Snoen Blogger

Elitene mot folket

Likheten mellom EU-kampen og OL-kampen er slående. Det kan bare bli ja dersom AP- og Høyre-toppene overkjører egne velgere og folket.

Likheten mellom EU-kampen og OL-kampen er slående. Det kan bare bli ja dersom AP- og Høyre-toppene overkjører egne velgere og folket.

Klassekampen har snakket med de fleste fylkesledere i Høyre, og stemningen heller klart mot et ja til statsgaranti. Flertall for dette i Stortinget kan bare sikres med Arbeiderpartiets stemmer, og vi vet at det er betydelig opposisjon i Arbeiderpartiet.

FrP, SV og Senterpartiet havner på nei-siden, sammen med de Grønne. Der befinner også trolig Kristelig Folkeparti seg. Venstre er splittet, med Oslo Venstre for, og andre fra distriktene imot. Alle ungdomsorganisasjonene med unntak av Unge Høyre (og et Unge Venstre som naturligvis ikke helt har bestemt seg) er imot.

Likheten med frontene i EU-spørsmålet er slående.

Mens det er omtrent en av tre velgere som støtter OL i meningsmålinger, er det for tiden enda færre som støtter norsk EU-medlemskap. Bare noen få OL-målinger er brutt ned på parti, men de som er det, blant annet Minervas egen måling (Norstat), gir grunn til å tro at det er flertall mot OL i alle partier, akkurat som det nå er flertall mot EU i alle partier, selv Høyre.

Meningsmålingene har vært stabile over lang tid, og ingenting tyder på noen vesentlig bedring for ja-siden før Stortinget skal avgjøre saken til høsten. Høyre-Ap kan derfor bare trumfe dette igjennom mot viljen til et flertall av egne velgere, og et enda større flertall i folket.

Hvem er det så som er for:

  • Ja-stemningen er sterkest i Oslo og Østlands-området, selv om det gir flertall på de færreste av målingene.
  • Det partiet der tillitsmennene er mest samlet for et ja er Høyre, med Oslo Høyre som spydspiss (trolig – partiet har aldri tillat en reell debatt og avstemning i sine høyeste organer. Blant velgerne er nei-flertallet minst i Høyre). Arbeiderpartiet er splittet, med AUF og deler av fagbevegelsen (LO i Oslo) på nei-siden, og ja-siden frontes av ”direktør-AP” i Oslo med Jonas Gahr Støre og Libe Rieber-Mohn i spissen.
  • Næringsinteresser kaster seg inn på ja-siden, og lover oss blant annet næringsutvikling og mer handel med utlandet (turisme). De, sammen med midler fra organisasjonslivet, bidrar til at ja-siden har klart mest penger, og bruker disse til å ansette PR-folk (First House, Gambit) og konsulenter. Og ikke rent sjelden gir dette seg uttrykk i arroganse.
  • Ja-siden frontes av middelaldrende menn, med solid næringslivsbakgrunn (Heiberg) og politiske kontakter (Rognlien), til tider supplert av ditto sosialdemokrater med et godt politisk navn og idrettsverv (Rune Gerhardsen).

De som var med på EU-kampen i 1994 vil kjenne seg godt igjen.

De tradisjonelle maktpartiene Arbeiderpartiet og Høyre har aldri vært begeistret for direkte demokrati – folkevstemninger. De mener det undergraver makten til det parlamentariske demokratiet, altså dem selv. I EU-spørsmålet er presedensen så sterk, og den folkelige motstanden for tiden så stor, at de ikke kan overkjøre folkeflertallet uten folkeavstemning. Vi får se om de tar sjansen i OL-saken, der det uansett ikke ville være tid til en nasjonal folkeavstemning.

Og så minner jeg om at ett av OL-tilhengerne fremste argumenter for tiden er at for å unngå at bare diktaturer arrangerer OL, må den norske regjeringen se bort fra hva flertallet i Norge mener i denne saken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden