Om Grunnlovens §2, liberal elitisme og dyp populisme

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» Etter siste revisjon er dette første setning i Grunnlovens §2. Ordet «forblir» er et ekko fra teksten i 1814, og nå har vi fått «arv» i tillegg. Her uttrykkes en sterk verdimessig konservatisme. Det handler om nasjonal forvaltning av felleseuropeiske – ikke allmennmenneskelige – tradisjoner. Paragrafen skal være et fyrtårn i den flerkulturelle tåken, men hvilket budskap er det som blinker i dag?

Stortinget gjorde rett i å markere at verdisfærene er atskilte. Smak på alternativet «Verdigrunnlaget forblir vår kristne humanisme.» Det blir opplagt feil, siden humanisme  vanligvis blir forstått som en ikke-religiøs orientering. Riktignok har vi tusen års kristendom i landet, men §2 må vel tolkes i lys av §4: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.»

Det hevdes fra troverdig hold at kong Harald personlig ønsket å fastholde monarkens bekjennelsesplikt. Det gjorde han rett i. Hvis monarkiet ikke verner om nasjonale tradisjoner, er det poengløst.