Kommentar

Egentlig tar ingen Greta Thunberg på alvor

Kanskje har Thunberg rett, og kanskje er vårt beste håp om å unngå en kommende katastrofe at vi i det rike Vesten – eller de av oss som følger debatten om Thunberg – radikalt endrer vårt levesett. Men knapt noen av hennes fans handler i så fall i tråd med dette, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Wikimedia

Thunberg later til å ha en revolusjonær, utopisk agenda som nesten ingen egentlig støtter. Derfor hjelper det ikke debatten at hun blir medieyndling.

På godt og vondt lar barn seg prege av fantasien i større grad enn oss voksne. Derfor prøver vi å beskytte dem mot sterke inntrykk i filmer og nyhetssendinger, men når det kommer til klima og miljøvern er det ikke slik. Slik jeg husker barndommen min, gikk jeg til stadighet rundt og var skrekkslagen over fortellinger om hull i ozonlaget, nedbrenning av regnskogen og alle andre potensielle miljøkatastrofer som vi på den tiden fikk høre at truet oss. Jeg fikk inntrykk av at det måtte være noe fundamentalt galt med den moderne sivilisasjonen. Følgelig burde vi alle gå betraktelig ned i levestandard, antakelig flytte på landet, dyrke jorda og ellers leve i pakt med naturen.

To mentaliteter

Derfor kjenner jeg på et vis igjen i den skolestreikende klimaaktivisten og medieyndlingen Greta Thunberg. I motsetning til henne ble jeg på ingen måte alvorlig deprimert slik at jeg sluttet å snakke og spise, og ble avmagret. Men som hun selv sier, ser hun ting i svart-hvitt. Jeg forstår mer av denne mentaliteten enn mentaliteten til vanlige miljøbevisste folk som spiser litt mindre kjøtt, kjører elbil og ellers ser ut til å gå en varslet klimaapokalypse i møte med god samvittighet.

Disse to menta-litetene tilhører to para-digmer som har vært med oss så lenge mennesker har bekymret seg for sin påvirkning på naturen. På den ene siden finnes en revolusjonær mentalitet, der forestillingen om at selve den moderne sivilisasjonen ikke er bærekraftig, råder. På den andre siden finnes en teknologioptimistisk mentalitet. Det er ikke samfunnet det er noe galt med. Vi skal bare tilpasse oss litt bedre.

De revolusjonære har inspirert miljøbevegelsen med flere kioskveltere om hvordan livet på jorda går til helvete (Mest kjent er kanskje Den stille våren fra 60-tallet). På samme måte som at drap og ulykker er godt nyhetsstoff, appellerer katastrofementaliteten til en uro som sitter dypt i oss, og som er i stand til å vekke mye oppmerksomhet, men som er dårlig på praktiske løsninger. Optimistene skaper ikke den samme oppmerksomheten, som kan omsettes i internasjonale boksuksesser, men kan isteden vise til revolusjonære oppfinnelser og ny teknologi, for eksempel innen genmodifisering, som har gjort det mulig å brødfø langt flere mennesker enn man i tidligere tiår trodde var mulig.

Økologisk landbruk er på sett og vis et eksempel på et revolusjonært alternativ til den bestående orden, men i det store og det hele er det relativ sjelden at radikale idéer om nyorientering legges frem i fullt alvor. Det er for eksempel ikke mange som foreslår forbud mot flyreiser eller tilsvarende drastiske tiltak. Mange i Norge vil riktignok legge ned oljeindustrien, men de ser ikke ut til å ville kutte energiforbruket tilsvarende. Isteden vil de ha i pose og sekk. Vi skal være miljøvennlige, men likevel slippe den dramatiske nedgangen i levestandard som en fullstendig avhengighet av grønn energi på nåværende tidspunkt ville ha innebåret. I det hele tatt er det knapt noen som synes det er noe fundamentalt galt med vår moderne sivilisasjon, slik jeg tenkte som barn. Til og med grønne politikere kjører SUV eller drar på ferie til Kapp Verde.

Revolusjonært barn

Greta Thunberg synes dog å være på den revolusjonære linjen. Barn og unge får til stadighet høre scenarier som at store deler av Afrika, og også Sør-Europa, vil være ubeboelig på grunn av tørke om 30 år (NRK hevder dette på basis av opplysninger fra blant andre Cicero. Jeg går derfor ut fra at det er et realistisk scenario). Hadde jeg vært barn, hadde jeg som Greta Thunberg tenkt at kunnskapsløshet må være årsaken til at dette ikke gir oss panikk og får oss til å gjøre drastiske tiltak. Thunberg har kritisert klimaforskere og aktivister for at selv de tar fly for å besøke konferanser. Hun mener at Sverige burde redusere sine CO2-utslipp til null i løpet av seks år, altså en åpenbar revolusjonær agenda. Mange av hennes tilhengere, ikke minst skoleelevene som for tiden planlegger eller gjennomfører streiker rundt om i Europa,  nevner FNs klimapanels anslag om at vi må halvere verdens CO2-utslipp innen 11 år for å nå 1,5-gradersmålet. Det er så vidt jeg kan skjønne helt urealistisk, all den tid de globale utslippene fortsatt øker, og vil kun kunne gjennomføres med drastiske, revolusjonære virkemidler. I Thunbergs verden nevner mediene og verdens ledere aldri klimakrisen. Hvorfor er det ingen restriksjoner på CO2-utslipp, har hun sagt at hun undret seg da hun første gang hørte om klimaforandringene. Slikt er jo åpenbart usant, og åpner en forholdsvis interessant parallell til Donald Trump som også sier ting som ikke er sant i bokstavelig forstand, men som tilhengerne føler er sant, og som derfor vekker jubel. Vi trenger ikke håp, men handling sier hun. Og hun bryr seg ikke om hva som er «politisk mulig».

Men uansett, siden jeg er voksen og ikke lenger barn, tenker jeg at vi med en eller annen kollektiv visdom vet at de dystre krisescenariene ikke er realistiske likevel. Elbilene, den økologiske maten og vindmøllene kommer til å berge oss til slutt. Det kan være feil, selvsagt. Kanskje har Thunberg rett, og kanskje er vårt beste håp om å unngå en kommende katastrofe at vi i det rike Vesten – eller de av oss som følger debatten om Thunberg – radikalt endrer vårt levesett. Men knapt noen av hennes fans handler i så fall i tråd med dette. Hun forblir en profet mange synes det er spennende å se på fra avstand. Men når hun sier «Selg det du eier, og gi det til de fattige. Kom så og følg meg!» – da vakler folk i troen, i alle fall de som er et stykke over myndighetsalder, og går tilbake til fariseerne og deres kvotehandel.

Sinnelagsetikerens privilegium

Vi er altså i en situasjon der en revolusjonær agenda som nesten ingen støtter i praksis, likevel får massivt med oppmerksomhet og ikke minst ser ut til å dominere i skolen. Den nyter godt av sinnelagsetikerens privilegium, nemlig å kunne tale i store ord uten å drøfte gjennomførbarhet, konsekvenser og hva som er «politisk mulig». Problemet med Thunberg er at hun gir oss lite substans og policy-analyse, og mye drama og posering. Det kan tenkes at revolusjonære utøver en nyttig funksjon ved å minne oss om hva som står på spill, samtidig som det ikke er meningen at de skal tas på alvor, men i en tid der vi ellers er svært opptatt av barn og unges psykiske helse, virker det pussig at ikke enda flere tar til orde for flere nyanser om klimasaken i skolen.

For sannheten er at vi alle er i den samme teknologioptimistiske båten. Egentlig er det ingen som tar Greta Thunberg på alvor. Jeg tror debatten hadde blitt bedre om alle kunne være ærlige om det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden