Politikk

Ekstremradikalpopulistiske Europa

Jupskås mislykkes med å gi forklaring på Europas nye høyrebølge og beviser ikke annet enn at begrepene han baserer sin analyse på burde avskaffes.

Jupskås mislykkes med å gi forklaring på Europas nye høyrebølge og beviser ikke annet enn at begrepene han baserer sin analyse på burde avskaffes.

Anders Ravik Jupskås
Ekstreme Europa – Ideologi, årsaker og konsekvenser
Cappelen Damm, 2012

Greit, så tok jeg feil. Tidligere i år forsvarte jeg statsviter Anders Ravik Jupskås mot en anklage om at han bruker ordet «høyrepopulist» til å sverte Fremskrittspartiet og andre politiske grupper han er uenig med. Men etter å ha lest Ekstreme Europa, om høyrepopulistiske, høyreradikale og høyreekstreme miljøer i Europa, ser jeg at jeg var for snill.

Ekstreme Europa er en slik bok vi har lest før, hvor vi hopper mellom Frp, Dansk Folkeparti, FPÖ, Frihetspartiet, Front National, EDL, Jobbik og Gyllent Daggry, fra én side til neste, og hvor hoppene er så hyppige og uvørne at brunfargen skvetter i alle retninger.

Sier han at Frp er høyreekstremister? På ingen måte, og han er klar på hva som skiller gruppene fra hverandre. Men han dytter dem alle inn den samme rammen: et skummelt høyreorientert fenomen som vi ønsker å forstå først og fremst for å kunne bekjempe det.

Ubrukelig ord
Hensikten med boken er å fylle ordene høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme med et meningsfullt innhold. Men desto mer innhold Jupskås presser inn i dem, desto mer lekker de.

«Høyreekstrem» er det greieste av disse ordene, men det er vel mest fordi det er et annet ord for fascist. Jupskås gir ordet en generisk definisjon – en høyreekstremist er en anti-demokratisk, autoritær, rasistisk og fremmedfiendtlig etnisk nasjonalist – men er det noen andre enn fascister og etterfølgerne deres dette passer til? Ville det ikke være enklere å bare kalle dem fascister eller nasjonalsosialister, på samme måte som det er enklere å kalle kommunister for kommunister, i stedet for å finne opp en ny merkelapp, «venstreekstremist», som egentlig bare passer på kommunister?

Nå er det ikke lett å definere fascisme heller, men det er i det minste et noenlunde enhetlig fenomen sammenlignet med «høyreradikalisme». Hva er egentlig høyreradikalisme? Spør du tre akademikere, får du fire svar.

I følge Jupskås kjennetegnes høyreradikalere av at de er moderate enn de høyreekstreme, at de er mer opptatt av å rangere kulturer enn raser, og at de støtter demokratiet. Javel. Men hva står de for? Hvilke idealer brenner de for? Hvorfor står de opp om morgenen? Problemet for de som vil analysere høyreradikalismen, er at svarer vi på disse spørsmålene, ser vi partier som er så forskjellige at vi lurer på hva poenget er med å gruppere dem sammen. For å kunne dytte dem inn i samme bås, må vi kutte bort alt som ikke passer. Vi må fjerne sjelen deres.

Det vi sitter igjen med da er en slags pragmatisk form for høyreekstremisme. Høyreekstremister hater alt som er fremmed. De høyreradikale er bare skeptiske. Høyreekstremister vil drepe de fremmede. De høyreradikale vil bare diskriminere dem. Men de befinner seg altså på den samme ekle ideologiske aksen. Og innbakt i analysen ligger forutsetningen om at de tar feil, altså at mens opplyste mennesker forstår at det fremmede er helt ok, lider de høyreekstreme og –radikale av en tragisk og irrasjonell fremmedfrykt.

Homofrykt
En av fremmedfryktene Jupskås mener kjennetegner ytre høyre er frykt for homofili. Her presser han ekstra hardt for å få puslespillbrikkene til å passe sammen. De høyreekstreme hater homofile, det vet vi jo. Og Carl I. Hagen synes det er trist når vi feirer homofili med pride-parader. Og riktignok er Dansk Folkeparti for homofilt partnerskap, men Søren Krarup ser på homofili som et handicap, så da passer det der også.

Hopper vi over Pim Fortuyn fordi han var høyrepopulist, men ikke høyreradikal? Men hvorfor er da Hagen med på listen? Og hva synes høyreradikale islamhatere om Bruce Bawer? Nei, dette blir for vanskelig.

Og det er noe annet som er underlig her. For et par generasjoner siden ville svært mange vanlige mennesker, til høyre, venstre, og i sentrum, sagt seg enig i det Jupskås kaller et typisk høyreekstremt standpunkt: at homofili er skittent og forkastelig. I store deler av verden mener mange dette fremdeles. For 40 år siden – da mannlig homofili ble tillatt i Norge, og Carl I. Hagen var 28 år gammel – ville mange vært enig med det Hagen har sagt om Europride, at vi i det minste ikke bør hylle det.

Homoforakt og homoskepsis har vært det normale i historien, også her. Men i Europa i 2012 er det altså høyreekstremt eller høyreradikalt? Og alt som skal til er at du ikke fullt ut omfavner en idé som var radikal for en generasjon siden? Hva er egentlig mer sannsynlig: At Frp utgjør den moderate fliken av et homofiendtlig teppe som dekker hele den ytre høyresiden i Europa, eller at Carl I. Hagen bærer med seg fordommene fra den tiden han vokste opp i?

Det viser hva du kan rote deg inn i når ordet du skal forklare er så innholdstomt at du må fylle på med alt du har til rådighet. 

Jeg tror ikke at Jupskås ønsker å sverte f.eks. konservative kristne eller muslimer som mener at homofili ikke er en likeverdig samlivsform, ved å assosiere dette med fascisme. Men det viser hva du kan rote deg inn i når ordet du skal forklare er så innholdstomt at du må fylle på med alt du har til rådighet.

Avskaff dem
Ellers får vi høre at «i likhet med høyreekstremister er høyreradikale opptatt av nasjonen». Noe som vel er riktig, og ikke nødvendigvis må leses som et angrep på alle andre som også er opptatt av nasjonen, (som etterhvert omfatter de fleste av oss). Men er det meningsfullt å si dette? Belyser det virkeligheten?

Det kunne gjort det hvis høyreradikalismen var en slags ideologi eller tankeretning. Men det gjør Jupskås lite for å begrunne at den er. Ordene biter seg selv i halen. Høyreradikalisme er blant annet å ville innskrenke religionsfriheten for muslimer. Dermed er det å ville innskrenke religionsfriheten for muslimer et tegn på at høyreradikalismen brer om seg. Det ene støtter opp under det andre, og det andre det ene. Men hva er det som støtter opp under begge to?

Lite. Svært lite. I det minste hører vi lite til det fra Jupskås. Høyreradikalisme, det er dette, og det omfatter disse partiene, og ferdig med det. Men hvorfor trenger vi dette begrepet i det hele tatt? Hvorfor snakke om europeisk høyreradikalisme, og ikke f.eks. europeisk innvandringsmotstand, europeisk islamfrykt, og europeisk skattepopulisme? Det forsøker han ikke å svare på.

Er det så farlig? Ja, egentlig, fordi høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme er late begreper, som gjør oss mindre i stand til å forstå verden. De bør ikke utdypes, de bør avskaffes.

Jeg skal gå med på å beholde «høyrepopulisme», så lenge vi bruker det i flertallsform. Det finnes ikke noe evig og universelt høyre. Høyre og venstre er alltid bundet til en bestemt politisk kontekst, så som Norge i 2012. Det finnes ett norsk høyre, og ett norsk venstre. Men det finnes ingen europeisk offentlighet, ingen felles politisk akse velgere flest orienterer seg etter. Nasjonene vandrer for seg selv, enn så lenge.

En norsk islamkritiker og en fransk islamkritiker vil ha mye å snakke om. Kanskje går den ene lenger enn den andre, men de går lenger i den samme retningen. Derfor kan vi snakke om europeisk islamskepsis, og europeisk innvandringspopulisme. Men samler du høyrepopulister og høyreradikalere fra alle land, får du bråk og kaos. Mange vil ha mer til felles med andre partier i sine egne hjemland enn de har med hverandre. Ekstra gøy blir det nå antisemittene møter israelsvennene.

Sløve skalpeller
Jeg sier ikke dette for å forsvare høyresidene mot kritikk. Jeg vil avskaffe «venstreradikalisme» også. Jeg avskyr tåkete ord som fordekker i stedet for å opplyse. Det er lett å forstå hvorfor de oppstår. Det har skjedd noe på de europeiske høyresidene de siste tiårene, det ser vi alle. Noe nytt. Noe viktig. Noe vi mangler ord for. Så da griper vi nye ord ut av lufta, i håp om at de kan hjelpe oss å forstå. Høyreradikalisme. Høyrepopulisme. Ingen vet helt hva de betyr, men de hjelper oss i gang med å snakke om det nye som skjer.

Men når dette har pågått en stund, har akademikerne et ansvar for å slipe ordene, slik at vi kan bruke dem som skalpeller på virkeligheten. Det ansvaret lever ikke Jupskås opp til. Han gir oss sløve ord, og bruker dem vinglete.

Mye av boken er på nivå med en tilfeldig avisartikkel fra de siste tiårenes populistpanikk. Vi lærer at Jörg Haider har uttalt seg positivt om Waffen-SS, og at Anders Lange støttet apartheid-regimet i Sør-Afrika. Javisst, og lignende assosiasjonsrekker kan du bruke for å knytte alt til alle. Noen deltok en gang på et møte med en som har lest en bok av en som var i samme organisasjon som en fascist. Og det er jo interessant. Men forteller det oss hvorfor disse partiene får stemmer? Kom FPÖ i regjering i Østerrike i 2000 fordi Haider hadde respekt for SS-veteraner? Ble Anders Langes Parti en suksess fordi Lange støttet apartheid?

Mystisk innvandringsmotstand
Når Jupskås skal forklare fremveksten av fremmedfientlige ideer, legger han heldigvis de sløve ordene litt til side, og blir konkret. Europeisk innvandringsmotstand er et reelt fenomen. Det er mulig å peke på det, og være omtrent enige om hva vi snakker om. Dermed blir analysen håndfast.

Men det er ikke dermed en god analyse. Jupskås betrakter europeisk innvandringsskepsis litt som liket i et lukket rom-mysterie. Hvordan i all verden kan dette ha skjedd? Her må de små grå celler legges i bløt. Blant mulige forklaringer nevner Jupskås autoritære tendenser, lav utdannelse, arbeidsløshet, økt innvandring, og sosial ekskludering. Godt gjemt inne i denne listen (les den en gang til) finner du altså den radikale ideen at innvandringskritikk muligens kan ha noe med innvandring å gjøre.

Jupskås tar denne muligheten bare halvveis seriøst. Den legitime innvandringskritikken blir jo allerede fanget opp av de etablerte partiene. Dermed kan det kun finnes illegitime og irrasjonelle grunner til å stemme på innvandringspopulister. Kanskje det er snakk om en slags gruppepsykologisk dynamikk som oppstår når ulike grupper av samfunnet ikke ønsker å samarbeide med hverandre?

Selve innvandringen er nesten fraværende i analysen, som om innvandringskritikken har vokst frem helt isolert oppe i hodene på de høyreradikale. Men det har jo faktisk skjedd en stor endring av den europeiske befolkningssammensetningen, med mange store, reelle konsekvenser. Å analysere innvandringskritikk uten å analysere innvandring, eller islamkritikk uten å analysere europeisk islam, er som å analysere fremveksten av arbeiderbevegelsen uten å analysere forholdene arbeiderklassen levde under. Du behøver ikke være enig i reaksjonen, men du må forstå hva det er en reaksjon på.

Fra Jupskås får vi knapt vite at reaksjonen har vært en reaksjon på noe som helst. Den bare er der, som liket i det lukkete rommet. Ring mesterdetektiven.

Something wicked this way comes
I en ren debattbok slipper du (dessverre) unna med å blande alt du mener sammen i én stor suppe. Av en akademiker forventer man mer.

Forsøkene på akademisk distanse er så halvhjertete at de kun vil overbevise de som deler den samme avskyen for disse gruppene som Jupskås åpenbart føler selv.

Jupskås har ikke skrevet en debattbok. Tonen er kjølig og faglig, uten krutt. Han har forsøkt å beskrive et politisk fenomen, slik at vi kan forstå det bedre. Men han evner ikke å ta skrittet ut av seg selv, slik at vi kan snakke om temaet uten å være enige om det. Og forsøkene på akademisk distanse er så halvhjertete at de kun vil overbevise de som deler den samme avskyen for disse gruppene som Jupskås åpenbart føler selv.

De beste analysene av de europeiske høyrefenomenene vil nok komme utenfra, fra noen som er kritisk men objektivt innstilt. Men det første en slik observatør må gjøre er å avskaffe de tåkete begrepene vi har arvet. Jupskås gir oss bare enda et bidrag til «Something wicked this way comes»-sjangeren.

Og til sist, tittelen. Tidligere i år ble altså Jupskås kritisert for at han bruker ord som høyreradikal og høyrepopulist til å brunstemple meningsmotstandere. Den kritikken forsvarte jeg ham mot, fordi han skiller mellom ekstremisme, som er anti-demokratisk, og radikalisme og populisme, som er demokratisk og mer moderat.

Men han gjør det sannelig ikke lett for meg når han deretter skriver en bok som primært handler om høyreradikalisme og høyrepopulisme – og velger å gi den tittelen Ekstreme Europa.

(Og la meg benytte anledningen til å anbefale Asle Tojes Rødt, hvitt & blått, ved å si at den er den stikk motsatte boken av Ekstreme Europa, på nær sagt alle måter.)

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden