Straff bør være gjengjeldelse

Rettssaken mot Erik Jensen har tydeliggjort et vesentlig problem ved norsk strafferett: Den bryr seg lite om rettferdighet.

Publisert Sist oppdatert

21 års fengsel. Uansett om man tror Eirik Jensen er skyldig eller ikke, er det verdt å dvele litt ved dommen i Jensen-saken. Påtalemyndigheten fikk altså fullt gjennomslag for sin påstand, og Jensen fikk like lang straff som Anders Behring Breivik. Som flere har poengtert, fikk Jan Helge Andersen fra Baneheia-saken til sammenligning kun 19 år. Hvordan er dette mulig?

Straffens nytteverdi

Det enkle svaret på det er at dagens norske strafferett ikke er så veldig opptatt av rettferdighet. Strafferetten handlet riktignok tidligere om hevn og gjengjeldelse, hvor en proporsjonal straff var det sentrale. Slik er det ikke i dag. Det endrede synet har sammenheng med fremveksten av det som i rettsosiologien har blitt kalt det «formålsrasjonelle samfunnet» i Vesten på 1800-tallet. Fra å være styrt av religiøse og moralske normer, ble samfunnet i tråd med industrialiseringen og sekulariseringen «avfortryllet», og et materialistisk verdensbilde vokste frem. Fokuset ble dreid mot hva som var nyttig for samfunnet. For strafferetten betød dette et endret syn på hva som var straffens formål. Forarbeidene til den nye norske straffeloven uttrykker det i klartekst: «Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål … Straffeinstitusjonen har … forebyggelse - prevensjon - som sitt formål». Straff handler i dag om statlig styring.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her