Spaltist

Ekte sofaliberalere holder kjeft

Iran

Myndighetene kan bruke utenlandsk innblanding til å sementere støtte til regimet, skriver Espen Goffeng. På bildet: En demonstrasjon til støtte for regimet i Hamedan.

Bilde: Abdolrahman Rafati/Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Jeg ønsker det beste for Irans reformbevegelse, men lurer på om det likevel kanskje er best å holde meg i sofaen – og holde kjeft.

I 1622 skrev Sir Francis Bacon, i et England som slet med interne stridigheter, at den eneste måten å lege det hjemlige bråket på var «to engage the country in some popular quarrel abroad».

Helt siden den gang har det vært kjent for styresmakter av alle salg at det å konstruere eller finne en fiende utenfor egne grenser – reell eller oppdiktet – har sine fordeler. For det første kan man samle bak seg en usikker befolkning. For det andre kan man rettferdiggjøre å slå ned på hjemlig kaos med brutalitet, ettersom det kan fremstilles som det minste av to onder.

Thatcher opplevde dette med Falklandskrigen, hvor hennes popularitetstall hoppet fra de høye 20 til de lave 60. Det var jo plutselig argentinerne som var fienden da, ikke gruvearbeidere eller frimarkedsfanatikere. George Bush ville ikke i sine villeste drømmer hatt positive tall på nesten 90 i slutten av 2001 om det ikke var for de uvelkomne flyene som så sjokkartet trengte seg på New York. Og det spørs hvor mye krefter Putin ville brukt på Ukraina og Krim, om det ikke var for at han er aldri så littegrann redd for et Maidan-opprør i Moskva. Hans oppslutning har også steget som følge av eventyr utenfor egne grenser.

«Utlandet», hva nå enn det måtte være i enhver situasjon, kan altså både brukes og oppleves som en større trussel enn hjemlige og kjente onder.

Derfor skal «utlandet» noen ganger også være forsiktig med åpen støtte til en part i en hjemlig politisk strid. Det kan også være uklokt av opprørsledere å be om slik støtte. Taktiske blundere er blitt begått, selv når intensjonene er gode og den internasjonale sympatien er stor. Det er veldig fristende å samles på hustakene og rope sin støtte til bevegelser som man vil at skal lykkes. Men et nesten samlet akademisk, internasjonalt miljø med ikkevolds-bevegelser som studieobjekt, mente at Obama gjorde det rette da han ved å holde seg i retorisk ro valgte ikke å lade denne spesifikke børsa for prestestyret i Teheran under opprørene i Iran i 2009.

Styresmaktene har jobbet intenst med å overbevise befolkningen om at demonstrasjonene er orkestrert og støttet av både små og store djevler i utlandet.

Det er tross alt veldig lite av faktisk nytte man kan gjøre utenfra overfor en regjering som ikke bryr seg så veldig om sitt internasjonale image når det blir stilt overfor en eksistensiell trussel. Derimot kan man potensielt gjøre en del skade.

Det er gjort skikkelig kvantitativt empirisk arbeid på dette feltet. Erica Chenoweth og Maria Stephan er i forskningsfronten her. I sin bok Why Civil Resistance Works – et gjennombruddsarbeid i sin disiplin – viser de med god effekt at denne typen dynamikk har slått feil før. Den har enda større sjans til å slå feil ved voldelige opprør og geriljakrig. Men effekten er merkbar også for ikke-voldelige, folkelige bevegelser.

Små og store djevler

Iran opplever nå igjen store demonstrasjoner. De har dabbet av litt de siste par dagene, men jeg tror ikke lenger det er så mange som ser for seg at dette er siste gangen det skjer. Og tankegangen som er beskrevet over er kraftig krutt i Iran, som har en lang historie med imperier som blander seg inn i deres hjemlige affærer, og som befinner seg i en del av verden som er notorisk åpent for konspirasjonskonstruksjoner. Som vi har sett de siste dagene, har styresmaktene jobbet intenst med å overbevise befolkningen om at demonstrasjonene er orkestrert og støttet av både små og store djevler i utlandet.

Slik kan man rettferdiggjøre ikke bare å sende ut bøller i opprørsutstyr som dreper og ødelegger; man kan også vekke den delen av befolkningen som ikke vil ha noe med demonstrasjonene å gjøre, og sementere deres støtte til regimet. For dem er det selvfølgelig mange av, selv om de ikke er like flinke til å tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet som den mer liberale og kosmopolitiske delen som forstår bruken av sosiale medier.

Det er mange som ser på de pågående demonstrasjonene som improviserte og lite planlagte. Noen ser på dem som en prøveballong. Men det synes som om de fleste mener at dette sannsynlig ikke er den omgangen som vil kaste regimet – om det noen gang vil lykkes. De har en sjanse: Om demonstrantene når inn til det som i forskningsdisiplinen kalles regimets «pillars of support», så kan alt skje. Disse støttene er sikkerhetsstyrker, byråkrater, tvilende politikere og andre. Det vanlige og instinktive svaret til de fleste når man foreslår omveltninger, er stort sett negativt. Men det har skjedd mange ganger før, og det kan skje igjen.

Denne teksten er altså ikke et forsøk på å slå i sten at det man alltid skal gjøre, er å benke seg i sofaen og holde trut.

Iranerne har en lang tradisjon for folkelige opprør og protester. Man finner mange tilfeller av dette også om man går lenger bak i tid enn de protestene som er kjent for de fleste av oss. Det har kommet bølger med jevne mellomrom helt siden siste del av 1800-tallet. Noen finner grunnlag for dette helt tilbake til den zoroastriske tradisjonen. Stephen Kinzer, som har satt seg inn i denne delen av iransk historie, skriver om denne religionen at den har lært iranerne at «borgere har en uutslettelig rett til godt lederskap, og at det er deres plikt ikke bare å gjøre enhver ting en konge sier, men å stå opp mot onde ledere». Så om man leter etter nasjoner hvor regimer kan kastes eller dyttes omkring, så er Iran definitivt et av dem.

Eksternt press og støtte kan selvfølgelig fungere. USA kunne øve effektivt press på Marcos i Filippinene under People Power-bevegelsen der på 80-tallet. Og internasjonale sanksjoner kan ha en effekt – om enn noe overdrevet i ettertid – på regimer som det sørafrikanske. Men da levde Filippinene både med en takknemlighets- og et avhengighetsforhold til USA. Noe slikt finnes selvsagt ikke i dette tilfellet.  Og Sør-Afrika var avhengig av det internasjonale markedet på andre måter enn det iranske er nå.

Men om bevegelsen vokser seg kraftig nok, så kan internasjonalt press fungere i positiv retning også i dette tilfellet. Denne teksten er altså ikke et forsøk på å slå i sten at det man alltid skal gjøre, er å benke seg i sofaen og holde trut. Men det er veldig mange som argumenterer for høylytt, internasjonal støtte, så dette er et forsøk på å bidra til litt balanse. Teksten er først og fremst et varsko om at man skal veie sin innblanding med omhu om man vil bevegelsen vel.

Og det gjør vel de aller, aller fleste av oss. Håper jeg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden