Om overklassens diskrete sjarm og hva vi (ikke) snakker om når vi diskuterer klasse

Klasse er en betydelig faktor når det gjelder hvordan sosial ulikhet skapes og opprettholdes. Slike prosesser skjer ofte «bak ryggen» på folk, altså på måter som folk flest ikke oppfatter eller tenker over. Vi lever slik sett i et «skjult klassesamfunn», som det heter i tittelen på en dansk bok om temaet(i).

Samtidig anes det en økende interesse for klasse i den offentlige samfunnsdebatten. Som sosiolog med klasse som forskningsfelt, synes jeg selvfølgelig dette er positivt(ii). Bare hvis vi tar inn over oss hvordan klasse virker, kan vi begynne å diskutere hvorvidt klasseforskjeller er til å leve med, eller om vi bør sette i verk tiltak for å dempe dem. Enten vi har sympatier til høyre eller venstre i partipolitikken, er det sannsynligvis de færreste av oss som ønsker økte klasseforskjeller. Likevel er det slik at økte klasseforskjeller kan oppstå som uintenderte konsekvenser av politikk som har andre siktemål. Sosiologien kan gi oss et viktig kunnskapsgrunnlag som slike prosesser, men hvordan vi skal forholde oss til klasseforskjeller på et normativt og politisk nivå, både kan og bør diskuteres av flere enn sosiologer.

Min oppfatning av den offentlige klassedebatten er imidlertid ikke udelt positiv. Dessverre reduseres ofte klassespørsmålet til folks selvidentitet, altså hva slags klassetermer folk bruker om seg selv. I det siste har det vært spesielt mye oppmerksomhet knyttet til hvorvidt de mest privilegerte blant oss anser seg selv som «overklasse» eller «elite». Slike debatter om klasseidentifikasjon reflekterer ikke bare en snever idé om hva klasse er, men de kan også bidra til å tåkelegge viktige innsikter i hvordan klasse er med på å forme samfunnet og individene som befolker det.