Kultur

Ekteskapet er truet, men ikke utdatert

Den moderne partneren skal ikke bare tilfredsstille seksuelt, intellektuelt og emosjonelt, men også være den beste forelderen til våre barn. Idealet er selvfølgelig tilnærmet umulig å innfri, skriver Erika og Aksel Braanen Sterri.

Bilde: Pixabay

Aldri har det vært flere fisk i sjøen, aldri har gresset vært grønnere. Men selv om muligheten til skilsmisse er et fremskritt, bør vi bevare rammer rundt samlivet.

Vi som skriver dette, er søsken. I 2001, året da vi var fjorten og tretten år, gikk pappa fra mamma. Uten videre forvarsel ble vi med i en lite eksklusiv klubb av skilsmissebarn. Denne gruppen gjør det dårligere på skolen, har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet, rapporterer lavere livskvalitet, blir oftere deprimerte – og har selv større sannsynlighet for å skille seg.

Denne dystre statistikken forholdt vi oss ikke til da. For oss betydde det mer akutt at diskusjoner om julen ikke lenger handlet om ribbe versus pinnekjøtt, men om hvem det var verst å skuffe: mamma eller pappa. I dag er skilsmissen blitt hverdag, og vi er selv i fasen der folkene rundt oss gifter seg og får barn.

I den anledning spør vi om ekteskapet fortsatt er liv laga.

Mamma og pappa var sammen i over tyve år, men giftet seg aldri. De så på det å gifte seg som noe utdatert, en institusjon fra en annen tid. Hva hadde staten med kjærligheten mellom to mennesker å gjøre? Som en spådom tok de delvis feil. Ekteskapet overlevde vår foreldregenerasjon. Ekteskap er fortsatt den vanligste formen for samliv: Omtrent 45 prosent av befolkningen over 18 år er gift. Det er mer enn dobbelt så mange som det er samboere, og fire ganger så mange som det er som er skilt og lever alene.

Det er også grunn til å tro at de undervurderte ekteskapets funksjon. Deres syn på Forholdet med stor F var det vi kan kalle det liberale synet på forhold. Innenfor dette liberale og moderne synet forstås forholdet som et gjensidig bebyrdende fellesskap, hvor innholdet er et resultat av en kontinuerlig forhandling mellom to likeverdige parter. Forholdet avsluttes når det ikke lenger gir begge parter det de ønsker, og anses dermed som et symptom og en løsning på en tragedie, snarere enn tragedien i seg selv.

Dette er ikke bare en spekulativ påstand: Forskerne Jonathan Gardner og Andrew J. Oswald konkluderte i en studie fra 2006 med at mens partene er ulykkelige året de skiller seg, er de allerede året etter lykkeligere enn de var da de var gift.

Denne liberale historien er imidlertid for enkel. Forholdet er for det første ikke bare noe som berører de to partene. Ekteskapet er samfunnets minste byggestein, hvor normer videreføres til barna, barn forvandles til gagns mennesker, familier bindes sammen, og det primære sikkerhetsnettet i våre liv etableres.

Dagen vi skiller oss fra den vi lovet å stå ved, side om side i tykt og tynt, livet ut, er det ikke bare det felles prosjektet vi dannet med partneren, vi gir opp. Vi skaper også disharmoni i barnas relasjon til foreldrene og til seg selv og i det større sosiale nettverket vi er en del av; og vi bryter ned normen om ekteskapet som det evigvarende båndet mellom to mennesker.

For oss betydde det mer akutt at diskusjoner om julen ikke lenger handlet om ribbe versus pinnekjøtt, men om hvem det var verst å skuffe: mamma eller pappa.

Det er derfor det er så urovekkende at litt over førti prosent av alle ekteskap ender i skilsmisse. Både hver og en av oss og samfunnet som helhet trenger stabile rammer for å blomstre. Men før vi dykker ned i skilsmissens virkninger på andre, er det imidlertid verdt å se på en annen svakhet ved den liberale fortellingen om skilsmisse som frigjøring fra et strandet forhold. Det er nemlig ikke sikkert det var uunngåelig at det strandet: Det kan ha vært et resultat av partenes forventninger og innsats.

For kanskje la man aldri helt vekk tanken på at gresset kan være grønnere på den andre siden.

Grønnere gress

Sosiologen Émile Durkheim argumenterte i disse baner. Han mente at muligheten for skilsmisse gjør begge parter mer misfornøyde med forholdet. Hvis ingen av partene kan stikke av, er de nødt til å videreutvikle forholdet for at det skal overleve. De har intet annet valg. Durkheims perspektiv gir en viktig innsikt: Snarere enn å akseptere den rosenrøde historien hvor skilsmisse er en nødvendig løsning på et forhold som har surnet, kan muligheten for å skilles øke sannsynligheten for at forholdet surner i utgangspunktet. Eller slik Durkheim ser det: at vi forblir i en evig søken etter en lykke som var uoppnåelig i utgangspunktet.

Med en gjennomsnittlig ekteskapsalder langt lavere enn i dag måtte man slå til mens man kunne.

Durkheims analyser er mer aktuelle enn noen gang. Ekteskapet holder ikke lenger tronen som det eneste legitime utgangspunktet for familiedannelse eller samliv. Og det er ikke lenger en like selvfølgelig del av den enkeltes biografi – som at vi fødes, eldes og dør. På samme tid forventer vi at stadig flere av våre behov skal tilfredsstilles av den vi er gift med. Med vissheten om at samlivet er et valg snarere enn en nødvendighet, følger det høyere forventninger til at investeringen må gi avkastning.

Flere kandidater

Hvis vi går lenger tilbake i tid, var det for de fleste ikke så mange potensielle livspartnere man rakk å møte: De fleste bodde på landsbygda, lengre reiser var dyre og sjeldne, studier og universitetsliv tilhørte ennå en fjern fremtid, og i alle tilfeller var det ingen kvinner der. Med en gjennomsnittlig ekteskapsalder langt lavere enn i dag måtte man slå til mens man kunne.

Byvekst, og arbeidsplasser hvor begge kjønn jobber, for ikke å snakke om internett, med både sosiale medier og dedikerte sjekke-apper som Tinder, gjør at vi har større muligheter enn noen gang før til å treffe noen som passer oss. Det øker kanskje sjansen for at vi finner en vi kan leve godt med – men det skaper også en kunstig forventning om at det er mulig å finne den perfekte partneren.

For den moderne partneren skal ikke bare tilfredsstille seksuelt, intellektuelt og emosjonelt, men også være den beste forelderen til våre barn. Idealet er selvfølgelig tilnærmet umulig å innfri. Vi er tross alt bare mennesker.

Det økte tilbudet skaper ikke bare høye forventninger, men også en evig uro i forholdet: Hvordan kan vi egentlig vite at vi har funnet den perfekte?

Mangel på rammer

Det er imidlertid ikke bare vissheten om at det er flere fisk i havet, som skaper trøbbel. Kreftene som før holdt oss på plass i samlivet, er også svekket. Vi er mindre avhengige av den andre enn før – særlig økonomisk. Og det er mindre stigma knyttet til å bryte opp ekteskapet.

Barn av foreldre som har skilt seg, har selv større sjanse for å skille seg, de tar mindre utdanning, rapporterer lavere livskvalitet, og har økt sjanse for depresjon.

Kanskje er ekteskapet heller ikke lenger på samme måte fundamentet i vårt sosiale nettverk: Vi gifter oss senere, og oftere enn før har ektefellene sine distinkte sosiale arenaer, knyttet til jobb og fritidsaktiviteter. «Parmiddager» er ikke lenger det selvsagte, men tvert imot et konsept – som mange opplever som småkleint.

Og når folk rundt ikke lenger tar for gitt at ekteskapet vil vare, investerer de kanskje mindre i den som kommer inn utenfra: Kjærester kommer og går, venner består, er tankegangen. Du kan dermed ta med deg dine venner, din familie og ditt nettverk og gå fra bordet – uten at det river opp alt, slik det i større grad gjorde da ekteskapet var bindeleddet til verden.

Bør ikke ekteskapet bestå av et felles livsprosjekt, snarere enn av at en ikke deler intime betroelser eller har sex med andre?

Vi får heller ikke lenger hjelp fra omgivelsene. I boka The Normal Chaos of Love argumenterer sosiologekteparet Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim for at det eneste som binder partene sammen i «moderne ekteskap», er deres gjensidige følelser for hverandre. I fravær av sterke institusjoner som støtter opp under ekteskapet – som kirke, stat og familie – vil ekteskapet falle straks følelsene falmer. Mens en før kunne hente utholdenhet fra samfunnets forventninger og lovens hjelp, må parforholdet nå holdes oppe for egen regning.

Kanskje er dette for mye å legge på det enkelte par. Ekteskapet er jo ikke bare til for de to partene, men spiller også en større rolle i samfunnet som helhet. Dette er virkninger vi ikke kan forvente at partene tar tilstrekkelig hensyn til når de vurderer en eventuell skilsmisse. Som økonomene ville sagt det: Eksternalitetene er ikke priset inn.

Barns beste

Barna er de som bærer den største kostnaden av at foreldrene ikke fikk forholdet til å fungere. Det er liten tvil i forskningslitteraturen om at skilsmisser går ut over barna, både på kort og lang sikt. (Av norske studier kan vi nevne «Adolescents with a childhood experience of parental divorce: a longitudinal study of mental health and adjustment» av Ingunn Størksen, Espen Røysamb, Torbjørn Moum og Kristian Tambs fra 2005;  Anne Reneflots artikkel «Childhood Family Structure and Reproductive Behaviour in Early Adulthood in Norway» fra 2011, og artikkelen «Consequences of Family Disruption on Children´s Educational Outcomes in Norway» av Fiona Steele, Wendy Sigle-Rushton og Øystein Kravdal.)

Barn av foreldre som har skilt seg, har selv større sjanse for å skille seg, de tar mindre utdanning, rapporterer lavere livskvalitet, og har økt sjanse for depresjon. Også relasjonen mellom foreldre og barn svekkes etter skilsmisse, og betydelig mer enn foreldrene tror.

Som Katharina Herlofson og Gunhild O. Hagestad beskriver det i et SSB-notat: «Langt flere skilsmissebarn oppgir at forholdet til foreldre er dårlig, enn tilfellet er blant de med gifte foreldre. Den største forskjellen finner vi […] i forholdet mellom døtre og fedre. Mens i underkant av 5 prosent av døtre med fedre som fortsatt er gift, vurderer forholdet som dårlig, gjelder dette nærmere en tredjedel av skilsmissedøtrene». Skilsmisse går imidlertid også ut over mor-datter-forholdet.

Det betyr ikke at skilsmisse alltid er den verste løsningen for barna. Om forholdet mellom foreldrene er spesielt giftig, med mye krangling, kan skilsmisse være det minste av to onder. Det betyr imidlertid at skilsmisse ofte er en alvorlig hendelse i barns liv, og at det i mange tilfeller går betydelig ut over barnas kortsiktige og langsiktige velferd.

Ulykke på veien

Det er ikke bare barna som tar skade av et brudd. Også partene i forholdet kan lide. Noen ganger er skilsmissen et nødvendig resultat av et havarert forhold hvor ingen av partene lenger er lykkelige, men andre ganger er det den ene parten som vil forlate redet, mens den andre gjerne skulle sett at det fortsatte. Det er få ting som er verre enn å sitte igjen alene, forlatt av sin livspartner.

I motsetning til den vanlige fortellingen om skilsmisse som kvinnefrigjøring er det naturlig å tenke at skilsmissen ofte rammer kvinner hardest. Kvinner har gjerne tatt en større del av husarbeidet og omsorgen for barna, og er dermed dårligere stilt på arbeidsmarkedet enn mannen.

Nå er menn mer oppmerksomme på kvinners behov, og kvinnenes posisjon i samfunnet har styrket seg.

En annen grunn er at kvinner har dårligere sjanser til å gifte seg på ny. Spesielt ser dette ut til å gjelde kvinner med høyere utdanning. Det kan selvfølgelig skyldes at de greier seg bedre alene og at de har for høye standarder – men det kan også skyldes at det er få alternativer på partnermarkedet. Siden menn gjerne tiltrekkes av yngre kvinner, er det grunn til å tro at kvinners sjanse på markedet reduseres med alderen. Menn med høyere utdanning og høy inntekt vil relativt lett kunne finne seg en ny partner og starte på et nytt liv med nye barnekull, mens flere kvinner vil måtte ta fatt på resten av livet alene.

Polygami under nytt navn

Denne dynamikken går ikke bare ut over kvinner. Når skilsmisse blir en naturlig del av ekteskapets forløp, frigjør det nemlig en stor mengde menn med høy status på partnermarkedet. Det gjør det vanskeligere for unge menn med lav status hos damene å finne seg en partner. Snarere enn at kvinner trenger å ta til takke med de unge mennene som ennå ikke er kapret, kan de heller finne en mann som allerede har vært igjennom et ekteskap.

En måte å forstå ekteskapet og en tilhørende streng norm om monogami på er som en omfordeling av kvinner. Ekteskapet er dermed i realiteten en demokratisering av tilgangen på kvinner sammenlignet med et polygamt samfunn hvor noen menn kan monopolisere flere kvinner på én gang. Et samfunn som vårt eget, hvor menn med høy status kan rekke to – om ikke flere – ekteskap, gjeninnfører imidlertid polygamiet under et annet navn, og truer denne demokratiseringen. Dermed risikerer vi å få et samfunn hvor mange eldre kvinner sitter igjen forsmådd og alene, mens mange menn hele livet forblir både barnløse og uten partner, fordi de ble utkonkurrert av de samme mennene som forlot sine koner.

Dette er synd – ikke bare for dem som ikke finner en livspartner: En stor andel unge menn som ikke finner en partner, er også en farlig cocktail for ethvert samfunn. Det er derfor gode grunner til å forsøke å stabilisere ekteskapet.

Skilsmissen er et sivilisatorisk fremskritt

Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. Hvis vi var sikre på at de fleste ekteskap burde vare så lenge som overhodet mulig, hadde denne problemstillingen først og fremst vært en utfordring for samfunnsingeniøren. Da kunne vi økt gevinstene ved å være i ekteskap og økt kostnadene ved å gå ut av det, for eksempel gjennom økte skatterabatter for gifte eller skilsmisseregler som straffer den som initierer skilsmisse.

En alternativ tese er at når man vet at partneren har mulighet til å skille seg, vil man skjerpe seg for å holde på den andre.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. At kvinnen nå har rett til å skille seg fra mannen uten å risikere stigma, juridiske stengsler og økonomisk ruin, er et betydelig sivilisatorisk fremskritt. Det er vanskelig å komme utenom denne retten om vi skal konstruere gode og rettferdige samfunn.

Det er heller ikke slik at Durkheims analyse om gevinstene ved ikke å kunne skille seg er hele fortellingen. En alternativ tese er at når man vet at partneren har mulighet til å skille seg, vil man skjerpe seg for å holde på den andre. Det er lett å ta ting vi ikke kan miste, for gitt.

En studie av endringer i skilsmisselovgivningen i USA, som ga begge parter rett til å avslutte ekteskapet uten at det trengte å foreligge noen «gyldig» grunn, gir støtte til dette synet. Etter at det ble lettere for kvinner å skille seg, sank både selvmordsraten blant gifte kvinner og forekomsten av vold i hjemmet betydelig. Det skyldes åpenbart at kvinner nå forlot de verste mannfolkene. Men Betsey Stevenson og Justin Wolfers, som sto bak studien, mener dette ikke forklarer hele nedgangen: Bedringen i kvinners situasjon, mener de, kom også som et resultat av at mannen måtte skjerpe seg nettopp fordi kvinnen kunne forlate ham.

Radikal politikk for konservative mål

Økonomisk politikk kan muligens spille en rolle i å stabilisere ekteskapet. Et robust funn i forskningslitteraturen er at menn som er arbeidsledige har betydelig større sjanse for å bli skilt. I artikkelen «Nonmarital First Births, Marriage, and Income Inequality» fra 2016 viser også forskerne Andrew Cherlin, David Ribar og Suzumi Yasutake at ekteskap ser ut til å forutsette stabile livsforhold og relativt lyse fremtidsutsikter. En politikk som reduserer arbeidsledighet, sikrer stabile og trygge arbeidsplasser og gir optimisme i økonomien, vil sikre at flere ekteskap inngås, og at flere ekteskap forblir intakte.

Økonomisk politikk kan også stimulere til at kvinner og menn blir økonomisk uavhengige av hverandre. Det gjør forholdet mer jevnbyrdig, hvilket i sin tur øker den gjensidige respekten mellom partene og sikrer en jevnere fordeling av byrdene internt i husholdningen.. NTNU-forskeren Kari Moxnes påpekte allerede i 1996 at «(…) mangel på likestilling mellom menn og kvinner, eller mannsdominans og kvinneundertrykking, er den vanligste begrunnelsen for at kvinner vil skilles». En studie av de svenske forskerne Ruppanner, Maria Brandén og Jari Turunen fra i fjor viser da også at forhold hvor kvinner må ta en større andel av husarbeidet, har større sjanse for å bli oppløst. Her har vi fortsatt en del å gå på. Vi er nemlig fortsatt relativt tradisjonelle i våre privatliv. Mens arbeidslivet er blitt mer kjønnslikestilt, opprettholder vi relativt kjønnstradisjonell arbeidsdeling i hjemmet, hvor kvinnen tar brorparten av husarbeidet.

Utviklingen mot mer likestilte ekteskap kan trolig forklare at giftermål inngått på 1970-tallet ser ut til å være de skjøreste, mens forhold inngått senere har en større sjanse for å holde seg. Nå er menn mer oppmerksomme på kvinners behov, og kvinnenes posisjon i samfunnet har styrket seg. Det fører til større gjensidighet og respekt innad i forholdet.

Det er kanskje en bitter pille å svelge for konservative, men forskningen indikerer altså at i den beskjedne grad politikk kan påvirke skilsmisseraten, er det gjennom progressiv og radikal politikk.

Flagg ut behovene

Men ut over det er det nok bedre om vi jobber med våre egne høye forventninger til forholdet, snarere enn å bruke de grove labbene til staten for å gjøre ekteskapet mer lukrativt.

Problemet er ikke at vi ønsker både en god forelder for våre barn og seksuelle, intellektuelle og emosjonelle partnere. Problemet er at vi ønsker at disse funksjonene skal fylles av én person, og at vi selv blir sjalu om partneren får tilfredsstilt enkelte av disse behovene andre steder enn hos oss.

Når straffen ved utroskap er såpass streng som den er i mange forhold, truer responsen forholdet mer enn selve utroskapen.

Hvilke ekteskapelige funksjoner som kan flagges ut eller deles med andre parter, vil avhenge av hva vi dypest sett anser ekteskapet for å være. Hvis vi mener at ekteskapet først og fremst gir oss en livspartner, og muligens en stabil forelder til barna, så er det kanskje få grunner til å kreve monopol på andre funksjoner, om de er av emosjonell eller intellektuell art. Det er selvfølgelig større risiko forbundet med å tilfredsstille ens seksuelle behov utenfor ekteskapet. Da når sjalusien sine høyder.

Normen er fortsatt at sex utelukkende skal tilfredsstilles innenfor det tosomme forholdet. Gitt at vi antagelig er programmert fra evolusjonens side til å vokte om vår partners eventuelle sidesprang av hensyn til å sikre at våre gener videreføres, er det lett å forstå hvorfor denne normen overlever. Siden sex gjerne er starten på nye forhold, har vi også grunn til å frykte at partneren har sex med andre.

Det er likevel noe merkelig defensivt over det å definere ens forhold ut fra hva en gjør eller ikke gjør med andre. Bør ikke ekteskapet bestå av et felles livsprosjekt, snarere enn av at en ikke deler intime betroelser eller har sex med andre? Og når straffen ved utroskap er såpass streng som den er i mange forhold, truer responsen forholdet mer enn selve utroskapen. For å sikre mer stabile forhold er det derfor grunn til å forsøke å være mer tolerant når partneren trår feil.

Venneplikten

Det kan tenkes at en åpning og en aksept for at partneren ikke kan komme oss i møte på alle arenaer, vil bidra til å styrke – snarere enn å svekke unionen. Det åpner nemlig for at andre relasjoner kan ta på seg en større del av ekteskapets funksjoner, til det beste både for den enkelte og for samfunnet. Kanskje er det på tide at vennskapet får en enda viktigere rolle i våre liv og også mottar en lignende sanksjonering av storsamfunnet som ekteskapet.

Mens ekteskapet og samlivet er blitt gjenstand for inngående granskning, systematisk forskning og omfattende politisk håndtering, er vennskapet blitt stående nær ukommentert. Når vi bruker lengre tid på å finne partner, begge parter har individuelle karrierer, og partnervalget ikke nødvendigvis varer livet ut, tar vennskap over mange av egenskapene som tidligere var forbeholdt ekteskapet. Venner er mer stabile, vi har større tålmodighet med dem, noen av dem spiller mer sentrale roller i nettverket vårt enn partneren. De er for livet.

At venner kan ta på seg flere av de funksjonene ekteskapet er ment å ha i dag, bør ikke være kontroversielt. Og mye av dette kan løses ved at vi bygger tettere vennerelasjoner og krever mer av hverandre. Et vanskeligere spørsmål er om vennerelasjonen kan spille en mer formell rolle.

Internett kan ikke avoppfinnes, kirkens autoritet kan ikke gjeninnføres.

Ekteskapet er fellesskapets måte å opphøye en relasjon mellom to mennesker på – for å skape forutsigbarhet, ikke bare for de berørte partene, men for samfunnet i det store og hele. Offentlige etater og domstoler får en enklere jobb med å regulere menneskers liv om de inngår i forutsigbare og stabile relasjoner, med gjensidige forpliktelser. Kjernefamilien har lenge fungert som en funksjonell størrelse som til dels avlaster statens ansvar overfor individene.

Kan venner i større grad anerkjennes også av storsamfunnet til å spille noen av disse rollene som ektefeller og barn spiller i dag?

Vi har allerede funksjonen gudforelder, hvor venner får en kvasi-formell funksjon overfor barnet. Spørsmålet er om venner også kan få spille rollen som nærmeste omsorgsperson for eksempel i møte med helsevesen, der det oppleves som naturlig.

Det er vanskelig å se for seg at for mange av rollene venner spiller, kan og bør formaliseres. Men det er mulig å se for seg at en anerkjennelse av venner som nærmeste omsorgsperson i møte med det offentlige kan åpne for en utvikling hvor vi kan kreve mer av venners rolle i flere aspekter ved våre liv.

Om ansvaret for egen lykke og selvrealisering, som nå i stor grad legges på partneren, fordeles på flere skuldre, kan resultatet bli mer stabile ekteskap. Viktigere er det at det kan gi mer stabile liv.

Forandre for å bevare

Det er trekk ved det moderne samfunn som truer nettopp den stabiliteten. Det har aldri vært klarere at det er flere fisk i havet, og det er lite annet enn følelser og hensynet til barna som holder samlivet gående.

Men det er ikke noe alternativ å gå tilbake til situasjonen slik den var for et halvt århundre siden. Internett kan ikke avoppfinnes, kirkens autoritet kan ikke gjeninnføres. Staten har begrenset med gode virkemidler for å stabilisere ekteskapet – selv om både økonomisk politikk og likestillingspolitikk kan gi bidrag. Brorparten av jobben er derfor nødt til å gjøres av hver enkelt, både som part i forholdet og som del av den større omgangskretsen som gir stabilitet til forholdet.

Kanskje må vi også tenke nytt om hvordan ekteskapet kan oppfylle sine viktigste funksjoner, gitt alle de økonomiske, teknologiske og kulturelle endringene som har skjedd rundt det: forandre for å bevare.

I motsetning til hva foreldrene våre trodde, er ikke ekteskapet en utdatert institusjon. Folk gifter seg fortsatt, og det bør de også gjøre. Samlivet trenger stabile rammer. Greier vi å temperere de stigende forventningers misnøye, er det håp for ekteskapet, også i det enogtyvende århundre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden