Eks-statsråden?

Verken Høyre eller KrF lever alltid opp til beskrivelsen.

Publisert

I skrivende stund er det fortsatt usikkert om regjeringen overlever høsten, og om denne spalten må omdøpes til Eks-statsråden. Uansett hva utfallet blir, vil det bli stående som en historisk høst: Enten et regjeringsskifte et år etter stortingsvalget fordi et parti bytter side – noe som aldri har skjedd i etterkrigstiden – eller en borgerlig flertallsregjering med Fremskrittspartiet.

Men hvordan skriver man for fremtiden? Det er egentlig et dypt konservativt spørsmål. For konservatismens vesen er nettopp en bekymring for det som kommer, for det ukjente, og derfor et sterkt forsvar for å ta utgangspunkt i det bestående. Enhver tekst om fremtiden vil derfor være et hopp ut i det ukjente. Men det er selvfølgelig også en taktisk vurdering. Det er flaut å sitte i regjering med KrF hvis jeg har skrevet noe ufint om dem, men tilsvarende pinlig om jeg har hyllet dem skamløst og de siden byttet beite til rød side.

Jeg velger derfor å la meg inspirere av fortiden, av en tale jeg holdt for Kristelig Folkepartis sommeravslutning tidligere i år. Der beskrev jeg en tanke om de imperfekte partiene som aldri helt blir nøyaktig hva vi ønsker:

I mine øyne er for eksempel Høyre et bredt, konservativt folkeparti som hegner om noen grunnleggende felles verdier og tradisjoner som har formet vårt samfunn – arven fra forfedrene – og som alltid har et blikk på generasjonsregnskapet – de som kommer etter. Høyre er opptatt av konkurranse, markedsøkonomi og arbeidsplasser, men forstår at økonomien bare er en del av samfunnet – og en del som ikke automatisk skaper etiske reserver, men like gjerne kan forbruke dem.

Kristelig Folkeparti er et folkeparti på kristen grunn – et kristendemokratisk parti – ikke fordi personlig tro skal prege politikken, men fordi kristendommen har vært den kanskje fremste formen av vår kultur, og fordi det er noen grunnleggende ideer i kristendommen som også må prege politikken: menneskeverdets ukrenkelighet, forvalteransvaret, ansvaret for dem som er dårligere stilt. Men kristendemokratiet er noe mer, det er også en idé om at det mest avgjørende i samfunnet ikke er staten eller politikken, men det fellesskapet som opprettholdes av familier, trossamfunn, frivillighet og institusjoner, av verdier som ærlighet, anstendighet og ansvar. Derfor er det heller ikke alt som kan bli eller skal bli politikk – enn si statlig politikk.

Verken Høyre eller KrF lever alltid opp til denne beskrivelsen, avsluttet jeg. Det er ord jeg kan ha i behold enten KrF går den ene eller den andre veien. Så får hyllesten eller ukvemsordene spares til de mer umiddelbare flatene.

Torbjørn Røe Isaksens spalte Statsråden står på trykk i Minervas papirutgave. Denne er hentet fra utgave 4/2018.