Politikk

Ekstrem forherligelse av voldsbruk

Boken Xtrem av Jan Kallevik er en mimrebok om øl, musikk og grov, hensynsløs vold.

Boken Xtrem av Jan Kallevik er en mimrebok om øl, musikk og grov, hensynsløs vold.

XTREM: Krig i Oslos gater
Jan Kallevik
Aschehoug, 2014

«Prøv så godt dere kan å ikke slå folk i hodet med balltrær. Svina skal få juling – men ikke drepes! For hva er poenget med å måtte sone en dom for å ha drept en nazi?»

Boken Xtrem utgitt på Aschehoug skinheaden Jan Kallevik og medforfatter Haakon Larsen. I boken rendyrker Kallevik bildet av hans egen gjeng som den tøffeste, sterkeste og mest fryktede. Nazistene er livredd dem, S.H.A.R.P., «Skinheads against racial prejudice». Forfatteren iscenesetter seg selv som den lidende helt, som tar på seg den tunge oppgaven å gjennomføre den nødvendige volden mot høyreekstremistene. «De mest pinglete har ikke engang guts til å angripe hvis de ser én av oss alene i gata, selv om de kanskje er fire stykker samlet i en bil.» I hans egne øyne tar han opp «arven fra farfar, motstandsmannen» og flere ganger trekkes det paralleller til Gunnar «Kjakan» Sønsteby.  At Kallevik og andre etter hvert kjøpte seg pistoler og gikk på  byen med en øks i lomma, ser ikke ut til å forstyrre dette narrativet. Voldsbruken var et nødvendig onde.

«Å bruke fysisk makt for å holde nazistene ute av Oslo, opplever vi ikke som noen politisk handling, men som et rent selvforsvar, som en ryggmargsrefleks.»
kallevik
Dette er bokens røde tråd: Volden var et nødvendig selvforsvar mot bander av nazister og høyreekstreme. Hadde ikke vi stått opp mot dem, ville de ha tatt seg til rette og liv ville gått tapt.

Dødelig alvor
Jeg var selv i en litt senere periode enn forfatteren aktiv i miljøet med utspring i Blitz og gruppen Antifascistisk Akskjon (AFA), men med en nokså perifer rolle. I tiden jeg var aktiv var gatekrigen i ferd med å dabbe av. I løpet av 90-tallet og det tidlige 2000-tallet må mange hundre personer på en eller annen måte ha deltatt i voldshandlinger, enten som aktive deltakere eller støttespillere, som en del av den mobiliseringen blitzmiljøet og det voldelige skinhead og punkermiljøet som hadde sitt hovedsete blant okkuperte hus og ulovlige nattklubber i Gamlebyen og på Vålerenga. For mange vil nok denne boken også først og fremst være en velkommen anledning til å mimre om en tid da politikk var dødelig alvor.

«Å bruke fysisk makt for å holde nazistene ute av Oslo, opplever vi ikke som noen politisk handling, men som et rent selvforsvar, som en ryggmargsrefleks.» Forfatter Jan Kallevik. 

Da jeg selv var aktiv i Antifascistisk Aksjon (AFA), dreide helgene seg et års tid om å gå fra utested til utested for å lete etter nynazister som skulle bankes opp. Jenter og sånne som meg, mindre slagkraftige, ble brukt som spanere. Andre, som hadde trent kampsport og var fysisk bedre utrustet, sto klare til å sloss. Kampklare, bevæpnet med køller og teleskopbatonger.

Jeg husker masseslagsmål der et hundretalls blitzere og «antifascister» hamret løs på en liten gruppe høyreekstremister. Forsvarsløse kropper som lå urørlig på bakken, mens de ble slått og sparket.  Selv var jeg aldri like slagkraftig som forfatteren Kallevik, men tankegangen han bringer til torgs er umiddelbart gjenkjennbar. For deltakerne i gatekrigene med nynazistene et «nødvendig selvforsvar» mot høyreekstrem voldsbruk.

Og boken dokumenterer godt at de høyreekstreme sto for farligere og flere potensielt dødelige angrep på sine meningsmotstandere. Det er, som forfatteren selv skriver, et under at ikke liv gikk tapt. Kvantitativt virker imidlertid voldsbruken jevnere fordelt. Voldshandlinger ble besvart med motaksjoner og selv om nazistenes meningsmotstandere unnlot å bruke bomber og skarpe våpen i planlagte aksjoner, balanserte man hele tiden på kanten.

Problemet er at «det nødvendige selvforsvaret» er en selvforsterkende logikk. Ved å gjengjelde hver eneste voldshandling med en motaksjon, ble situasjonen verre. Forfatteren kjøper seg en pistol og går med øks i lomma på byen. Han stiftet en militant, hemmelig gruppe for innvidde elitekrigere, de beste, mest hardbarkede punkerne og skinheadene. Deres oppgave var enkel: Å utrydde nazipesten. Feighet ble ikke godtatt. «Feighet kan være smittsomt, og vi er i krig.» Med en slik logikk utvikler det seg nødvendigvis en voldsspiral og etter hvert sniker denne erkjennelsen seg også inn i Kalleviks hode. «Nazistene har trigget en utvikling som vi (…) ikke kan la være å forholde oss til. I tillegg til meg har to andre (…) skaffet seg pistol, og flere har planer om å gjøre det samme.»

Feighet kan være smittsomt, og vi er i krig.

Og til tross for at forfatteren insisterer på at oppgjørene mellom nynazistene og venstreekstremistene ikke var et gjengoppgjør, slipper gjengkrigermentaliteten til i boken under møtet med Kalleviks nemesis, nynazistenes Johnny Olsen. «Det er ikke så lett å forklare, men det finnes en slags merkelig, gjensidig respekt mellom Johnny og meg. En respekt som bare fiender i krig kan ha. Jeg vet at han er farlig og han vet det samme om meg. Vi er begge organisatorer, men på hver vår side. Hvis vi vil, kan vi begge få alvorlige ting til å skje.»

Ureflektert
Boken bærer preg av å være redigert og lettlest, men fremstår fortsatt i for stor grad som en livshistorie og for lite en skildring av et politisk miljø. I den grad problematiske sider ved det aktivistiske gjengmiljøets virksomhet tas opp, fremstår det som rene forsvarstaler. Likevel er boken et godt eksempel på en radikaliseringsprosess og hvordan unge mennesker som suges inn på den ytre venstresiden kan bli forblindet av en logikk der man ser på seg selv som bæreren av det tunge ansvaret å ty til voldsbruk. Kallevik går fra å være en ung husokkupant til en tung kriminell, selv om det han bedriver ikke er vinningskriminalitet, men politisk voldsutøvelse. Historien er ikke ukjent og det finnes fellestrekk med andre subkulturelle miljøer som har utviklet seg i voldelig retning. Etter hvert slukes man opp av volden, det blir en livsstil som skygger for alt annet. Politikken blir uviktig, det er volden som er det vesentlige. Spenningen, det maskuline fellesskapet, det å være en del av en gruppe og å få ting til å skje. Ideologien kunne kanskje egentlig ha vært hva som helst.

Til slutt går det likevel som det må gå. Forfatteren får problemer med forhold og klarer ikke å holde på jobben. Samtidig tar alkoholen i større og større grad over. Til slutt må han legge volden på hylla, etter et dramatisk selvmordsforsøk som resulterer i at han får kallenavnet «Kalle Stålhue». Men noen virkelig distanse fra voldsbruken er ikke å finne. Kallevik nærmer seg aldri noen kritisk distanse til sine egne handlinger, heller fremstår det som at han tok på seg en tung, men nødvendig byrde og måtte betale prisen for det.

Større omland
For en vanlig leser vil kanskje Jan Kallevik  fort bli stående som et kasus, en ekstremist og et særtilfelle. Men hvis man leser boken boken oppdager man at til tross for selvdyrkelsen av den ensomme skinhead-krigeren, opererte ikke det voldelige skinhead-miljøet i et vakum. De hadde et større omland på ytre venstre fløy som støttet og legitimerte voldsbruken. Kallevik hadde meningsfeller på den ytre venstresiden som gjorde voldsbruken mulig. Og i boken påpeker Kallevik nettopp det unike samarbeidet mellom større antirasistiske organisasjoner, som Antirasistisk senter, og de voldelige ekstremistmiljøene. Han kaller dette «Oslomodellen», fordi det skilte seg fra andre land der det i større grad var konflikt mellom antirasistiske organisasjoner med utspring fra venstresiden som brukte lovlige metoder i sitt politiske arbeid, og voldelige miljøer.

Gjengivelsen er ikke helt presis. Voldsbruken var også omstridt på venstresiden og de av oss som forsvarte de fysiske angrepene på de høyreekstreme måtte stadig debattere dette emnet med andre som mente at det å slå sine meningsmotstandere helseløse ikke var gangbar politisk metode.

Slike nyanser kommer ikke frem i Kalleviks fortelling. For det går en rød tråd gjennom boken: Volden var et nødvendig selvforsvar mot bander av nazister og høyreekstreme. Hadde ikke vi stått opp mot dem, ville de ha tatt seg til rette og liv ville gått tapt. Motforestillinger som at man i praksis brukte fascistiske metoder mot fascistene kommer ikke frem. Men Kallevik var ikke den eneste som tenkte slik.

Tor Bach, i dag redaktør av bladet «Vepsen» som skriver om ekstremistmiljøer, argumenterte i sin tid påfallende likt med Kallevik i AKPs tidsskrift «Røde Fane».

«Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av.»[i]

Mer påfallende er det når Antirasistisk Senters Shoaib Sultan tilsynelatende uten reservasjoner lovpriser boken. «Brutalt og inspirerende om kampen mot nynazismen», sier Sultan om boken. Utsagnet pynter bokens omslag.

En slik lovprising fra en ansatt i en antirasistisk organisasjon er underlig, men kanskje ikke så overraskende. Venstreekstremes voldsbruk under gatekrigene på 90-tallet har i ettertid havnet i skyggen av høyreekstreme miljø som sto bak bombeattentat og drap. På sett og vis er det forståelig. Men det er likevel pussig at man 15 år etter gatekrigene feier disse historiene under teppet. Nå dukker den opp igjen, som et helteepos. Hvis Kalleviks forsøk på å kaste en helteglorie over seg selv og hans antifascistiske stormtropper ikke blir møtt med kritikk eller innvendinger fra venstresiden han var en del av, vitner det om svak evne til å reflektere over et stykke Norgeshistorie med mørke undertoner.

Diskusjonen er nå stengt for ytterligere kommentarer.


[i] Bach, Tor. «Skal vi banke nazisvina?» Røde Fane 1/1994. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden