Jeg – en høyrepopulist?

JAKTEN PÅ HØYREPOPULISMEN: Kanskje det er jeg som må skrive om grupper og mennesker som stemples som høyrepopulister, fra en posisjon der jeg kan si «vi» og ikke «de» om dem?

Publisert   Sist oppdatert

«En fyr som følger amerikansk ytre høyre, og kopierer deres metoder for å gjøre Norge til et sintere og dummere sted.»

Eivind Trædal om Lars Akerhaug.

Artikkelen er støttet av Fritt Ord.

Før USA-valget i 2016 var populisme og høyrepopulisme noe jeg egentlig tenkte lite på. Jeg var og er opptatt av grenseoppdragningene mellom innvandringskritikk og høyreekstremisme, noe jeg blant annet skrev om i en artikkelserie i Minerva i 2015, der jeg intervjuet muslimfiendtlige og radikale profiler som Max Hermansen, Merete Hodne og Ronny Alte.  

Siden da har noe skjedd. En rekke kommentatorer i norske aviser beskriver «høyrepopulisme» som et økende problem i det norske samfunnet.

«Å kritisere eliten er enkelt. Det har populister gjort til alle tider og nå har de virkelig fått blod på tann etter at milliardæren Trump lyktes med å fremstille seg som en mann av folket fra sitt penthouse på 5th Avenue», skrev for eksempel Dagbladets Marie Simonsen etter valget av Donald Trump som USAs 45. president samme høst.

For å finne ut av hva dette fenomenet dreier seg om, besøker jeg  Agendas aulaforedrag ved Universitetet i Oslo høsten 2017.

Ler og humrer

Der er Catherine Fieschi en av talerne. Hun er tidligere leder av den britiske tenketanken DEMOS og gjesteforeleser ved LSE, der Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon har studert.

Fieschi er bekymret, på grensen til deprimert. Hun mener at en rekke partier i Europa bruker en retorikk som virker ekskluderende overfor innvandrere og minoriteter.

Så lister hun opp saker britiske høyrepopulister identifiserer seg med. Julen. Den britiske landsbygda. Fisking. Puber.

Salen ler og humrer. Det er åpenbart at det er latterlig å ha et nostalgisk eller sterkt forhold til slike britiske tradisjoner. Fieschi forsøker likevel å strekke ut en hånd.

– Vi må høre på velgerne. Vi trenger ikke gjøre som de vil, men vi må høre hva de har å si.

Hun sier at det var det er feil å knytte fremveksten av høyrepopulistiske partier til innvandring.

– Det handler om at man ikke er en del av offentligheten. At man er kastet vekk, geografisk.

Høyrepopulistenes budskap er ifølge Fieschi at det er vanlige mennesker, velgerne, som står for sunn fornuft.

Ikke ideologi

Men hva om det faktisk er slik, at det er de nasjonalkonservative, eller høyrepopulistene, som står for sunn fornuft?

På aulaforedraget til Agenda kommer jeg på noe tidligere generalsekretær Per Edgar Kokkvold skrev i Aftenposten i 2014.

«Det jeg liker med konservatismen, er at den ikke gjør knefall for ideologiene, for dogmene, for teorienes tyranni. Den er mer en måte å betrakte verden på enn en teori å styre verden etter. Den er et verdisett, ikke en ideologi. »

Fyrer opp

På tankesmiens aulaforedrag er også Dr. Alice Marwick, foreleser i digital kommunikasjon ved prestisjetunge University of North Carolina Chapel Hill, opptatt av å betone hvordan nettsteder som amerikanske Breitbart bidrar til at holdninger som ellers har blitt oppfattet som rasistiske og hatefulle, har fått en større plass i offentligheten.

Hun snakker om Breitbart. En nettside som tar opp noen av poengene fra alt-right, men utelukker antisemittismen og rasismen. De filtrerer meninger inn i etablerte medier.

Det stemmer ikke helt med mine observasjoner, men jeg blir sittende og lytte.

Forskeren fortsetter med å si at nettsider som Breitbart bidrar til å fyre opp en rasistisk og hatefull sjargong.

– De fyrer opp og lar seg fyre opp av de mest ekstreme tenkemåtene som finnes.

Deretter blir det paneldebatt. En norsk forsker tar ordet. Hun trekker paralleller mellom det som skjer i USA og Frps vekst i Norge. Frp er nemlig på Facebook, ikke på Twitter, dessuten tar de seg tid til å snakke med folk. Og de representerer seg som en fornuftens røst. Det er mye av den samme retorikkens om i USA, mener hun. Jeg skjønner at det ikke er positivt ment.

Alle forskerne er skjønt enige om en ting. Det er fælt og bekymringsfullt med denne høyrepopulismen.

Jeg går ut av universitetets ærverdige aula. Det er en skinnende klar høstdag, men jeg har mange tanker som gnager i bakhodet. Kan det virkelig være slik at alle disse høyrepopulistene er så fæle som disse fremragende forskerne skal ha det til?

Brukes om alt

Siden jeg bare er en skarve journalist, ringer jeg til en som kan dette bedre enn meg, forskeren Asle Toje. Kanskje var han til stede i aulaen han også?

– Nei, selvsagt ikke.

– Hva synes du om hvordan disse forskerne bruker begrepet høyrepopulisme?

– Begrepet kan brukes om nesten alt. Alt som ikke er sentrum defineres som høyrepopulisme, men begrepet omfatter alt fra nasjonalister, konservative, sosialdemokrater og fascister, sier Toje og fortsetter med en tirade det trolig er best ikke å gjengi i sin fulle bredde.

Jeg føler meg litt beroliget. Men litt undrende til hvor godt disse tankesmiene og akademikerne egentlig forstår hvilke krefter som er i sving i Europa og USA og ikke minst hvorfor.

Motstemmer

Det har riktignok vært noen motstemmer. For eksempel beskrev Pål Mykkeltveit i Minerva noen dager før innsettelsen av Trump som president fremveksten av høyrepopulisme  i Europa som et nødvendig korrektiv.

Han mener at utviklingen i Europa dreier seg om «selvforskyldte krisesituasjoner».

Mykkeltveit kaller flyktningkrisen en «katastrofe» og viser til at Angela Merkel sommeren 2015 bestemte seg for å åpne opp portene for fri innfart av flyktninger fra Midtøsten, skjedde det etter flere tiår der store deler av den europeiske befolkningen hadde opplevd at innvandringen destabiliserte samfunnet gjennom integrasjonsproblemer, undergraving av velferdsstaten og terror. Likevel var holdningen innvandringskritikerne ble møtt med, at ytterligere tilstrømning var det eneste moralsk riktige.

«Ikke overraskende flokket de seg da om protestpartiene», skrev Mykkeltveit.

Hundebæsj

Andre kommentatorer har vært langt mindre positive.

«Høyrepopulismen er blitt høyresidens gjøkunge. Mange er opptatt av hvor ekstrem den er, og deler av den er ekstrem. Men det som slår meg mest, er hvor dum den er. Det er mulig å være en smart populist. Men vi har fått den dummeste formen for populisme: En slags rampeguttkonservatisme som spesialiserer seg på å terge motparten og gjøre seg til martyrer etterpå», skrev for eksempel forfatter Bjørn Stærk i Aftenposten i mars 2018.

Rådgiver  for Miljøpartiet De Grønne Eivind Trædal i høst i Morgenbladet snakket om sin kommende bok som dreier seg om det som han kaller «ytre høyre», et begrep som gjerne brukes vekselvis om såkalte «høyrepopulister».

Han bruker et noe mindre akademisk språk, når han beskriver hvordan disse miljøene angivelig flørter med rasistiske holdninger.

«Ytre høyre pakker inn hundebæsjen med et bitte lite, tynt lag med silkepapir. Det er jo standardprosedyre i alle land for folk som har meninger som er helt på kanten av det som er akseptabelt. I Norge så har man jo lykkes veldig mye med det.»

Minervaredaktør Nils August Andresen brukte et noe mer avdempet språk da han koblet daværende statsråd Sylvi Listhaug* til høyrepopulistiske holdninger i en kommentar i Minerva i mars 2018.  

Her kritiserer han på den ene siden Listhaugs kritikere, ved å påpeke at «det er et problem at Listhaug møter samme reaksjon enten utspillene hennes er akseptable eller ikke». Han kritiserer også Eivind Trædal for «overdrevne angrep» på Listhaug.

Samtidig velger Andresen, på samme måte som Stærk å kritisere det han hevder er en «systematisk og kynisk» form for retorikk. For Andresen er det først og fremst formen som er et problem. Denne kritikken av tonen i debatten er noe han deler med kommentatorer som Simonsen, Trædal og Stærk, selv om han i mindre grad er kritisk til det bakenforliggende politiske budskapet, mens Mykkeltveit skiller seg ut for å i større grad åpne for at høyrepopulistenes form også kan bidra til positive endringer.

Men i likhet med de andre, markerer også Mykkeltveit enn politisk avstand til subjektet, altså de såkalte høyrepopulistene. Slik han ser det, er disse politiske retningene et positivt korrektiv som gir vesteuropeiske land en anledning til å justere kursen. Samtidig virker det som at Mykkeltveit mener at disse bevegelsene ikke utgjør noen positiv kraft i seg selv, men at de kun kan bidra til en positiv justering av den politikken regjeringspartiene fører. Han omfavner på ingen måte disse bevegelsene – det blir et oss og dem.

Denne politiske distansen er noe de ovennevnte skribentene har til felles med andre eksperter på dette området. Som Ketil Raknes påpekte i sitt foredrag om høyrepopulisme, er det også noe spesielt med forskningen på dette feltet. Der forskere vanligvis forsøker å etablere en distanse til subjektet, er det vanligvis slik at de som opererer på dette feltet har en aktivistisk tilnærming.

Målet er å stanse denne styggedommen.

I tvil

Selv er jeg i tvil. Jeg er usikker på hvor stort dette problemet er. Jeg er heller ikke så sikker på om merkelappen «høyrepopulist» er treffende.

Men ja, jeg tror jeg mener at folk flest oftere har rett enn eliten. Og at sunn fornuft ofte trumfer det som ofte presenteres som akademiske analyser.

Jeg må finne ut av dette. Jeg må snakke med noen av de som blir definert som «utenfor» og ikke er en del av meningsspekteret som preger den meningsbærende snakkeklassen.

Kanskje det er jeg som må skrive om grupper og mennesker som stemples som høyrepopulister, fra en posisjon der jeg kan si «vi» og ikke «de» om dem?

Her følger reportasjene i denne serien:

http://www.minervanett.no/sinnet-i-ulveland/

 

http://www.minervanett.no/bompengemotstanderne

 

http://www.minervanett.no/en-anti-feministisk-kristen-opprorer

http://www.minervanett.no/veldig-spesielle-eller-veldig-vanlige-mennesker

* Artikkelforfatter Lars Akerhaug  bidro til boken »Der andre tier“» av Sylvi Listhaug, utigtt på Kagge forlag i oktober 2018.