har nemlig blitt etterlatt to bøker som har gitt ham all hans kunnskap og boklige lærdom. Det er Bibelen og Shakespeares verker. Det guddommelige og det menneskelige. Dermed står han i kontakt med en annen tid, «før Ford», før rørbarna og «soma». I «Brave New World» (tittelen er for øvrig inspirert av Mirandas utsagn i Shakespeares «The Tempest») er også bibliotekene, landets hukommelse, slettet. Det finnes ingen bøker, ingen skriftlige kilder, ingen litteratur. Alt er enten blind underkastelse og arbeid, strukturering av arbeidsprosessene og som uforpliktende rekreasjon, nytelse og soma.

Opplagte paralleller til i dag

Det er kanskje unødvendig å peke på opplagte paralleller til vårt eget fremskredne samfunn med genteknologien, der grensene for det akseptable stadig flyttes. Det mentale landskapet gjennomgår rystelser som ville slått kraftig ut på målere, dersom vi hadde hatt målere for slikt med det seismografer bruker til å måle fysiske rystelser.

Forsvarsverkene svekkes og preparerer oss for når robotene gjør sitt inntog – noe som allerede er skjedd, selvfølgelig. Den eneste reaksjon man merker seg er bekymringen for hva vi skal bruke tiden til, når robotene gjør arbeidet for oss. Hvorfor ikke pøse på med mer «soma», så vi kan tilbringe dagene i lykkelig, sløv uvirksomhet?

Omtrent slik Karl Marx så for seg sin utopi, den kommunistiske tilstand, kulminasjonen av verdenshistorien, hvor alle frivillig velger de edleste sysler etter revolusjonens skjærsild.

En optimistisk samfunnsviter sa på tv at robotenes innmarsj ikke behøvde å være noen trussel, han så for seg et folk som når robotene hadde overtatt det kjedelige arbeidet, da kunne utvikle sine intellektuelle evner og åndelige potensiale. En hyggelig tanke. Omtrent slik Karl Marx så for seg sin utopi, den kommunistiske tilstand, kulminasjonen av verdenshistorien, hvor alle frivillig velger de edleste sysler etter revolusjonens skjærsild.

Det er en viss parallell mellom Huxleys Epsilon-individer og våre snart så synlige hverdagsroboter. Men utviklingen går videre. Forskere som arbeider i det nye feltet panpsykisme, som bygger på en teori om at også materien har grader av bevissthet, er åpne for forestillingen om at også robotene, som i dag er bundet til et rigid årsak/virkning-forhold, kan utvikle en bevissthet, slik Frankensteins monster gjorde det i Mary Shelleys kultroman.

Ikke alltid gravalvorlig

Hverken utopier eller deres motstykker behøver å være gravalvorlige. Den satiriske form er ofte mer effektiv enn den belærende. Det fikk Samuel Butler erfare da han i 1872 moret seg og sin samtid med skildringen av ingensteds-staten «Erewhon» (et anagram for «Nowhere»). I utgangspunktet en kommentar til en del presserende spørsmål som preget samtiden, blant annet darwinismens utviklingslære. Platons stat kjennetegnes av statsmennenes eller filosofenes moralske habitus – samfunnet er avhengig av deres innsikt for å kunne bestå.

Slik er det også i Thomas Mores utopi. I Butlers fantasiroman er det derimot mangelvare på kloke ledere. I stedet fester folk sin lit til «systemet», men institusjonene i «Erewhon,» som har som oppgave å holde samfunnet på plass, er i seg selv et resultat av mer eller mindre vanvittige filosofiske teorier. Om Platon sier at samfunnet må styres av filosofer, sier Butler det motsatte. Hva dere enn gjør, stol i hvert fall ikke på filosofene! For de lever i sine teoretiske bobler og skjønner ingenting, selv om de er flinke til å forsvare sine ubrukelige ideer med logiske argumenter.

«Erewhon» er i det ytre en tradisjonell reisebeskrivelse. Fortelleren kommer til et ukjent land som har vært isolert bak et svært fjell. Han blir overrasket over å finne en kultur. Og det første som slår ham er hvor sunne og friske disse folkene han møter er. Det viser seg at sunnhet er et ideal for erewhonerne. Ja, de er så begeistret for sunnhet at alt som ikke er sunt, som syke mennesker for eksempel, skal ryddes unna eller straffeforfølges.

Han forklarer dem at dette er sprøtt. En syk person kan ikke lastes for sin sykdom. Men det har ingenting å si. Og ettersom samfunnets høyeste mål er jordisk lykke, blir også alle som ikke er lykkelige, de som rammes av sorg og ulykker, satt i fengsel. De har forbrutt seg mot landets lover. Tyveri og korrupsjon derimot blir kun betraktet som emosjonelle forstyrrelser. Så når en mektig person der i landet svindler en gammel dame for alle hennes midler, risikerer han ikke annet enn å gå gjennom et treningsprogram, mens hun må i fengsel.

Absurd? Ikke mer absurd, sier Butler, enn å vurdere mennesker etter deres kjøpekraft.

Absurd? Ikke mer absurd, sier Butler, enn å vurdere mennesker etter deres kjøpekraft. Og apropos det. I Erewhon har de et banksystem som kalles «de musikalske banker». Det finnes nok vanlig gangbar mynt, men alle med respekt for seg selv har midler i disse bankene, der betalingsmidlene kun er gyldige innenfor bankens fire vegger; hvorfor minner dette meg om dagens virtuelle bitcoin?

Det mest utrolige ved landet får fortelleren lære om allerede ved ankomsten. De betrakter ham nemlig med skepsis siden han har et lommeur. Så får han forklaringen: Om lag hundre år før hans ankomst hadde landet en høyt utviklet maskinkultur. Men så var det en mann som sa til erewhonerne: Maskinene gjør et bedre arbeid enn menneskene. De er nesten som mennesker, de har lemmer og muskler, de kan utvikle en bevissthet og til og med mulighet til å formere seg. Han tenkte seg at maskinene, i likhet med andre dyrearter, kunne komme til å bli mer effektive og bevisste, og at de dermed var en trussel mot menneskene. Det beste var derfor å ødelegge dem på et tidlig stadium. For selv om de kanskje ikke ville spise oss, ville de komme til å styre oss med jernhånd.

Skygger inn i fremtiden

I dag ler vi kanskje ikke så lett av Butlers satire. Hans forestilling om en helt ny form for maskiner, som er små og delvis selvtenkende og mange ganger så effektive som deres digre forgjengere, er jo allerede et faktum. Hva som videre vil skje står det oss fritt til å fantasere over.

Om «Erewhon» er en kommentar til darwinisme og utilitarisme, ville det være begrense dens satiriske brodd om vi ikke ser hvor godt han traff med sin satire, ikke bare når det gjaldt samfunnet han kjente, men den vei samfunnsutviklingen kom til å gå. Derfor er Butlers «Erewhon» også en utopi. Ikke fordi det er noe ideal på noen måte, men fordi han tegner opp et komplisert sykdomsbilde som kastet lange skygger inn i fremtiden.

Slik roten til det tyvende århundres problemer forespeiles i det 19. århundrets tenkning, har også dystopiene sine røtter her. Enda mer merkbart er det hos H.G Wells’ «Tidsmaskinen» fra 1895.

Wells tar tilsynelatende Darwins tese fra artenes opprinnelse på alvor, og forestiller seg hvordan menneskenes utvikling kan se ut om flere tusen år, under forutsetning at tesen om fysiologisk tilpasning til omgivelsene holder stikk. Wells reisende i tid har brukt år av sitt liv på å utforske tiden – den fjerde dimensjon.

Dersom det stemmer at tiden er en fjerde dimensjon, må det gå an å reise i tid slik man kan reise i rommet. En maskin blir laget som kan foreta forflytningen i tidsdimensjonen. Hva oppfinneren av tidsmaskinen enn hadde ventet seg – det han kommer til forbløffer ham. I likhet med en annen berømt utopi – William Morris’ idylliske News from Nowhere – finner han at menneskene har nådd frem til noe som fortoner seg som en idyll, men som ved en nærmere undersøkelse viser seg å være det motsatte.

Lever i deilig uvirksomhet

Menneskene han møter er vakre, de lever i deilig uvirksomhet, i skjønne naturlige omgivelser. Men intelligens og skaperevne er mangelvare. Det viser seg snart at de ikke behersker de enkleste ting, de lever ennå i store praktbygninger, men er ikke i stand til å reparere dem, langt mindre bygge nye.

Vår tids presserende problemer – overbefolkning, forurensning, terrorisme og trusselen om utslettelse – er ikke lenger tilstede, disse ondene er avløst av en periode i menneskehetens utvikling da problemene ble løst av forfedre som må ha stått langt over disse ætlingene i foretaksomhet og klokskap. Dette la grunnlaget for nye samfunnsformer som etter hvert degenererte inntil det ikke var annet tilbake av menneskets kultur enn lek og uskyldig glede.

Tidsmaskinens oppfinner har likevel ikke sett alt, for disse menneskene som opplagt er for nedadgående, fungerer bare i dagslyset, når solen kaster sine varme stråler på de eksotiske blomstene og hagene (for så langt frem i tid, mener Wells, vil jorden ha nærmet seg solen og klimaet vil være varmere.)

Den reisende oppdager at disse menneskene frykter mørket, og han oppdager også noen merkelige brønnlignende sjakter som går ned i jorden. Til sist observerer han noen underlige apelignende skapninger som er gråhvite, og med stirrende øyne uten øyenlokk. Dette er morlokkene som lever under jorden, i sjakter og ganger, og som lager de klærne dagsmenneskene eller eloiene går med.

Han trekker da den slutning at menneskeheten må ha utviklet seg i to forskjellige retninger, for det synes klart at morlokkene også har noe menneskelignende ved seg. Eloiene må være etterkommere av den kapitalistiske, borgerlige klasse, mens morlokkene er industriarbeidernes etterkommere.

Wells så dermed en parallell til sin egen samtids London, hvor tendensen den gangen var at de rike flyttet ut til «suburbia», omgitt av deilige hager, mens lønnsarbeidere ble mer og mer henvist til å arbeide under gatelegemet.

Wells så dermed en parallell til sin egen samtids London, hvor tendensen den gangen var at de rike flyttet ut til «suburbia», omgitt av deilige hager, mens lønnsarbeidere ble mer og mer henvist til å arbeide under gatelegemet. I 1863 hadde statsminister William Gladstone åpnet den første undergrunnsbanen i verden og gruvearbeiderne hadde lenge arbeidet under jorden, i trange sjakter og tuneller. Wells tenkte seg at denne utviklet ville fortsette, at fabrikkene ville bli underjordiske anlegg, og landet over bebodd av en rik dronekaste. Ettersom årtusenene gikk ville så vel «dagslysmenneskene» som «de underjordiske» i henhold til Darwins teorier utvikle fysiske egenskaper tilpasset omgivelsene. De underjordiske ville miste hudfargen, øynene ville bli innrettet til å stirre i mørke, kroppen tilpasset sjakter og ganger, mens menneskene på bakkenivå, som ikke lenger gjorde fysisk arbeid, ville bli små og svake. Og da nytelse er mer forlokkende enn intellektuelle bestrebelser, ville de etterhvert miste tenkeevnen.

Tidsmaskinens konstruktør regner med at eloiene holder morlokkene som slaver, men så går det opp for ham at dette nok engang hadde vært tilfelle, men at de morlokkene som nå finnes er de andre overlegne og holder dem nærmest som gressende kyr. For dagslysmenneskene er vegetarianere, men morlokkene er kjøttetere. Og da dyr for lengst er utdødd, er det dagslysmenneskene de underjordiske livnærer seg av. De kommer om natten i flokker og eloiene har ikke en sjanse, det ville heller ikke den reisende ha hatt, om han ikke visste å skremme dem ved bruk av ild. For skyggemenneskene frykter ilden som er ukjent i fremtidssamfunnet.

Uten frihet er vi makthavernes manipulerbare dukker

Som science-fiction betraktet er «Tidsmaskinen» ikke bare en klassiker, den må være en av de beste bøkene som er skrevet innenfor sjangeren. Men hva mer kan den si oss? Er Wells’ samfunn – eller snarere mangel på samfunn – fullstendig uten relevans i den virkelige verden – eller er den en advarsel i fantastisk form av hva vi kan ventet oss?

I dag vil vel de færreste tro på forestillingen om en fysisk forandring av mennesket (skjønt forestillingen er bygget på den darwinistiske lære om naturlig tilpasning), men hva med en ren åndelig tilbakegang som den Wells’ eloier har gjennomgått? Er det tenkelig at menneskene – hvis verden består noen tusen år til – kan miste interessen for boklig lærdom helt og holdent, for kunst og vitenskap, som blir overtatt av mer eller mindre mekaniske erstatninger? Allerede ivrer jo bibliotekarene for å kvitte seg med gamle bøker, og video og virtuelle programmer er mer forlokkende for mange enn trykte tekster. 

La oss anta at menneskets hjerne blir utfordret av hjerner som er mer robuste og tilpasningsdyktige, og så inntreffer en katastrofe som setter robotene ut av funksjon, roboter som vi nå er blitt helt avhengig av.

La oss for moro skyld foreta et tankeeksperiment. La oss anta at menneskets hjerne blir utfordret av hjerner som er mer robuste og tilpasningsdyktige, og så inntreffer en katastrofe som setter robotene ut av funksjon, roboter som vi nå er blitt helt avhengig av. Hvor vil vi stå da? (Det er nok å se hvilket unødig kaos det forårsaker når bankenes digitale betalingssystemer ligger nede noen timer).

For om det ikke går som pessimistene spår – at maskinene vil overta for oss og kontrollere oss, ikke bare for produksjonsformål, men for all form for lærdom og kunnskap, så har vi gjort oss så avhengig av maskinene at vår tankemessige frihet her blitt redusert og dermed også vår evne til kulturell innsats. Enhver utopi fra Platon og fremover legger jo hovedvekten på opplysning, på utdannelse og tillegning av reelle kunnskaper. Men i Wells’ fremtidsfabel er alle kunnskaper blåst bort og all erfaring slettet.

Hovedtendensen hos både Huxley og Orwell er innsnevringen av den personlige frihet, som hos Wells ikke lenger har noen mening. Er friheten verd å forsvare? Huxley stiller spørsmålet i sitt essay «Brave New World revisited,» og han svarer ubetinget ja. For uten frihet er menneskene ikke annet enn manipulerbare dukker som kan brukes til hva det enn er makthaverne ønsker.  Det hjelper ikke om de styrende – i likhet med storinkvisitoren i Dostojevskijs lignelse – har menneskenes velferd og behov i tankene hvis prislappen er å ofre friheten med den mulighet den gir i et åpent samfunn for kreativitet og kritisk tenkning.

Artikkelen er også publisert i Minerva nr. 4/2017, som er i salg nå.