Kommentar

Elefanten i studio

Overføringene til NRK drukner all annen mediestøtte, men ingen vil se dette i sammenheng.

Regjeringen vil samle all mediestøtte i en ordning, sier de. Men mener det ikke. Det er ingen interesse for å se den enorme potten til NRK og den lille potten til alle andre i sammenheng.

All mediestøtte skal samles i en ordning. Det har vi hørt fra regjeringen og kulturministeren lenge, og det er også et sentralt budskap i Mediestøttemeldingen lagt frem på fredag, for eksempel på side 9 i sammendraget, der dette sies helt eksplisitt.

Siden jeg snakker norsk, og ikke politisk, har jeg sett frem til det. Jeg trodde det betydde en opprydning i ulike støtteordninger, og å se støtten til NRK og øvrige medier i sammenheng. Men dette er en lek med ord.

Vi kan på s. 59 lese: «Regjeringa vil samle mediestøtta på eit kapittel over statsbudsjettet.» Å samle mediestøtten i en ordning betyr altså at bevilgningene fremgår samlet under ett kapittel i statsbudsjettet.

Stortinget skal fremover fatte bevilgningsvedtak for fire år, oppdelt i to potter, ikke en. En for NRK, en for den direkte mediestøtten, som fremdeles vil bestå av en rekke ulike støtteordninger, her oppsummert i meldingen: «Dette gjeld ordningane for produksjonstilskot, innovasjons- og utviklingsprosjekt, tilskot til lokale lyd- og biletmedium, tilskot til samiske aviser og distribusjonstilskot til avisene i Finnmark.»

I tillegg kommer tilskuddsordningen til kommersiell allmennkringkaster, for tiden TV 2.

Rådet skal bestemme, litt

Men det blir tilsynelatende opp til det nye Mediestøtterådet å fordele penger mellom ulike ordningene for direkte støtte (minus NRK og TV 2.)  På side 11 heter det: «Rådet får kompetanse til å fastsetje føresegner for ordningane, og ansvar for å fordele midlar mellom dei ulike tilskotsordningane som utgjer den direkte mediestøtta.» Og på s. 60: «Rådet bør avgjere fordelinga av midlar mellom tilskotsordningar.»

Men dette mener regjeringen selvsagt ikke, det ville jo være å redusere Stortingets og regjeringens makt. Videre på side 60 klargjøres dette:

«Når det gjeld forholdet mellom rådet og Stortinget, legg regjeringa som eit utgangspunkt til grunn at budsjettproposisjonane om styringssignala som skal fremjast kvart fjerde år, bør innehalde framlegg til overordna politiske mål og føringar for rådet sitt arbeid med regelverksutforming og fordeling av midlar til dei ulike tilskotsordningane.»

Det gjøres også klart at nedlegging av ordninger eller opprettelse av nye må gjøres av Stortinget.

Det dette egentlig innebærer at Stortinget fremdeles bestemmer det meste, men at man forsøker å etablere noe mer armlengdes avstand, som Meldingen skriver mye om, og som også inngår i undertittelen, for å hindre for detaljert styring fra Stortingets side, særlig slike som påvirker bevilgningene til enkeltmedier.

Videre: «Dei nærmare organisatoriske og regulatoriske rammene for Mediestøtterådet vil bli utgreidde». Regjeringen har jo bare hatt drøye fem år på seg til å komme opp med dette, så det er naturlig at det utredes noen år til.

Litt større avstand til Stortinget er av det gode, men i praksis tror jeg endringen blir av mindre betydning. Enhver omlegging som Rådet måtte gjøre, der noen taper, vil automatisk bli til en politisk sak. Mediene som rammes har jo god tilgang til mediene, for å si det slik. I år har Stortinget økt den allerede skyhøye støtten til samiske aviser kraftig. Den som tror at Mediestøtterådet kunne reversere dette, fordi de fant bedre anvendelse for pengene, har feillest norsk politikk.

Binding i fire år

At bevilgningene gjøres for fire år istedenfor ett er ment å gi større forutsigbarhet. Igjen tror jeg endringen har liten praktisk betydning. NRK-lisensen, og dermed NRKs inntekter har steget temmelig jevnt i alle år. Den øvrige mediestøtten har også vært ganske stabil, selv om den blåblå regjeringen gjorde et par halvhjertede og mislykkede forsøk på kutt.

Jeg er likevel prinsipielt uenig i at noen deler av statsbudsjettet skal tas ut av de årlige prioriteringene, mens andre ikke beskyttes på samme vis. (Jeg skrev om dette i Aftenposten i 2016, da forslaget først ble fremmet.) Dette betyr bare at dersom det skulle være nødvendig å gjøre større endringer på grunn av økonomiske sjokk av ulike typer, vil denne belastningen falle sterkere på de ikke beskyttede sektorer.

Igjen har denne innvendingen liten praktisk betydning. Denne regjeringen, og enda mer det rødgrønne alternativet til den, har gjort det klart at alle bevilgninger bare skal gå i en retning – opp.

To potter

Men den store feilen i denne meldingen er at det Stortinget brukes på mediene ikke ses i sammenheng. Igjen, som i tidligere utredninger, opererer politikerne med en kjempepott som går til NRK, og en langt mindre pott som fordeles på alle andre, og det er vanntette skott mellom dem.

Størrelsesforholdet fremgår av diagrammet. Tar vi ut momsfritaket, der alle medier behandles likt, er samlet mediestøtte på 6.058 millioner. Av dette går 93,8 prosent til NRK. Selv dersom vi tar med verdien av momsfritak, dominerer NRKs post.

Vi mangler politikere som er i stand til å løfte blikket og stille spørsmålet om vi kanskje kunne nå de omforente målene blant annet om mediemangfold bedre dersom vi opphevet dette skottet. Hvilken virkning ville det ha om vi tok for eksempel 500 millioner fra NRK og ga det til de andre?

Men bare å stille et slikt spørsmål er tydeligvis utenkelig. Det finnes ikke i denne Stortingsmeldingen. Det finnes ikke i rapporten til det forutgående Mediemangfoldsutvalget. NRK er rett og slett fredet.

Isteden får vi fokus på mulig flytting av noen millioner fra aviser som Nationen og Klassekampen til distriktsaviser. Det er noe skremmende smått over mediedebatten. Politikerne sitter i NRKs studioer og diskuterer småpenger, mens den store elefanten står borti hjørnet og ser på, totalt oversett.

Det eneste partiet som tidligere har vist noen interesse for dette store spørsmålet er Frp, nok delvis motivert av misnøye med NRKs virksomhet. Men i regjering er Frp mer opptatt av lisensspørsmålet, og det er også dette som engasjerer «folk flest», og dermed preger pressedekningen.

Fornuftig erstatning for lisensen

Hvordan vi innkrever penger til NRK er viktig nok, men ikke så viktig som hvor store økonomiske rammer NRK skal ha, og som altså drukner all annen mediestøtte.

Regjeringen har funnet en god modell for avskaffelsen av lisensordningen, som jeg skrev om i går. Ved å dekke utgiftene gjennom det ordinære skattesystemet, spares byråkrati, og dette er også den mest fornuftige måten å finansiere fellesgoder på, noe jeg skrev om i 2014.

Den viktigste endringen er i praksis at den urimelige merbelastningen for enslige som lisensen har betydd jernes. Det største problemet er at folk som ikke benytter seg av NRKs tilbud likevel tvinges til å betale. Men slik er det med alle offentlig betalte fellesgoder. Så da må man i så fall utfordre forestillingen om at NRK er et slikt fellesgode.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden