Om Grunnlovens §2, liberal elitisme og dyp populisme

Martin Luther var med sin Bibel til folket og rabiate utfall mot paven en dyp populist. Dessuten gjennomskuet han godhetstyranniet.

Publisert   Sist oppdatert

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» Etter siste revisjon er dette første setning i Grunnlovens §2. Ordet «forblir» er et ekko fra teksten i 1814, og nå har vi fått «arv» i tillegg. Her uttrykkes en sterk verdimessig konservatisme. Det handler om nasjonal forvaltning av felleseuropeiske – ikke allmennmenneskelige – tradisjoner. Paragrafen skal være et fyrtårn i den flerkulturelle tåken, men hvilket budskap er det som blinker i dag?

Stortinget gjorde rett i å markere at verdisfærene er atskilte. Smak på alternativet «Verdigrunnlaget forblir vår kristne humanisme.» Det blir opplagt feil, siden humanisme  vanligvis blir forstått som en ikke-religiøs orientering. Riktignok har vi tusen års kristendom i landet, men §2 må vel tolkes i lys av §4: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.»

Det hevdes fra troverdig hold at kong Harald personlig ønsket å fastholde monarkens bekjennelsesplikt. Det gjorde han rett i. Hvis monarkiet ikke verner om nasjonale tradisjoner, er det poengløst.

To founding fathers

Vår kristne arv er relativt veldefinert, den humanistiske derimot vidåpen. Idéhistorien er til hjelp, for utgangspunktet må være renessanse-humanismen. Det er en misforståelse at renessansen innebar en nedtoning av kristendom til fordel for hedenske, gresk/romerske idealer. Det stemmer ikke engang for kunstnerne.

Akademikerne søkte til kildene for å finne frem til fornyelse, og det var kristendommen som skulle fornyes, dvs. frigjøres fra forvanskninger og misforståelser i foregående århundrer. Man var blitt oppmerksom på forfalskninger og mye slurvete latin.

I renessansen begynner jakten på det autentiske. Det merkes tydelig hos de to sterke renessansepersonlighetene som nå skal gis oppmerksomhet. Den ene er Martin Luther, den eneste person som navngis i den norske Grunnloven. Den andre er Desiderius Erasmus, bedre kjent som Erasmus av Rotterdam, en av tidens mest anerkjente lærde, mannen som har gitt navn til EUs utvekslingsprogram.

De to var godt kjent med hverandres arbeid og opprinnelig overens om mye, ikke minst om at kirken trengte fornyelse. Begge fordømte avlatshandelen. Noen år senere var bruddet mellom dem skarpt og definitivt.

Erasmus’ forfatterskap spenner vidt. Ett verk er oversatt til norsk, Dårskapens lovtale (Aschehoug 1981). Tittelen indikerer et underfundig intellekt med sans for ironi, noe som ikke utelukker at tradisjonell kristendom fastholdes. Alt han skrev, skrev han på latin, det internasjonale språket. Erasmus utga en bedre latinsk bibeloversettelse, revidert etter studie av den greske originalteksten. Kjærlighet til språk og tradisjon er basis for det akademiske «humaniora».

Den katolske kirken fant det betryggende at Bibelen var utilgjengelig for almuen.  Dersom de få lesekyndige gir seg til å studere Skriften uten veiledning, vil alle slags misforståelser og mye overtro oppstå. Luther så det annerledes. Hans oversettelse til tysk, på basis av Erasmus’ reviderte tekst og så folkelig som vel mulig, var en revolusjonær handling.

Erasmus var fredens og diplomatiets mann. Luthers teologi ble altfor ekstrem for ham. Ikke bare den perverse avlatshandelen skulle bort, også relikvier, helgener og pilegrimsferder var ute. Gode gjerninger kan ikke frelse oss. Det henger sammen med at mindreverdige motiver stikker under. Mennesket vil beundres, aller mest for sin godhet.

Luther gjennomskuet den selvforherligende dydigheten som vi i dag, med luthersk fynd og klem, kaller godhetstyranniet. Det er lett å tenke seg hva Luther ville ha ment om Steven Pinkers boktittel The Better Angels of our Nature. Thomistisk vranglære. Engler finnes, men aldeles ikke i vår natur. Godhet er mulig bare som refleks av Guds kjærlighet. Vi frelses ved troen alene. Ingen jomfru Maria går i forbønn for oss. Når også skjærsilden avskaffes, gjenstår klare alternativer.

Det endelige bruddet med Erasmus kom i striden om fri vilje. Erasmus mente at frihet finnes også i et syndig liv. For Luther er det umulig, vi er slavebundet av synden. Bare Guds nåde gjør mennesket fritt.

Erasmus var liberal, humanistisk og elitistisk – adjektiver som passer godt sammen. Luther derimot var med sin Bibel til folket og sine etter hvert rabiate utfall mot paven en dyp populist. Han nådde massene ved intensiv bruk av tidens fremste kommunikasjonsteknologi, og mobiliserte for sin sak ved å appellere til folkelig misnøye.

At flere fyrster og konger så seg tjent med reformasjonen, forhindrer ikke at Luther er den nordeuropeiske urpopulisten. Som så ofte kommer en avklarende formulering fra USA: Luther vs. Erasmus: When Populism first Eclipsed the Liberal Elite.

Fra polemikk til humanitet

Stortinget stadfestet Luthers posisjon i Grunnloven, men hadde neppe Erasmus i tankene da det vedtok §2. Mye annet har kommet til etter hans tid. Da ordet «Humanismus» ble skapt i 1808, var det for å karakterisere idealer om personlighetens dannelse. Senere ble idealer om likeverd og likestilling politisk mer fremtredende. Kampen for kvinnenes rettigheter var praktisk humanisme, i likhet med arbeiderbevegelsens kamp.

Mange nordmenn vil tenke på Fridtjof Nansen når det er tale om «vår humanistiske arv». Etter hvert blir humanisme å forstå som humanitet. Det handler da om evne til å ta inn over seg andres lidelser og handle ut fra medlidenheten. Det har gjort livet mer levelig spesielt for to grupper: kriminelle og barn. Forferdig pine ble tidligere påført forbrytere, og langt inn i moderne tid var barneoppdragelsen preget av en brutalitet som ennå er alminnelig i enkelte andre kulturer.

Det er de liberale eliters største fortjeneste at de gikk foran i strevet for mer humanitet i samfunnet. Temaet barneoppdragelse skal nå gi et nytt, samlende perspektiv på Grunnlovens ord.

En kristen humanisme

Skillet mellom kristendom og humanisme forhindrer ikke at de to kan virke sammen i humanitet. Hvis oppdraget gis til teologer og filosofer, blir det et uendelig seminar. Her er den populistiske ånd uunnværlig, man må søke hos folket.

Til alt hell besitter vi i vår familie et uvurderlig klenodium. Det er meldinger som foreldre skrev til barnas lærere. Ukjent hvem de var, og ukjent hvilken skole, men det var i Kristiania. Vi antar at meldingene er drøyt hundre år gamle. Rettskrivningsreformene i 1907 og 1917 avklarer ikke, for ortografien er individuell og ofte snodig. Men dette er skrevet av folk som maktet å formulere sine synspunkter uten underdanighet. Enkelte uklarheter (som i starten på teksten nedenfor) fordunkler ikke hovedinntrykket, som er at folk står opp mot øvrigheten, og det med ord som ikke etterlater noen tvil om autentisitet.

Jeg tror ikke engang Hamsun kunne ha klart å dikte slike tekster. Her kommer meldingen som åpenbarer hva en kristen humanisme kan være.

 

I henhold til fruens skrivelse av d.d. angående Nelly skal jeg tillade mig at bemerke at jeg for min part finder det contradictorisk at straffe et barn paa legemet som den alm. Gud har lagt korcet paa. Om jeg har hat til et barn så bør jeg ikke søke hevn over dette da hevnen tilhører allene Gud. Jeg for min part vil ikke rose mig av at kunne opdrage barn riktig, da det er en stor kunst. En kjærlig og god moralisering må kunne virke meget. Barnet må også tillades at gå på privetet når hun trænger eller forlanger det.

                                                                                                                     H.M.

At Gud har lagt korset på barnet, betyr at barnet er døpt. H. M. er bibelkyndig. «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Romerbrevet 12:19). Det er uklart hvorfor Tolstoj brukte dette sitatet som motto for Anna Karenina, hos H.M. er poenget klart nok.

Ellers er ingen grunn til å betvile at Nelly er blitt slått, for et entydig forbud kom først i 1936. Siden slikt var alminnelig, er det neppe riktig å tillegge læreren hat. H.M. viser at tvilsomme hatbeskyldninger ikke er noe nytt.

Tåken og fyrtårnet

Den andre setningen i § 2 lyder: «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Det mener jeg uttrykker en noe overdrevet tro på lovens makt. En Grunnlov fastslår hvilke verdier en stat er forpliktet på, men den kan ikke sikre slike verdier. Dagens kompromissfylte demokrati sikres ved tillit og fortrolighet i en nasjon, opparbeidet gjennom generasjoner i landet.

En viss paternalisme fra statens side er normalt, men hvordan karakterisere kravene som ymse øvrigheter stiller til oss nå? Man skal følge nøye med for å kunne uttrykke seg tilstrekkelig ikke-rasistisk og ikke-sexistisk, for nye feil registreres kontinuerlig.

Det er en gammel tanke at virkelig frihet bare finnes i forbedringsanstalten. Unge folk har vokst opp med dagens variant, noen eldre har vent seg til den mens andre vender seg hoderystende bort. Gode lutheranere vet at det ikke er frelse i gode holdninger. Det er liten tvil om at utallige nye forskrifter og retningslinjer springer ut av mindre tillit og fortrolighet i samfunnet, en langsom, normalisert tilbakegang. Det normale legger man ofte ikke merke til.

Vestlige eliter er fristet til å redusere liberalt demokrati til adjektivet. (Det kan regnes som et definitorisk kjennetegn ved vestlig elite.) Man ser de store fordelene ved opplyst ekspertvelde, men selvsagt anerkjennes demokratiet. Ulempen er at det åpner for populisme. Som nevnt kan elitene se tilbake på mange gode kampsaker, noe som har ført til en overveldende visshet om egen godhet i alle saker. Populister trenger utvilsomt kyndige motspillere, som på sin side fortsetter å fordype seg i egne prosjekter hvis ikke pøbelen trenger seg inn.

Den liberale staten ønsker å forhindre at innvandrermiljøer stigmatiseres. Dessverre har den gode vilje ført til tåkedotter. Noen av disse har fått kode-karakter, som når politiet meddeler at en etterlyst eller siktet er «norsk statsborger». Det er uheldig, siden vi dermed forledes til å tro at alle knivstikkende norske statsborgere er asiatiske eller afrikanske. Det er vel i ferd med å gå opp for liberale eliter at tåkedottene i det lange løp ikke tjener hensikten.

Fyrtårnet – Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv – er synlig i tåkelandskapet. Så vidt jeg kan se blinker det nå for tiden at sannhet og fornuft trumfer velvillige depresiseringer, naiv toleranse, påstått berikelse og frykt for å bli kritisert av FN.