Politikk

EMDs berøringsangst for blasfemi

Hvordan kunne la være å beskytte en så grunnleggende rettighet som ytringsfriheten?

Bilde: Wikipedia

– Kritikerne av domstolen kan ikke klage på at den ikke griper inn overfor akkurat de rettighetsbrudd man selv synes er viktigst, sier Anine Kierulf.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMDs) håndtering av en fersk blasfemidom, der en østerriksk kvinne fikk 480 euro i bot for å krenke Profeten, har vakt oppsikt både i norsk og internasjonal presse.

Grunnen er at EMD valgte å støtte Østerrike: boten ble ikke vurdert som et brudd på en kvinnes menneskerettigheter. Reaksjonene på avgjørelsen har vært sterke. Flere kommentatorer, som Aftenpostens Trine Eilertsen, har uttalt at dommen bør omgjøres i EMDs storkammer. «Frie europeiske stater kan ikke leve med denne avgjørelsen», skriver Eilertsen.

Mange kritikere synes å legge til grunn at dommen på en eller annen måte truer ytringsfriheten i Norge. Kjetil Rolness skriver for eksempel på Facebook: «Slik blir det, om dommen fra EMD blir stående: En tilhenger av radikal islam får beskyttelse mot å bli krenket på vegne av en profet som levde for 1400 år siden, og hadde en seksuell relasjon til et barn.»

Men innebærer ikke dommen «bare» en aksept for at europeiske land har blasfemiregler? Norge hadde selv en blasfemiparagraf som formelt stod til 2015. Spørsmålet er likevel hvordan EMD – som skal beskytte borgere mot brudd på menneskerettighetene – kunne la være å beskytte en så grunnleggende rettighet som ytringsfriheten, og det i en tid der vi har trusler, terror og Charlie Hebdo friskt i minnet.

Nasjonal versus overnasjonal

Menneskerettighetsdomstolen er over lang tid blitt kritisert for å blande seg for mye inn i nasjonale anliggender – ikke minst fordi forholdet mellom det nasjonale og det overnasjonale er en viktig politiske konfliktlinje i mange europeiske land.

I de senere år har domstolen tilsynelatende lagt seg på en linje der terskelen for å gripe inn overfor nasjonalstater er blitt høyere.

Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), forklarer til Minerva at EMD de senere år har honorert nasjonalstaters forsøk på å bruke relevante EMD-momenter når de skal gjøre vanskelige menneskerettsavveininger.

– Når nasjonalstatene selv har gjort dette på en rimelig god måte, avstår EMD fra å overprøve. Slik markerer EMD grunnstammen i menneskerettssystemet: At rettighetene primært skal sikres på nasjonalt, ikke overnasjonalt nivå. De er egentlig statenes ansvar, sier Kierulf.

Vanskelig forenlig med liberalt demokrati

Kierulf mener likevel EMD i denne saken burde ha kommet til et annet resultat:  

– Alle stater har en forpliktelse til å sikre fredelig sameksistens mellom ulike religioner, og de nasjonale domstoler er nærmest til å vurdere om ytringer krenker religiøse følelser i den nasjonale kontekst. Men straff for ytringer for å beskytte religiøse følelser mot kritikk ikke av mennesker, men av guddommer, er vanskelig forenlig med et liberalt demokrati – særlig når ytringene også bidrar til debatt av allmenn interesse.

Beskyttelse mot angrep på religiøse personer eller grupper er noe annet enn beskyttelse av den følelsen man får når ens guddom krenkes, påpeker Kierulf:

– Blasfemilovers problematiske forhold til ytringsfriheten understrekes i anbefalinger fra Europarådet og FN – og også i tidligere praksis fra EMD selv.

Kritikkverdig argumentasjon

Ove Vanebo, jurist og tidligere statssekretær i justis- og beredskapsdepartementet, sier til Minerva at Menneskerettighetsdomstolen også før den avsagte dommen har opprettholdt avgjørelser fra nasjonale domstoler som vedrører straff for blasfemi.

EMDs argumentasjon i dommen går blant annet på at kvinnens påstander om at Profeten var pedofil, ikke var fremsatt i en historisk kontekst og derfor hindret seriøs debatt.

– Ser man på argumentasjonen til EMD, er det den som er særlig kritikkverdig, selv om skjønnsmarginen også er relevant, understreker Vanebo.

Kan få berøringsangst

– Hva slags lærdom bør de som beskylder EMD for å blande seg for mye, ta av denne saken?

– Alle står fritt å mene at EMD «blander seg for mye» i nasjonale anliggender, og kritisere dette, sier Anine Kierulf. Hun påpeker at mye av den kritikken som kommer, imidlertid er basert på enkeltsaker med utfall man selv ikke liker, snarere enn noe helhetlig bilde av hva EMD faktisk driver med.

– At EMD justerer kurs i retning av en mer prosessuell prøving er fint av hensyn til nasjonale balanseganger og domstolens egen saksmengde. Men det er definitivt ikke fint hvis kritikken gir domstolen mer berøringsangst for å overprøve viktige, substansielle spørsmål.

– Det holder ikke at den bare sjekker om nasjonale domstoler prosessuelt har «fulgt EMDs oppskrift», understreker Kierulf.

Ove Vanebo mener likevel ikke dette først og fremst handler om berøringsangst for å overprøve nasjonalstatene.

– På grunn av domstolens tidligere avgjørelser om blasfemi er jeg ikke sikker på om resultatet ville blitt noe annet selv med en sterkere prøvingsintensitet, sier han.

Anine Kierulf vil heller ikke si at kritikerne av domstolen nå har fått det de har bedt om, men avslutter med en oppfordring til domstolens kritikere:

– Én ting er klart: Synes man EMD primært driver med unødvendig innblanding i nasjonale forhold, kan man ikke samtidig klage over at den ikke griper inn overfor akkurat de rettighetsbrudd man selv synes er viktigst.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden