DEBATT

Ikke tro du eier andres ressurser

Det norske havterritorium og andre naturressurser bør eies av det private, ikke av «fellesskapet». En potensiell innføring av lakseskatt er derfor umoralsk i våre øyne.

Publisert

På mandag la Havbruksskatteutvalget frem sitt forslag for en potensiell skattlegging av havbruksnæringen. Utvalget, ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe, tok til ordet for en overskuddsbasert grunnrenteskatt på 40 %. Utvalget ser for seg at skatteinntektene vil bli delt mellom staten og de aktuelle havbrukskommunene.

Grunnrenteskatten omhandler i dag kun petroleums- og vannkraftressurser. Så hvorfor skal man da også innføre ekstraskatter på laksenæringen? Forkjempere for en grunnrenteskatt, mener blant annet at lakseoppdrettere må betale ekstra skatt til staten, fordi de benytter seg av en naturressurs som tilhører «fellesskapet». Hvordan en slik skattepraksis vil utmerke seg overfor oppdrettsnæringen vil tiden vise, men er kollektiviseringen av naturressurser veien vi vil gå?

Kjent praksis, men fra hvor?

Skatteregimet som kan innføres for oppdrettsnæringen er en gjenklanger fra andre næringer. Det kan fremstå som at utvalget kan ha latt seg inspirere av den samme politiske praksisen for olje- og energibransjen, noe som ikke er tilfeldig.

Den tyngste begrunnelsen for et oljeskatteregime på oppdrettsnæringen er at det vil være «svært lønnsomt». Dersom den argumentasjonen videreføres til andre næringer, ender man opp med vilkårlig skattlegging. En forestilling om å kollektivisere naturressurser kan raskt medføre en dominoeffekt der det legitimeres for at stadig flere næringer skattlegges. En slik utvikling vil være uønsket og bakstreversk.

Utvalget har foreslått at samfunnet skal ta fallet når det går dårlig i oppdrettsnæringen. Dette er nok en praksis vi finner hos petroleumsindustrien. At fellesskapet skal ta fallhøyden for ulike næringer skaper feil forestilling av markedsutviklingen. Hvis en næring ikke klarer å etterleve markedet, er det et tegn på at næringen ikke er produktiv eller effektiv nok. En slik kollektiviseringen av byrden, er dermed heller ikke veien å gå.

La det gjøre seg å eie

Ved å privatisere en naturressurs som havet, vil det automatisk bety full eiendomsrett til eiendomsinnehaver. Eiendomsinnehaver vil da kunne få bestemme over sin egen eiendom som personen eller bedriften råder over. Ut ifra denne eiendommen kan verdiskapning skje. Laks kan fiskes opp, og deretter eksporteres rett til utlandet. Laksebaronene vil derfor kun måtte forholde seg til eksporten og hvordan man kan eksportere mest mulig laks, sett ut ifra produktivitet og effektivitet, samtidig som kvaliteten opprettholdes.

For at eiendomsretten skal fungere etter best mulig evne for oppdrettsnæringen, må det være gitt at eiendomsskatt eller andre svekkelser over eierens suverenitet ikke blir gjeldende praksis. Når det gjelder å fjerne eiendomsskatten er utvalget i tråd med vår oppfatning, ved at den burde fjernes helt.

I likhet med enhver annen næring er forutsigbare rammeverk en nødvendighet. Fremfor å skatte bort alle investeringer i en av Norges viktigste næringer, burde vi heller sørge for å løsne tøylene for enhver oppdrettseier. Dette betyr et fritt næringsliv der verdiskapning står i fokus. Det er slik det fungerer i det kapitalistiske system. La oss ikke skjønnmale oljeeventyrets rigide skattesystem ved enhver anledning eller over enhver næring. I stedet burde kollektiviseringen av naturressurser tilhøre fortiden, og heller eies av det private i fremtiden.